En karibisk lagune? Eller en ekte norsk laugardag? Navnet sender tankene av gårde. Da Lauguna-grunnlegger Karl Johnny Stav og hans mor og bror pønsket ut navnet en kveld i 1933, var de på gammelnorske stier. «Lauge» betyr å bade, men «una» betyr å trives.

At de fleste trives best i badet når de har en god varmtvannstank, er det neppe tvil om, så navnet er rimelig treffende. Men hvor mange av oss går rundt og sender varme tanker til varmtvannstanken vår? Ingen. Enda så ofte den er i bruk. Den er liksom bare en av hverdagens usynlige hjelpere som gjør jobben.

Femtitalls kontor

Vi nikker gjenkjennende til det flotte neonskiltet over inngangen. Et av byens fineste, der det lyser i grønt og oransje

med neon-sprut ut av dusjhodet. Både bygget og skiltet er umiskjennelig femtitalls. Vi oppdager etter hvert at også inne hos Lauguna er det meste slik det var da de flyttet hit fra Buvika i 1952. På inngangsdøra henger en diskret «aviso-tavle» med firmanavnet i hvite plastbokstaver på mørkeblå rillebunn, akkurat slik det var vanlig på kontordører den gang Einar Gerhardsen var statsminister.

Mens kundebehandler Eli Skar Aune tilkaller innehaver Else Stav Moe, datter at gründeren, får vi sjansen til å studere kontoret. Disken med tidsriktig smalt bølgepanel, en elektrisk skrivemaskin og forseggjort, original lysarmatur. Vi ser også at kontormøblene ikke har vært byttet ut siden, ja, kanskje aldri. Og hvorfor skal de byttes? Så lenge de gjør nytten.

Else Stav Moe nøler litt med å ta imot uanmeldte avisfolk. Til tross for at hun har passert 70 år, jobber hun full tid som sjef. Ingen kan beskylde henne for å skrike seg til avisomtale. Kanskje kan hun trenge det, for konkurransen i bransjen er blitt merkbar. Fire andre produsenter er med og slåss om oss dusjavhengige nåtidsmenneskers gunst.

Industrimuseum

Lauguna Fabrikker er en av de få gjenværende produksjonsbedriftene i Trondheim. Vi slipper inn døra til «det aller helligste» og skjønner at vi bokstavelig talt er på hellig grunn. Fabrikklokalene i Tempeveien er nesten et industrimuseum. Her lages topp moderne varmtvannstanker, men de fleste maskinene, interiøret og miljøet er av god årgang. Fra en tid da maskiner ble bygget så solid at de nesten holder evig.

Folkene på Lauguna tar vare på fortiden som en naturlig del av driften. Nye maskiner anskaffes når det er nødvendig, men de gamle får lov å være med videre, ofte i bruk til enklere oppgaver. En platekutter ser nesten ut som et kunstverk, en dreiebenk er tung som et lite lokomotiv, en slipemaskinen er fra før arbeidstilsynets tid - og ikke minst - et enormt beist av en stansemaskin fra industrialismens barndom. Den er laget i Tyskland i 1898 og ble opprinnelig brukt i Stjørdal. For å få den på plass i Lauguna-lokalene i Tempeveien ble det tatt hull på både gulv og tak. Det fire meter høye monsteret er det eneste i sitt slag i landet, og gjør fortsatt jobben. Det kreves bare en femten minutters innsats med smøring først.

- I dag ville en hydraulisk, datastyrt sak på størrelse med en vaskemaskin gjort det samme, kommenterer Reidar Bjørnbet, en av karene som betjener titonneren. Egentlig er han ganske stolt av klenodiet. Og egentlig burde hele gjengen hatt en pris, ikke bare for velgjorte varmtvannstanker, men for unikt kulturvern.

Arabisk-trøndersk

Denne dagen er Bjørnbet på jobb sammen med Fred Jørgensen og de to damene vi allerede har møtt. Bedriftens femte ansatte, Abdullah Al-Rajab fra Syria, er sykmeldt. På en stolpe i produksjonshallen henger et A4-ark med kurs i arabisk for kollegene. Fred og Reidar kommer kjapt med noen gloser, men innrømmer at Abdullah nok er mye, mye flinkere i trøndersk er de er i arabisk.

Tidligere hadde Lauguna nærmere tjue ansatte, og mange av dem jobbet her i over førti år. Lokaler og utstyr er gammeldags, men produksjonen er med tiden blitt atskillig mer rasjonell. Årlig blir over to tusen beredere gjort ferdig for kundene, særlig i Trøndelag og nordover.

Lages fra bunnen

På Lauguna Fabrikker lages varmtvannstankene fra bunnen av med overraskende mye håndarbeid. Her er det ikke snakk om bare å skru sammen prefabrikkerte deler, alt unntatt termostat og varmeelement lages på stedet. Først skal selve vanntanken lages. Den må være solid. Stålplater skjæres og valses til en sylinder. Hull til vannrør stanses ut før tank og lokk sveises sammen. Her holder det ikke med gammeldags utstyr. En avansert sveisemaskin presser og smelter sammen platene uten bruk av sveisetråd. Tanken ligger som i en krybbe, vi ser et blått, intenst lys og hører en knitrende lyd - og jobben er gjort.

Så skal tanken trykktestes. Fred Jørgensen kjører på med dobbelt så kraftig trykk som den vil bli utsatt for i daglig bruk. En dårlig skjøt vil fort bli avslørt. Når tanken skal isoleres, dukker kundemottaker Eli Skar Aune opp igjen, og sammen med Reidar Bjørnbet skjærer hun til glava som pakkes rundt. Utsiden av tanken, eller mantelen som de kaller den, nagles sammen. Nå er det «gamlefar» på 110 år kommer inn i bildet, han har stanset ut topplokk og bunn til yttermantelen.

Eli triller tanken på tralle inn i rommet ved siden av for å skru på de siste dekslene og elektriske koblingene. Tanken er klar til bruk. Lauguna leverer ti ulike modeller med mulighet for spesialtilpasning for kundene.

Håndspunnet element

Alle som jobber på Lauguna har flere arbeidsoppgaver og stepper inn for hverandre når det trengs.

- Vi har det veldig fritt og styrer på mange måter arbeidsoppgavene selv. Ensformig blir det ikke, sier de tre «på golvet». Sjefen selv, Else Stav Moe, er mest opptatt på kontoret, men har én spesialoppgave. Som en ekstra service til kunder med gamle beredere, tilbyr Lauguna også å bytte varme-elementene som i sin tid ble laget lokalt med håndspunnet kobbertråd og et porselenslignende materiale som kalles steatitt. Her er det Else trår til. I en krok på kontoret til ektemannen Paul Moe, som driver eget ingeniørfirma og holder til i samme hus, setter hun seg ned med spinnemaskin og kobbertråd.

Bærbart dusjkabinett

En hverdagshistorisk godbit dukker opp når Else viser oss rundt i kjelleren. Farens egenkonstruerte blandebatteri med to vanntanker, én for oppvarmet og én for kaldt vann, og med stamp til å samle opp vannet. Montert med forheng og «primuspumpe», var den et praktisk og bærbart dusjkabinett. Med små justeringer ville den også i dag vært kjekk å ha for folk med hytte uten innlagt vann. En mulig utvidelse av sortimentet?

(Først publiusert i "På ville veier" i Ukeadressa 25.5.2007)