NTNU-rektor sier nei til Israel-boikott

Innsendt av Defender, 07.11.2009 17:30:04

Lurer dere på hvorfor konflikten i Midtøsten er så fastlåst? Det er gått mer enn 50 år siden staten Israel ble opprettet. Og likevel er denne politiske realitet underkjent av nær sagt alle de omkringliggende nasjoner. Selv etter en rekke mislykkede kriger, initiert med bakgrunn i ønsket om å radere ut det lille landet fra kartet, er viljen til å forsone seg med virkeligheten ikke til stede. Hvorfor ikke?

Hvorfor dette vedvarende hatet mot jøder generelt og Israel spesielt?

Svaret er å finne i den religion som har hegemoni i regionen; islam. Før Muhammeds tid levde jøder og arabere fredelig sammen i Arabia. Siden han innledet fiendtligheter mot jødene i Medina i 634 eKr. fordi de ikke adopterte hans nye "åpenbaringer", har det vært strid og konflikt. Like til i dag. I alle land i Midtøsten og Nordafrika der jøder bodde i diaspora, har de vært undertrykket og forfulgt under islam. Ikke sjelden ble de ofre for morderisk anslag i stor stil.

Islams hat og forfølgelse av jøder (og hat mot alle andre religioner og livssyn) var grunnet i Koran og Muhammeds eksempel. Når muslimer opptrer fiendtlig overfor jøder, blir de tilskyndet og oppmuntret til slike holdninger og slik adferd fra studiet av Koranen.

For å illustrere hvilken ufattelig djevelskap islam er kan det være på sin plass å trekke noen paralleller til andre ekstremt voldelige og undertrykkende ideologier. Det er da naturlig å starte med nazisme. Den legitimerer folkemord på 0.2 % av verdens befolkning (jødene). Islam på sin side legitimerer folkemord på 80 % av verdens befolkning (alle ikke-muslimer) og 80/0.2 = 400. Det er med andre ord grunnlag for å hevde at islam er 400 ganger verre enn nazisme. Videre førte nazismen krig mot og truet den vestlige sivilisasjon i mindre enn 10 år. Islam har på sin side ført krig, ikke bare mot den vestlige sivilisasjon, men mot all sivilisasjon i snart 1400 år.

Men sosialistene forsvarer islam at alt og alle sammenhenger. Jo mere fundamentalistiske muslimer det er snakk om, jo mer skal de forsvare dem. Bare se på krigen i Pakistan og Afghanistan som pågår i dette øyeblikk. Alle de sosialistiske og kommunistiske partiene i Norge vil jo ha Norge og NATO ut av områdene slik at Taliban skal få en enklere oppgave med å ta makta der nede. Typisk ikke sant? Var det noen som sa stocholmsyndromet..? Jeg tror det er dèt sosialistene lider av nemlig. De vet veldig godt at det er islam og islamistene som er "bad-guysene" i verden men likevel støtter de dem og fordømmer de som prøver å gjøre noe med problemet. Det er akkurat sånn stockholmsyndromet er!

Hvis dere har noe å si om denne saken så venligst kom med argumenter istedenfor å førsøke å kneble alle uttalelser dere ikke er enige i med "rasisme"anklager og annet tøv.

Innsendt av Kjell Brevik, 07.11.2009 09:11:06

Ståle Hagen

ISRAEL- PALESTINA- KONFLIKTEN- ÅPENT BREV TIL REKTOR VED NTNU.

En programkomitè på NTNU har satt seg fore å bidra til ”en grundig gjennomtenkning” av konflikten mellom Israelere og palestinere. Universitetets rektor ønsker å skape en ” konsistent, velbegrunnet og sammenhengende forståelse av feltet”. Til programkomiteen har man valgt ( eller har de valgt seg selv?) en anti-sionist, Morten Levin, og to profilerte SVère; Rune Skarstein og Ann Rudinow Sætnan. Alle tre har nylig (mai, 09) gått inn for akademisk og kulturell boikott av Israel. Man sier at man ønsker en ”bred faglig debatt” rundt temaet.

