ADHD-rammede Kjetil Foss Angeltvedt hadde sosial angst og lav selvfølelse. Så sluttet han på medisiner og begynte å trene.
1997: Kjetil Foss Angeltveit er elleve år og rasende. Noe har trigget ham, og som vanlig svartner det helt. Læreren prøver å holde fast den lille kroppen, men med raseriets krefter drar den spinkle pjokken den voksne mannen etter seg bortover gulvet.
«Kjetil, nå må du gi deg. Ryggen min klarer ikke dette mer», ber læreren. Da skjer det noe med Angeltvedt. For første gang i sitt elleveårige liv stopper han opp og tenker gjennom konsekvensene av raseriet sitt. Han vil ikke skade læreren. Så han gir seg.
- Det er visse ting som brenner seg fast. Før dette skjedde nådde ingen inn til meg før jeg fikk roet meg ned. Det var ingen sperre, og jeg tenkte ikke over konsekvensene, sier Angeltvedt.
Fikk psykiske problemer
Like før denne episoden fikk 11-åringen diagnosen ADHD, og startet med medisinen Ritalin. For Angeltvedt ble diagnostiseringen og medisineringen redningen.
- Jeg tør ikke tenke på hva som hadde skjedd dersom min mor ikke hadde kjempet sånn for å få stilt en diagnose.
På to måneder går Angeltvedt fra å være blant de fem dårligste i klassen til å bli blant de ti beste.
- Det viser litt hvor viktig medisinen var for meg i starten, for å få meg inn på riktig spor.
Men etter hvert som årene går viser medikamentene nye sider ved seg. Angeltvedt utvikler en sterk grad av sosial angst, og sliter med lav selvfølelse og nedsatt sultfølelse.
- Da jeg gikk på medisiner, var det perioder jeg ikke var meg selv. Jeg ble veldig flat følelsesmessig. Jeg følte at jeg ikke alltid klarte å fungere sosialt som følge av de psykiske problemene.
Når han fyller 18 år får han bestemme selv. Valget er enkelt. Han slutter med Ritalin og begynner å løpe.
Har aldri angret
Juni 2014:
- Se her, det er noe jeg må vise deg.
Angeltvedt har nettopp avsluttet en intensiv treningsøkt på Skansemyren. Han river av seg T-skjorten og gliser. På venstre side av brystet står det skrevet «Powered by ADHD» med svarte, permanente bokstaver.
Angeltvedt har levd uten medisiner i ti år. Han har et år igjen på studiene i ergoterapi, jobber som personlig trener og satser for å bli blant Norges beste langdistanseløpere. Han har aldri angret på valget han tok som 18-åring.
- Det har aldri, aldri kommet til et punkt der jeg har følt at det har vært såpass frustrerende at dette ikke funker, at jeg må tilbake til medisinen. Jeg vil ikke tilbake dit. Da går jeg heller ut og tar meg en treningsøkt.
Treningen letter på trykket
Det er nemlig ved hjelp av trening at Angeltvedt har lært seg å takle diagnosen.
- Medisinen er en slags nødløsning, for å få ting til å roe seg ned. Men så må man begynne å ta inn andre elementer, som atferdsterapi og kursing av foreldre. Og så er det dette med fysisk aktivitet, rett og slett så man kan få luftet ut litt energi og frustrasjon. Det er en kombinasjon av mange ting som gjør at man kan justere ned på medisinene, og kanskje avvenne seg selv til slutt, sier Angeltvedt.
Han kjenner det godt på kroppen dersom han ikke får sin daglige treningsdose.
- Det bygger seg relativt raskt opp. Jeg blir urolig, nesten så jeg skjelver litt. Og så føles det som jeg har tusen tanker i hodet på én gang. Men jeg er bevisst på det. Da er jeg nødt til å gjøre noe, for å få skrudd litt på ventilen og få ut dampen.
Angeltvedt har funnet sin måte å takle diagnosen på, men forventer ikke at det er en oppskrift som fungerer for alle.
- Mitt budskap er at man ikke bare må isolere seg til én ting, og tro at det skal løse problemene. Man må se litt bredere på hva som kan være den beste løsningen. Medisin kan funke på noen, men ikke på alle.
Angeltvedt påpeker at fysisk aktivitet er noe man vet kan være en ventil for de fleste.
- Tar du deg ut, vil du komme deg litt nedpå igjen. Men det må være en totalpakke. Man kan ikke bare gi noen en tablett, og tenke at det skal løse problemet på sikt. Det er tross alt ganske sterke sentralstimulerende midler man gir til ganske unge barn, sier han.
- En x-faktor
Selv mener han at ADHD-en er en medvirkende årsak til at han har kommet langt i idretten sin.
- Jeg føler at det er en slags x-faktor som gjør at du legger hjerte og sjel i det. Hvis jeg først blir veldig interessert og glad i noe, får jeg et voldsomt fokus. Det er veldig i ytterkant, og det kan jo selvfølgelig være både positivt og negativt. Men med løpingen er det som oftest positivt.
De siste årene har Gular-løperen slitt med skader. Nå er han på vei tilbake i toppen. Hvor lang den veien er, og om han må gi seg før han når toppen, vet han ikke. Derfor har han tenkt mye på hvordan han skal fortsette å bruke trening som medisin også etter at den aktive idrettskarrieren er over.
- Det blir fort en tomhet når man har hatt mye fokus på det, men så lenge jeg kan gå ut og få en daglig dose skal jeg ikke klage. Det er min medisin.
Trenger ikke trene knallhardt
Flere internasjonale studier viser en klar indikasjon på at fysisk aktivitet har en positiv innvirkning på mennesker med ADHD.
Hos Bergensklinikkene brukes trening som terapi på lik linje med annen terapi. Thomas Dahl Orø, treningsveileder hos Bergensklinikkene, jobber blant annet med voksne med ADHD. Han mener trening kan være positivt på flere måter for dem som har diagnosen.
- Effektene varierer fra person til person, men generelt resulterer trening i dempet indre og motorisk uro. Samtidig ser vi at mange med ADHD reagerer positivt på strukturen det medfører å trene. Det å planlegge, ha avtaler, bli fulgt opp og få en feedback på det de gjør, er viktig for mange av våre pasienter, sier Orø.
Kjetil Foss Angeltvedt er enig i at struktur er et viktig stikkord i hans historie.
- En person med ADHD mangler ofte struktur. Skal du drive med toppidrett må du strukturere hverdagen i forhold til trening, skolegang, jobb og livet ellers. Det var gunstig for meg. Jeg overførte det til mange andre deler av livet mitt, og det har hjulpet meg på vei, sier Angeltvedt.
Orø påpeker at man ikke nødvendigvis trenger å trene knallhardt og mye for å oppnå positive effekter.
- Det er viktig at man finner den intensiteten som gjør at man oppnår velbehag. Det skal verken være for lett eller for hardt, sier han.
Enkelte forskere hevder at løping kan oppleves som å få en liten dose med Ritalin.
- De med ADHD som går på medisiner sier gjerne at de får bedre effekt av medisinene dersom de trener. For dem som ikke går på medisiner kan trening fungere på samme måte som medisinene, sier treningsveilederen.
En litteraturstudie av ADHD og fysisk aktivitet, gjort av Anne Malerbakken i 2013, viser til forskning som finner at fysisk aktivitet ser ut til å ha en positiv virkning på både symptomer og eventuelle tilleggslidelser, som problemer med motorikk, atferdsvansker og angst.
Orø mener det er behov for ytterligere forskning på temaet fordi eksisterende studier først og fremst retter seg mot barn med ADHD.
