forsiden

Slått av svenskene igjen?

Slått av svenskene igjen?

Bli med på oppdagelsesferd over grensen. Hva er å finne av spor fra vår nære fortid i Sverige? Er svenskene flinkere enn oss til å stå i mot fremskrittsvindens gufs?
Leses nå
 

Saken oppdateres.

(Først publisert i Ukeadressas Ville veier-serie 19.8.2006)

Vi vil kjøre mot Östersund via den gamle mellomriksveien over Sandvika. Den var eneste forbindelsen på disse trakter før veien over Storlien kom i 1958.

Det var kong Carl Johan som fikk anlagt skikkelig vei over fjellet ned til Verdal. Den ble åpnet i 1835 og ble avløst av en ny vei allerede i 1865. Den var utrolig nok i bruk helt til 1968-72 da mange av svingene ble rettet ut og de verste bratte bakkene ble erstattet med ny trasé.

Barndom i Buick

Vi lar vår kjære trettifem år gamle Volvo 142 prøve seg på den beryktede Carl Johans klev som fortsatt ligger kjørbar etter veiomleggingen. Traseen går bratt opp langs en bekkdal og har en imponerende tørrmur langs bekken. Soldatene som bygde veien for 170 år siden, kunne nok ikke forestille seg at de gjorde så varig arbeid.

Selv har jeg barndomsminner fra nettopp denne strekningen rundt 1960. Min morfar tok oss med på biltur til Sandvika i sin store Buick av førkrigsmodell. Den hadde en tendens til å gå varm i bakkene og jeg husker godt at vi måtte stoppe med rykende motor, mens morfar løp ned i bekken og hentet vann i et blikkspann.

Tilbake på nyveien stopper vi på Sul ved et prakteksemplar av en melkerampe. Et upåaktet kulturminne av første klasse. Den er en gjenlevning fra landbrukets uskyldsgylne år da man fraktet melka til meieriet i spann med en trofast melkebil som daglig skranglet seg fra rampe til rampe.

Like mye var melkerampene veikantens viktigste møtested, både for bøndene som diskuterte politikk og årets avling, for unger som kunne sitte med dinglende kortbukseben og notere bilnummer, og ikke minst for småflørtende tenåringer på mørke høstkvelder.

I dag er 99 prosent av alle melkeramper borte, så det er best å ta vare på dem vi har igjen. Jeg tenker at melkerampen må være et særtrekk for norske landeveier, selv om de er omtrent utryddet i store deler av landet. I Sverige har de sikkert utradert rampene for lengst, for de la jo ned landsbygda allerede under Tage Erlander, gjorde de ikke?

Nå nærmer vi oss riksgrensen og vi ser hele tiden restene av den snart 150 år gamle veien. Akkurat det blir kilde til konflikt i bilen. Jeg vi helst utforske hver gjengrodd sving og la meg fascinere av hvordan naturen på få tiår overtar det menneskene har skapt. Tenk at her gikk biler, busser og lastebiler så sent som på slutten av 60-tallet!

Patriotismen stiger

Fotografen, som for over 25 år siden emigrerte til Norge i protest mot fosterlandets kjernekraftpolitikk, blir mer og mer svensk etter hvert som vi nærmer oss grensen.

– Her må vi stoppe, roper jeg begeistret ved en ny bit mosegrodd gammelvei med fine stabbesteiner.

– Nei, bare vent, det blir mye bedre når vi passerer grensen.

– Svært så patriotisk du er blitt da.

– Nei, det er jo bare fakta.

– Typisk svensk arroganse!

– At du reagerer slik, er typisk norsk mindreverdighetsfølelse, parerer min venn.

Vi kjører videre i taushet.

Vel forbi grensebommen og Sandvika må jeg ganske snart gi fotografen rett. En etter en dukker de opp, foreggjorte smykker av noen steinhvelvbruer. Noen med tre hvelv, alle perfekt murt opp med tusenårig teknikk og med tusenårig holdbarhet.

På typisk svensk vis er de godt skiltet og utstyrt med informative plakater. Nyttig og bra, men jeg må innrømme at skiltene tar bort mye av oppdagergleden for en innbarket veispaner. Men slik er det jo når man fortaper seg i veiminner fra 1800-tallet, museumsvesenets favoritt-århundre. Vi jakter på ferskere vare.

Snart belønnes vi og hugger i bremsen på Medstugan, noen mil lengre fram. En sliten Duett bak en årgangsgarasje er det som utløser bremserefleksen, og vi belønnes straks. For hva er det vi oppdager? Jo, en ekte bensinstasjonkiosk av den helt beskjedne sorten. Nå er vi på hjemmebane og oppdager raskt umiskjennelige spor av pumpefundamenter i gressvollen.