Ikke overraskende ser vi at tesene og problemstillingene som legges til grunn for seminarene tar utgangspunkt i klassiske argument og begrunnelser som en finner fra venstresiden, og de sterkeste motstanderne av staten Israel.

Valget av gjesteforelesere er nok heller ikke tilfeldig valgt(?). Her finner vi sterke kritikere av staten Israel, både fra Norge og utlandet.

Moshe Zuckermann er en erklært kritiker av Israels politikk mot palestinerne, og hører til Israels politiske venstreside. Det samme gjelder historikeren Ilan Pappe, som er kommunist. Pappe er en anti-sionist som går inn for akademisk boikott av Israel.

Hilde Henriksen Waage er helt tydelig en forsker som formidler en pro-palestinsk, og israel-kritisk holdning gjennom sitt arbeid og uttalelser til media. Hun erklærer også stor sympati til Hamas i sine uttalelser. Nils Butenschøn er også kjent for sin støtte til palestinerne, og har bena godt plantet i SV.

Vi er ikke fremmed for at den akademiske debatt skal kritisere, og noen ganger provosere. Men her ser vi at det utelukkende er Israel som problematiseres. Hvor er det kritiske blikket på palestinske aktører i konflikten ? Forskning og akademisk virksomhet foregår selvfølgelig ikke i et politisk vakuum, men at man velger å så til de grader legge seg i et ensidig politisk spor, taler ikke det akademiske arbeid til fordel. Hadde man ment alvor med å skape en ”bred faglig debatt”, og gjøre en ”grundig gjennomtenkning av feltet”, måtte man gjort noe mer enn å gjenta mantraene til den norske og internasjonale venstresiden.

Dette prosjektet blir ikke troverdig, av den enkle grunn at man ikke fanger inn spennvidden av argumenter og grunnsyn som preger konflikten. At ikke universitetet ser det, er overraskende. Men kanskje er det slik at både kjærlighet og hat gjør blind? Hva tenker rektor om habiliteten til disse akademikerne, med en så tung politisk slagside ?

Vi protesterer også mot at universitet bruker av våre skattepenger til å fremme venstresidens politiske standpunkter, under dekke av å være ”forskningsbasert kunnskap”.

Ståle Hagen, Trondheim

Ragnhild Sødal, Trondheim

Samuel Hellesø, Trondheim

Elin Fiskvik, Klæbu, student NTNU

Geir Knutsen, Trondheim

Ingrid Letnes, Trondheim

Gølin Kringen, Trondheim

Lars Andresen, Trondheim

Kjell Magne Brun, Klæbu

Helge Hardie, Trondheim

Innsendt av Morten Lev, 07.11.2009 09:06:41

Det er helt åpenbart fra listen av forelesere at dette ikke blir en balansert presentasjon av problemene i Palestina-Israel problematikken. Det er imidlertid artig å huske tilbake på hva Nils Butenschøn gikk til valg på i Palkom i 1976 - å vinne det politiske sentrum, “hele partier og organisasjoner for Palestina”. Når en seminarrekke som dette kan bli gitt ved et av landets mest prestisjefylte universiteter så sier det en del. Butenschøn har all grunn til å være fornøyd med sin innsats.

Kristian Tau

Innsendt av Andrea A., 07.11.2009 08:46:04

Jan Berg

Hei Thorbjørn!

Jeg lurer på om formålet med denne forelesningsserien er å legge til rette for en fremtidig boikott av Israel? Lignende fremgangsmåter har jo som kjent fungert godt ved en rekke læringsinstitusjoner i bl.a. Storbritannia, hvor mobiliseringen først har fått fart etter tilsvarende kampanjer. Men at universitetets rektor allerede på forhånd gir sin uforbeholdne støtte til et så politisk homogent utvalg akademikere som “forskningsbasert kunnskap” (gjerne i tykke bokstaver) er fortsatt oppsiktsvekkende.

