De peker rett mot himmelen. De er fra en tid da byggherrer og arkitekter ikke var redde for å stile høyt. Men hvordan ser de ut på innsiden og hva kan Trondheims tårn si oss i dag?
Ville veier parkerer ved Ila skole. På lang avstand har vi sett tårnet med den grønne løkkuppelen. Det sitrer litt. Vårt første tårn venter. Men, vi er visst på feil side av skolen. En bil stopper like ved oss. Vi spør mannen som kommer ut.
- Joda, det er en inngang her borte. Har dere en avtale?
- Nei, vi har aldri avtaler. Vi er På ville veier. Er du lærer her?
- Å, er det dere. Nei, jeg er arkitekt.
Vi tar det som et godt tegn. Akkurat i samme minutt som oss ankommer den mannen vi har mest bruk for å treffe! Er tilfeldigheter alltid bare tilfeldige? Arkitekt Jon Morten Breidablikk er ansvarlig for restaureringen av den åttifire år gamle skolen. Han viser gjerne vei opp i tårnet.
- Bare utforsk, jeg skal i et møte og kan snakke med dere etterpå.
Vi klatrer opp en bratt hønsestigetrapp og hører en lyd. Som om noen jobber der oppe. Men det er tikk-takk fra et gammelt urverk med tannhjul store som tallerkener. De styrer viserne på to urskiver, en på hver side av tårnet.
Tikk-takk. Det er tiden vi hører. Hvor mange tikk-takk har tikket siden tårnet ble til i 1921? Ubønnhørlig metallisk arbeider urverket, og jeg merker at jeg eldes mens vi passerer.
Men vi skal lenger opp og stanser i et tårnrom med åtte glugger som er stengt med treluker. To av dem lar seg åpne, og vi kikker ut. Når jeg ser rett ned, kjenner jeg et vondt sug langt nedi meg, når jeg løfter blikket jubler jeg over utsynet mot Ila, havna og resten av byen. Alt blir annerleders sett fra en ny vinkel. Om det er utsynet eller høydeskrekken som gjør tårn så forlokkende, vet jeg ennå ikke.
Vår venn arkitekten kommer opp til oss og har med seg Kjersti Aakre som er avdelingsleder på skolen. Vi får vite at arkitekt Olaf Nordhagen tegnet det monumentale bygget som opprinnelig rommet ett tusen elever. Han hadde erfaring fra Domkirken og burde ha peiling på tårn.
Midtbyen neste. Bygningen til gamle Trondhjems Sparebank har to runde, borgaktige tårn. På plaketten på utsiden leser vi at arkitekten var Adolf Schirmer og året 1882. Vi må inn i nybygget til Sparebank1 for å få adgang. Vaktmester Per Nergård tar oss gjerne med på en tak- og tårnvandring. Vi klatrer stiger og vasser i snø og kommer på kloss hold av de to flaggstangtårnene. Nergård avslører at han har sansen for gamle hus.
- Særlig er jeg begeistret for jugendstilen. Ålesund kalles jugendbyen, men vi har minst like mange hus av den stilen her i Trondheim, de er bare litt mer spredt.
Her vi står på pengemaktens tak, ser vi andre tårn som lokker, på hjørnet av Hovedpostkontoret får nettopp jugendstilen utfolde seg.
I utakt med tiden som vi er, bommer vi fullstendig når vi kjemper oss til en plass foran en luke på postkontoret og fremfører vårt ærend.
- Nei, Posten har ikke noe med dette bygget å gjøre lenger. Prøv den andre inngangen!
Der ser vi av skiltet at i toppetasjen har Handelsstandsforeningen søkt tilflukt etter brannen på nabotomta. Vi stoler på tilfeldighetene og vi belønnes, for hvem andre møter vi i døra enn foreningens alltid like energiske sjef, Gunn Kari Hygen?
- Tårnet? Ja, bare gå opp og kikk. Jeg har plassert noen mannlige studenter i tårnkontoret, jeg kaller det jomfruburet.
Joda, kontoret er fint, men vi vil opp på loftet og inn i selve tårnhatten, prikken over i-en på dette praktverket av en bygning. Det blir å kravle seg fram under taksperrene og innenfor det grønne kobberet. Tre små buevinduer gir gløtt ut i en travel Dronningens gate, mens vi spekulerer på om noen i det i det hele tatt har vært her på de nittifem årene tårnet har eksistert. Når vi kommer så tett på tårnene, er det selve tidsånden vi fornemmer. Vi kikker over til Britannia hotell som har en staselig kuppel med både tårn, balkong og flaggstang. Dit opp vil vi!