Hjertet banker ekstra fort når vi ser at døra til kiosken er åpen og at gule og grønne farger er synlig innenfor. Et ekte BP emaljeskilt med 50- og 60-tallets logo! Ikke nok med det, oljekanner, skilt og diverse rekvisita ligger innenfor.

Snart får vi tak i Mathias Persson, 30 år gammel langtransportsjåfør som nå har overtatt gården. Han forteller at det var farfar Gösta som startet med bensinstasjon og holdt det gående fram mot 70-tallet. Han var en driftig mann som var både bonde, mackeier, taxisjåfør, skomaker, smed og frisør, i tillegg til at han jobbet i skogen og drev med revefarm.

Bak Duetten får vi øye på et bilvrak av eldre dato som vi ikke klarer å identifisere. Mathias forteller at det er en Volvo PV-56 fra 1936. Før vi drar videre, tipser han oss om at det før var en Esso-mack på Saxvallen, bare fem-seks kilometer nærmere norskegrensen.

Essomack hos Urban

Dermed er det ikke annet å gjøre enn å snu. Snart står vi i styrtregnet hos Urban Swensson. Mannen driver med norgeseksport av eldre Volvo-biler og tilbyr seg umiddelbart å kjøpe 142:an vår for halvparten av hva den er verd i Norge.

Skjult bak hestegreier i uthuset har trivelige Urban et godt bevart Esso emaljeskilt som en gang har hengt i galgen ved veien. Det er så tungt at han og jeg må bære det mellom oss når vi skal få det ut i lyset. Og ikke nok med det, i et annet uthus har han en ekte Gilbarco-pumpe fra 50-årene stående. Siste literpris er kr 2.37. Skal vi tippe en gang på tidlig 70-tall?

I Norge har vi lett i årevis etter spor av de gamle bensinstasjonene. Ombygde kiosker og pumper har vi funnet noen av, men aldri intakte utgaver av hovedskiltet til bensinbolagene. Jeg begynner å få en følelse av at det virkelig er bedre å være K-spaner i Sverige enn i Norge. Med smerte erkjenner jeg at fotografen kanskje har rett.

Som vanlig overnatter vi i den eldste og dårligst utstyrte stugan vi finner. Det er viktig å holde seg i rett tidsepoke når man er på spaning. Vi er i Duved og bestemmer oss for å følge restene av den gamle riks:14 som flere steder går parallelt med E14.

Jeg skjønner fort at Sverige, i alle fall Jämtland, er et rent eldorado for den som har sansen for vår nære fortid. Jernbanestasjonen i Undersåker er intakt 50-60-tall i perfekt stand. Ventsalen har dører, trebenker og bølgepanel tatt rett ut av barndommen til en femtiårig som meg. Bygården er likedan, og på vandrarhemmet Brattlandsgården er utsøkt femti år gammel innredning fortsatt god standard. Opp under taket henger instruksjonsplakater om skidteknik fra «Skid och friluftsfrämjandet».

Tidsmaskin

Nå er det jeg innser at Sverige fullt ut matcher Norge når det gjelder melkeramper. For de dukker opp i vegkanten stadig vekk, og på våre dager med spaning ser vi over femten eksemplarer.

Inn til Järpen benytter vi den gamle fagverkbroen med tre buespenn og noterer at gammelt autovern i betong og jern fortsatt står igjen. Enda mer entusiastiske blir vi når vi like etterpå kommer til Mörsil og finner det gamle veikrysset der det ikke bare står enda en melkerampe, men også et gjenglemt trafikkskilt som må være fra først på femtitallet! Dette er virkelig sjelden kost, for vegmyndighetene pleier å være flinke til å slette sine spor. Man skulle tro det var kriminelle handlinger som var begått.

Men her i Mörsil står altså et lett rustent og avflasset trekantskilt med en skråstilt z som advarte om sving i veien. I tidens løp har den gamle hovedveien blitt lagt om, og naturen har spist opp et par meter av bredden. Skiltet står standhaftig inne i krattet med sin patinerte gule stolpe og er en effektiv tidsmaskin.

Vi passerer en nedlagt 70-tallsmack, svinger ned gamleveien gjennom Mörsil og gjør et nytt funn. En nedlagt bensinstasjon malt i brune farger. Kiosken har skrått tak som fortsetter over pumpeøya. Gardinene er trukket for, dørene stengt og nabohuset som tydeligvis hører til, er ikke bebodd.

Isteden sporer vi opp Billy Claeson som fram til 1970 drev en BP-mack litt lengre bort i veien. Han viser oss bilder av den og forteller at vårt funn i sin tid var en Nynäs-mack og at eieren for lengst er død. Hans egen mack ble revet og flyttet opp til den nye veien der han holdt på til 1974.