Seriens uttalte hensikt er å “gi rom for en bred faglig debatt om konflikten i Midtøsten”, og den “søker å bygge et bredt perspektiv på konflikten”. Og før Hellestveits foredrag snakket du om at serien skulle gi “ulike vinklinger” og “objektiv innsikt”. I dette rommet var det tydeligvis ikke plass til en eneste motvekt til ikke-sionistiske perspektiver, så hvilken debatt er det egentlig forventet at skal oppstå i kjølvannet?

Skal man ta utgangspunkt i de seks talerne, sitter man iallfall ikke igjen med et inntrykk av noen nevneverdig dissens i akademiske kretser:

* Hellestveit omtalte for eksempel Salah Mustafa Muhammed Shehade konsekvent som ingeniør, og kun under tvil som en “terrorist” - og da med tydelig gestikulerte gåseøyne. Shehade var Hamas’ væpnede gren Izz ad-Din al-Qassam-brigadenes leder fra januar 1996 til hans død 22. juli 2002 - under hans lederskap i denne perioden tok islamistorganisasjonen livet av 315 mennesker: 29 soldater og 286 sivile.

Videre ble Israels barriere ved og i Vestbredden gjennom hele foredraget omtalt som “Muren”, til tross for at mindre enn 5 % av barrieren er mur - en misvisende og klart politisk språbruk som en tradisjonelt finner blant Israel-kritikere.

* Stephen Walts foredrag vil fokusere kun på Israel, og den såkalte Israel-lobbyens innflytelse på amerikansk utenrikspolitikk. Han og Mearsheimer er blitt kritisert fra flere hold for å utelate så godt som alle andre variabler i utformingen av denne, selv Chomsky har reagert kraftig på dette. Det er også interessant at de har tatt for seg hvorvidt såkalt “israelske” interesser virker negativt inn på amerikansk utenrikspolitikk, uten å ta i betraktning at lobbyen tradisjonelt har vært tilknyttet Likud og den israelske høyresiden.

* Moshe Zuckermann hører til på ytre venstre fløy, er sterkt kritisk til det aller meste innen israelsk politikk, og skriver blant annet for det tyske, marxistiske tidsskriftet junge Welt. Han har ingen tro på en tostatsløsning, og tar til orde for en konføderal sammenslutning.

* Ilan Pappé er tilhenger av politisk, økonomisk og akademisk boikott av Israel, og er også på ytterste venstreside (han har blant annet stilt til valg for Israels kommunistparti Maki).

Pappé er mest kjent som den mest radikale representant for Israels såkalte Nye Historikerne, og har gått langt i å påstå at alt israelske styrker gjorde i selvstendighetskrigen 1947-1949 var kynisk kalkulerte, godt planlagte og politisk vedtatte tiltak for en etnisk rensning av regionen. Historikere i og utenfor Israel, inkludert selv de andre Nye Historikerne (og da særlig Benny Morris), har reagert på den faktiske akademiske kvalitet på arbeidet hans.

* Hilde Henriksen Waage er kanskje en av Norges mest profilerte kritikere av israelsk politikk, og skal snakke om Norges rolle i konflikten.

* Nils Butenschøn avslutter serien, et medlem av Sosialistisk Venstreparti, partiet som går inn for boikott av Israel. Selv har han tatt til orde for det han kaller en “smart akademisk boikott”. Han skal reflektere over hvilke fremtidige statsdannelser som kan løse konflikten. Han avviser tostatsløsning, og har bl.a. tatt til orde for å se tilbake på det nedstemte forslaget de arabiske landene holdt seg til i 1947 - alt peker i uansett retning av at det er finnes plass til noen jødisk nasjonalstat.

