I en tid da navn, logoer, skilt og symboler forandres og skiftes ut før du har lagt merke til at de i det hele tatt finnes, er det godt når et og annet får lov til å være slik det alltid har vært.

Likestillingsombudet vil fjerne mannen med hatt fra fotgjengerskiltet. Han er ikke kjønnsnøytral. Utspillet som er gjengitt i flere aviser, har avslørt at flere av våre kjente og kjære skilt kan stå for fall. Det viser seg nemlig at Vegdirektoratet arbeider med ny forskrift der de foreslår å forenkle tegningene på trafikkskiltene våre.

Begrunnelsen er at når du skal oppfatte skiltene i fart, er det ikke bra med for mange detaljer. Mennesker med ansikt, hender og føtter skal erstattes av robotaktige figurer med kule til hode.

Dette handler for meg verken om trafikksikkerhet eller likestilling, men om noe så uhåndgripelig som behovet for kontinuitet i tilværelsen. Hvor finner du fortsatt damplokomotiver og menn med hatt? Hvor finner du 50- og 60-tallet intakt og ubesudlet, selv om vi skriver 2003? Jo, på trafikkskiltene.

Noen må ha sovet i de ellers så fremskritts- og forbedringsivrige veietater, har jeg fornøyd tenkt i mitt enfoldige, stille sinn. Vær så snill, fortsett å sove, har jeg tenkt i en imaginær hilsen til byråkratene. Så viser det seg selvsagt at de for lengst har våknet og vil kvitte seg med de latterlig alderdommelige tegningene.

Derfor må hilsenen min bli virkelig og sintere: Kjære Vegdirektorat, ikke rør! Jobb gjerne videre med forskriften deres, men la skiltene være i fred. Vi trenger ikke en kjønnsløs og historieløs skiltmassakre.

Ta en titt på vårt absolutt mest vanlige trafikkskilt, det blå som varsler om gangfelt. Det finnes minst åtte av dem i de fleste større kryss. Se på den energisk gående mannen som skal forestille en vanlig fotgjenger. Er han ikke flott der han strener i hatt og dressjakke? Du ser ikke mange slike i virkeligheten. Jeg hørte nylig et barn beskrive fottgjengerskiltet på radio. «Det e' en svart mann med en hatt oppå».

Se på bilen som går igjen på flere av skiltene, den minner om en Ford Perfect fra 1957 og flere andre av datidens modeller. Se på motorsykkelen, her er det tydeligvis også femtitallets engelske modeller som er forbildet. Skiltet som skal informere om at det ikke er lov til å kjøre traktor, viser bestefar som kommer putrende på gråtass'en. Prisen er det likevel tog-skiltet som tar. Du finner det over alt der små bygdeveier krysser jernbanelinja på en usikret overgang. Et vaskeekte damplokomotiv med svart røyk som velter ut av pipa!

Slik kan vi fortsette. Se på veiarbeideren der han står ivrig krumbøyd over spaden med arbeiderklasse-cap'en på hode. Og se på skiltet med skolebarna. Den lille jenta i musefletter og kjole og storebror i kortbukse et halvt skritt bak med hånden beskyttende på jentas skulder. Allerede på 70-tallet ville man antakelig laget det omvendt, men utrolig nok står de der fortsatt ved hver eneste norske skole. Flott!

Det er vel poenget. Vi vet hva de betyr og får tidskoloritten på kjøpet. Skiltene gjør nytten fordi vi er blitt vant med dem. Så vant at vi til hverdags ikke ser at tiden har løpt fra dem. Men på søndagsturen kan det hende at mange av oss liker å se et og annet som tiden har løpt fra.

(Kommentar i Adresseavisen 29. april 2003)