– Det var faktisk morsomt å drive før. Vi gav service og fikk lære oss å snakke med folk. Nå står kundene bare ute og betaler med kort. Jeg er glad jeg slapp å være med på livsmedel-perioden, sier Billy og serverer oss elgkjøtt og tunnbrød i sin verkstedstuga ved jernbanelinjen.

Idyll og boom

Veien fra Mörsil mot Mattmar, traseen fra før 1970, er virkelig gammel riksvei av den sorten som gjør kjøringen til en nytelse. I perfekt spaningsfart, 50-60 km/t, lar vi B20-motoren godputre gjennom slake svinger og myke bakketopper. Svensk sommeridyll med gamle, velholdte trehus. Det går opp for oss at vi nesten ikke har sett et nytt bygg på hele turen. Sammenlignet med Norge blir hele Jämtland som en eneste stor hembygdsgård, og vi liker det.

Lesere som er kjent med geografien i länet vil ha oppdaget at vi tilsynelatende har glemt Åre. Nei, det har vi ikke, men Åre passer liksom ikke inn. Der er det full byggeboom, leilighetshotellene skyter i været i en blanding av Hollywood og sveitserstil. Kommende vinters alpin-VM har satt ekstra fart i alle som vil tjene penger på turistene.

Håpløst utviklingsskeptiske som vi er, likte vi bedre taxiskiltet vi så på Saxvallen med reklame for VM i Åre 1954.

Mens Åre står midt i 2006 og på god vei inn i en ukjent fremtid, virker det som om Mattmars reiselivsnæring hviler i fortiden. I alle fall er Mattmars hotell, en svær trebygning med avflasset maling og hotellnavnet i falmede malte bokstaver, et syn som gleder alle som kan nyte forfallets estetikk. Vi hører rykter om at nye eiere har nye planer, men det er en annen historie.

Haifinnebiler

Det er kvelden på dag to av vår Sverige-ekspedisjon, men oppdagergleden driver oss videre. På en sidevei i retning Offne må vi nok en gang bremse opp når vi oppdager en samling amerikanere fra beste haifinnetiden som bare står hensatt i engen og er vakrere enn et maleri.

Eieren heter Roger Lund. Han er trolig av raggarslekt, for han har skaffet seg registreringsskilt med teksten REBEL. Roger forteller at bilene skal renoveres. En Dodge Matador 1960 og prakteksemplaret, en Desoto Adventure 1959. Den har «swivel seats» som kan dreies mot døren når du skal ut av bilen.

Dagen avsluttes perfekt med oppdagelsen av BP-macken på bortgjemte Tossberg like i nærheten. Ved en nedlagt dagligvarebutikk står pumpen fra Ljungmans fortsatt under sin lampe. Den har «urskive» og må være en Star 76 fra 1950. BP-skiltet dingler i vinden, men det virker som forandringens vinder blåser forgjeves gjennom Tossbergs glisne bebyggelse av gamle hus.

Neste dag går ferden går sakte videre i retning Östersund. Vår største opplevelse med denne byen er uten tvil alle neonskiltene med umoderne modernisme. Ved midnatt nyter vi edelgassens kraftige lys gjennom bøyde glassør. Flere har tidstypisk håndskriftdesign og vi kårer Edenbos konditori til den fineste.

I Östersund kjøper vi kuler og rekker vi et slag boule på en nesten gjengrodd bane i parken, før vi kjører mot Brunflo der en forlatt minigolfbane vekker vår interesse. Før vi rekker å finne ut mer om den, får vi øye på det umiskjennelige omrisset av en årgangsvolvo.

Godlyd fra Suggan

Det er en gråpatinert PV som virker større enn de vi er vant til å se i Norge. Snart gjenkjenner vi Suggans grove dimensjoner, og eier Ulf Eriksson forklarer at det er en PV 834 fra 1957. På et rustent ekstraskilt foran står det «Tjenstebil» og Ulf forteller at den ble brukt til fangetransport i Strömsund. Inne i kupeen, foran to langsgående benker, finner vi skiltet med «Kungliga Fångvårdsstyrelsen».

– Da jeg skulle ordne med nye setetrekk, fant jeg tre rustne filer inne i benken, sier Ulf og ler.

Da han fikk tak i bilen, hadde den stått under åpen himmel i 33 år, men stålplatene fra Karlavärken har tålt tidens tann.

– Kjevler du ut forskjermen, kan du bygge en Toyota, sier Ulf og starter opp «sidsexan».

Med denne godlyden i ørene snur vi og kjører tilbake mot Norge, et land som for tiden dessverre ligner litt mer på Åre enn på Mörsil.

comments powered by Disqus
Fikk du med deg disse?