Dette virker strengt tatt ikke som et utgangspunkt for en “bred faglig debatt”, med “bredt perspektiv” basert på “objektiv innsikt” og “ulike vinklinger”. Dette virker mer som enveiskjøring, en øvelse i uforbeholden venstreorientert og ofte sterkt Israel-kritisk retorikk. Rektors rosende beskrivelser av denne “forskningsbaserte kunnskapen”, kombinert med det totale fravær av akademikere i reell opposisjon til dette programs talere, gir dessuten et inntrykk av at dette nærmest er de objektive og vitenskapelige Sannheter om konflikten. Og det er naturligvis en svært effektiv, innforstått undergraving av dissens fra dette venstreorienterte perspektivet som noe ikke-akademisk - og på alle måter underlegent og feilaktig.

Og slik blir det lettere å mobilisere til boikott, skal du se.

Innsendt av Andrea A., 07.11.2009 08:40:42

Please do not claim to be scientific. As Israeli researchers living here we welcome the initiative to discuss the Arab-Israeli conflict in a deeper way. However it is commonly agreed that there is no “scientific” or objective reality in history. This is especially true for this long and bloody conflict, which is so religiously, historically and emotionally loaded. We are especially discontent by the fact, that there is not even a single speaker which can represent the Zionist narrative in a decent and honest way. The two Israeli speakers are well known for their anti -Zionist views. Nonetheless, we intend to come to the sessions in English.

Ruth Derdikman-Eiron and Dori Derdikman

Innsendt av Andrea A., 07.11.2009 08:21:46

Ragnhild Sødahl: MOT BOIKOTT-OPPROPET (2.11.09, 09:29)

I mai undertegnet 34 ansatte ved NTNU og HIST et hatsk opprop til sine institusjoners styrer om å vedta et akademisk/kulturelt boikott mot Israel. I høst startet NTNU, med rektors velsignelse, en serie anti-israelske seminarer, og 12. november skal institusjonens styre behandle boikottoppropet.

La oss se litt på oppropets innhold.

Det innleder med å si at staten Israel siden 1948 har ”okkupert palestinsk jord”. Men opprettelsen av Israel i 1948 var ingen okkupasjon av palestinsk jord. Tyrkerne var de siste av en lang rekke erobrere av landområdet, før det i 1. verdenskrig ble tatt av britene. Folkeforbundet trakk i 1920 opp grensene for et område som Storbritannia fikk mandat over, og forbundet ratifiserte Balfourdeklarasjonen som ga Storbritannia ansvar for å gi det jødiske folk en stat i sitt tidligere fedreland. Da hadde de i nesten 2000 år vært uten et hjemland, etter at romerne i det første århundre massakrerte eller jaget de fleste bort fra landet som hadde tilhørt dem i ca. 1500 år.

Allerede i 1922 ga imidlertid Storbritannia 77% av mandatområdet, det som nå heter Jordan, til araberne. Og det skulle gå 20- 30 år før FN endelig opprettet den jødiske stat, på et område mindre enn Sør-Trøndelag. Hadde det skjedd 10-15 år tidligere, kunne millioner av liv ha vært spart, for i 1930-åra prøvde europeiske jøder panisk å flykte dit, men britene slapp inn bare en brøkdel av dem.

Oppropet nevner ikke at da Israel ble opprettet, sto 5 arabiske hærer klare og angrep umiddelbart, for å utslette den lille staten. Heller ikke nevnes alle de kriger Israel siden har måttet kjempe for å overleve, eller all terrorisme og alle selvmordsangrep som har blitt ført og føres mot dem.

Underskriverne snakker om Gazakrigen, men ikke om bakgrunnen. I 2005 ga Israel fra seg Gaza til palestina-araberne. Men vi husker TV-bildene av jøder som i århundrer hadde bodd i Gaza, som ble tvangssendt bort fra sine hus og hjem. Oppropet sier ikke at araberne, i stedet for å gjøre bruk av de flotte gartneranleggene til beste for sitt folk, gjorde området til en eneste stor utskytningsrampe for raketter. Det eneste Israel oppnådde ved å trekke 8500 beboere ut av Gaza var å få titusener av raketter haglende over seg. Dette har ikke media lagt vekt på. I 8 år terroriserte Gaza israelerne på andre siden av grensen med stadige angrep.