De tre damene i resepsjonen ser en tanke rådville på hverandre. Opp i kuppelen!?
- Dette må du ta deg av, Frode.
De har fått øye på hotelldirektør Hofstad som tilfeldigvis strener forbi. Han er vant til å improvisere og sier vel heller ikke nei til litt blest.
- Bli med meg!
I fjerde etasje åpner han en luke i taket og slipper oss inn i en hvelvet verden av duelort og grovt tømmer. Mannen har vyer.
- For tre millioner kan vi få hotellets flotteste suite her. Tre soverom, to bad, glasstak, veranda. Og flaggstangen skal stå rett opp fra dobbeltsenga! Hofstad gestikulerer så begeistret at vi faktisk kan se for oss det som må bli en suite i særklasse – for de som har penger til å bo dyrt – og nerver til å dele seng med en så symbolladet innretning.
Vi klatrer opp gjennom takgluggen og havner midt i februarhimmelen. En plattform på én kvadratmeter gir oss svimlende utsikt til dvergene nede i gaten. Jeg lengter plutselig ned til duelorten, men holder ut mens fotografen ubesværet gjør jobben.
Ikke før vi er nede, trekkes vi mot nye høyder. Skrekken gir seg fort. Hva med Matheson-gården? Byens kanskje fineste tårnkuppel.
Det er ikke lett å holde orden på alle gullalder-arkitektene i Trondheim, men nå skjønner vi at vi har snublet inn på legendariske Karl Norums doméne. Han døde 59 år gammel, like etter at han var ferdig med Hovedpostkontoret. Før det skapte han både Britannia, Matheson-gården, Hjorten og mange andre av byens praktbygg. Noen rekker mye.
Vi for vår del sitter på venteværelset. Moxness-klinikkens daglige leder Oddvar Kvalsvik vil forhåpentligvis gi oss audiens i kuppelrommet. Joda, vi slipper inn i det som må være byens fineste pauserom. Byggherre James Matheson var ikke smålåten. Her sitter man under selve himmelhvelvet med takhøyde som i et palass og kan nyte nennsomme dekorasjoner og en mektig lysekrone.
Og tårnkuppelen er ikke dårligere utvendig. Kvalsvik tar oss med opp på takterrassen der de førti spesialistene og deres ansatte om sommeren kan nyte høyt hevet lunsj med sol og kuppel.
Nå er det på tide med et privat tårn. Volvoen kjører oss ut til en villa i Fagerheim Allé på Lade. En original og elegant tilvekst rager opp på husets østre side. Vi ringer på, og Svein Ove Samuelsen har ikke noe imot besøk av vår selvbestaltede tårn-inspeksjon.
Oppe i den lille tårnstuen er det tretten vinduer og absolutt 360 graders utsikt. Familien med to voksne og to barn kjøpte huset for 1,6 millioner i 1997. Den gang en bra sum for et «kråkeslott». Fem hundre var på visningen, tårnet lokket åpenbart mange, og Samuelsen tror nok det drev prisen flere hundre tusen kroner i været. Siden har han jobbet i årevis med restaureringen. Nå kan han nyte resultatet.
- Her oppe sitter vi med en kopp kaffe og kanskje en cognac. Ser utover fjorden og roer ned.
Nok tårn på én dag. Fotografen påstår neste morgen at han har drømt at vi treffer prinsessen i tårnet, jeg minner ham på at vår mest kjente tårnbeboer er Tobias i Kardemomme by.
Hovedbygningen på gamle NTH må være byens staseligste byggverk etter Domen. Midtpartiet med sine to «kirkespir» er vår interesse. Vi går storøyde gjennom den mektige aulaen og håper på velvilje. Når vårt ærend først er klarert, geleider vår unge guide, Raymond Sterten, oss kjapt opp på loftet der vi får et utrolig panorama over elva og byen fra det digre runde vinduet i midtgavlen.