Hvem ville holdt ut så mange års terrorisering uten å gå til militært motangrep?

Tidligere øverstkommanderende for de britiske tropper i Afghanistan sier at de israelske forsvarsstyrker var nødt til å slå tilbake Hamas’ angrep, men at de gjorde mer for å trygge de sivile enn noen hær i krigshistorien har noensinne gjort. De spredte f.eks over 2 millioner flyveblader og ringte over 100 000 telefoner. Men de stred mot en fiende som med forsett ofrer sine sivile, og som er eksperter på å spille for media, med iscenesetting og forvrengninger. (YouTube).

Underskriverne klager på (ulovlig) ”okkupasjon” og sier at ”Israel nekter systematisk å rette seg etter FN-resolusjoner og internasjonal lov”. Dette har vi hørt før. Men er det sant? Da araberne på nytt angrep Israel i 1967, tok Israel bl.a. tilbake Vestbredden fra Jordan, som hadde okkupert den i 1948. Ingen hadde klaget på at den i 19 år var okkupert av Jordan!

Men etter krigen i 1967 ble det for første gang i historien krevd at et land som hadde erobret områder i en forsvarskrig, skulle gi disse fra seg. Av en eller annen merkelig årsak krever man alltid langt mer fra Israel enn fra alle andre land. Russland trådte til for at de involverte araberstater ikke skulle knekkes, og resultatet ble sikkerhetsrådets res. 242. Men res. 242 krevde ikke at Israel nødvendigvis skulle gi fra seg alle okkuperte områder, og heller ikke at dette skulle skje uten betingelser. Israel skulle ha grenser som lot seg forsvare, og den andre part måtte vise vilje til fred. Egypt holdt sin del av kravene, og Israel ga dem tilbake enorme landområder, der de til og med hadde bygd oljeraffineri. Jordan viste også fredsvilje, men de var ikke interessert i Vestbredden, som heller aldri hadde tilhørt dem. Men palestinerne, som de fra 1970-åra begynte å kalle seg, har aldri vist noen vilje til fred, men hele tiden fortsatt med aggresjon. Derfor har Israel heller ikke plikt til å gi dem noe av områdene de erobret, selv om de likevel, i sitt desperate ønske om fred, har gitt dem en hel del. Men at Israel ikke kommer nærmere en fred ved å avstå land til palestina-araberne, ser vi klart fra det som skjedde i Gaza. Det ble ikke bedre, men tvert imot verre!

Jeg synes det er forstemmende at så mange mennesker med god utdannelse og flotte titler har underskrevet et slikt opprop. Midtøstens eneste lille demokrati som kjemper for å overleve, fortjener vår støtte, ikke at vi skal legge enda flere steiner til byrden de bærer alene.

Ragnhild Sødahl

Innsendt av Bente Nilsen, 06.11.2009 19:37:33

All støtte til Israel! Et fritt demokratisk land med intelligente innbyggere omringet av totalitære muslimske stater som støtter terror og spredning av den verste vranglære siden nazismen !

Innsendt av trønder, 05.11.2009 15:39:27

Hadde norge vært okkupert i 60 år ville nok også våre barn vokst opp til å hate okkupantene. Vi ville gitt medaljer til de som deltok i motstandsarbeid, og kalt de som døde martyrer. Se filmen "max manus" en gang til og tenk på at Okkupasjonsmakten kaller heltene våre terrorister. Det er ikke så vanskelig å forstå konflikten om man husker på at det handler om mennesker. Hvem er det egentlig som elsker sin fiende?

Om universitetet er riktig arena for en slik boikott er en annen sak.

Det er ett i-land som okkuperer ett u-land. Og det er israel som okkuperer palestinske områder. Det hadde vel ikke vært realistisk om norge skulle løse konflikten med stormakten Tyskland under 2. verdenskrig?