Nye luker og nye hønsestiger, og igjen kloa i magen. Det er som å stå inne i en altfor dyp sjakt og kjenne det kalde gufset. For de som ikke visste det: Den grovt tilhogde fasaden i naturstein er et rent blendverk. Her inne i tårnet ser vi at bygningen er oppført i vanlig teglsteinsmur.
Nede i byen igjen legger vi merke til tårnet på Gerhard Schønings skole. Det er noe for seg selv. Kledd i grønn kobber og tilsynelatende med et «rom» der det kanskje har vært en klokke?
Vaktmester Rune Juliebø er så fersk at han ikke vet hvordan man kommer seg opp i tårnet, men han tar oss med på leting. Etter den skjulte døra og etter noen som vet. Vi vandrer gjennom alle loft, uten hell.
Assisterende rektor Harald Voland blir kalt ut av et viktig møte. Jo, han skjønner vår tårnfascinasjon.
- Man skal løfte blikket i denne byen!
Visdomsordet noteres og vi spør om han vet veien opp til skolens eget tårn.
- Dessverre. Men det skulle vi jammen likt å vite.
For sikkerhets skyld stikker han hodet inn i møterommet og påkaller rektor Gerd Opedals oppmerksomhet.
- Nei, eg har ikkje funne han, og eg har sett etter!
Det går opp for oss at vi står overfor et ekte mysterium. Bygningen fra år 1900 er en av byens fineste og ingen vet hvordan man kommer seg opp til selve kronen på verket. Aner vi en smertefull verkebyll for den ærverdige skolen? Dette må vi finne ut av! Voland anbefaler oss å kontakte arkitekten for den siste restaureringen, Erling Mylius.
Joda, han husker at de reparerte taket, men ikke hvordan det var med tårnet. Han ber oss spørre selve syvende far i huset, den pensjonerte vaktmesteren Svenn Vevang som nå bor i Spania. Vi ringer sporenstreks.
- Det er bare én måte å komme seg opp.
- Ja?
- Du må kontakte brannvesenet.
Javel. Fortsatt håper vi på å finne den hemmelige gangen ned fra tårnet og ber vaktmesteren holde seg klar med bormaskin og sag, mens vi løper over til brannstasjonen. Raskt slippes vi inn til brannmester Ivar Lian.
- Vi trenger en utrykning.
- Og hvem er dere?
- Vi er På ville veier.
- Åja! Dere med den gule Volvoen? Et øyeblikk.
Lian tar en telefon og et par minutter senere sitter vi i en brummende brannbil til 4,5 millioner kroner på vei tilbake til skolen. Dette er karer som er vant til å handle raskt. Brannkonstabel Tore Størset bukserer bilen opp på støtteføttene, og inviterer oss opp i den datastyrte liften. I mellomtiden har vi tilkalt Erling «Benny» Mylius som blir med som kjentmann.
Dette skal vise seg å bli vår himmelfartsdag, om enn med et noe annet utfall enn den opprinnelige. Vi braser gjennom trekroner. Jeg holder meg krampaktig fast i rekkverket. Vi spiser nye høydemeter og kan beundre tårnets takrenneavløp, formet som glefsende slanger med både tenner og tunge.
Så kommer avsløringen. Tårnet har ikke noe rom, ingen nedgang, ingen luke. Det er et juksetårn! Ene og alene satt opp for syns skyld.
Skuffelsen døyves av skrekken – og fryden, for nå kjører Størset liften så høyt den går. 28 meter er høyt! Vi ser ned på tårnets spir med årstallet 1900. Blikkenslageren må ha vært blottet for høydeskrekk.
Vel nede igjen innser vi at noen mysterier gjør seg best som mysterier. Man skal kanskje ikke finne ut av alt? Dessuten, tårnet på Schøning blir ikke noe dårligere av å være uten adkomst. Egentlig er jo de fleste tårn satt opp for syns skyld. Er det ikke nettopp det som er så bra?
I en tid med ussel økonomi tok man seg råd til å bygge noe fullstendig unyttig. Det var ikke bare stormannsgalskap og pyntesyke, men også en leken sans for å gi omgivelsene noe å se på og å gruble over. I en tid med ødsel økonomi har vi ikke råd til slikt. Men vi har fortsatt evnen til å glede oss over hundre år gamle påfunn. Det er da noe.
(Opprinnelig publisert i Ukeadressa i februar 2005, senere i boka "På nye ville veier" 2008)
