forsiden

Pumper og prakt i veikanten

Pumper og prakt i veikanten

De er landeveiens moderne bautasteiner, de er ikoner i en merkverdig kultus. Vi drar ut for å se etter gamle bensinpumper.
(Foto: DAN ÅGREN)

Foto: DAN ÅGREN

Leses nå
 

Saken oppdateres.

Vi tror nesten ikke våre egne øyne idet vi svinger Volvo'en inn foran en nedlagt bensinstasjon på Rognes. Der, bak en parkert Toyota, får vi øye på to ekte Gilbarco-pumper fra begynnelsen av 60-tallet. De står der og skinner i duskregnet, den ene er rød og den andre grønn. Skjelvende av iver går vi bort til de sjeldne skulpturene . . .

Men vent litt, la oss nå ikke forgripe oss på hovedretten for tidlig. Vi begynner forfra.I grålysningen legger vi ut fra byen, som vanlig i vår trettitre år gamle Volvo. Først idet vi svinger ut på E6, bestemmer vi oss for å prøve oppover Gauldalen.Vi er ute etter bensinpumper av det gamle slaget. Disse skulpturene fra bilismens templer, bensinstasjonene, har lenge fascinert oss, og vi har oppdaget at det finnes en hel kultus rundt dem, med fanatiske tilhengere, egne bøker og nettsteder.

En lekker forrett får vi på Hovin, dette avglemte tettstedet på «feil» side av Gaula. Utenfor Hovind Handelsforening står tre bensinpumper med et tak som har teksten «Esso selvbetjening».Ved første øyekast en vanlig landsens butikk med helt vanlige bensinpumper. Men installasjonen utenfor samvirkelaget er morgendagens sjeldenhet, midt i overgangen fra samtid til historie. Vanlige Esso-stasjoner har ikke lenger «selvbetjening» som lokkemiddel. Skiltet med logoen er i seg selv et funn. Men hvor gamle er pumpene?

Som aspirerende samtidsarkeolog har jeg for lengst lært meg et av bensinpumpe-kultus-triksene. Alle pumper har et lite aluminiumsskilt på siden. Her stempler Justervesenet inn årstallet for sine kontroller, to bittesmå, nesten usynlige siffer med en sirkel rundt.

På Hovin er to av pumpene av merket Ljungmanns, begge med tallet 70 stemplet inn, de ble altså første gang kontrollert i 1970. Senere sjekker jeg kildene og finner ut at Ljungmanns i Malmö laget denne modellen, Star 167, fra 1965.Mens jeg ligger mysende på kne og bedriver intens pumpe-datering, strener bestyrer Svein Storrø litt bister mot oss. Hvem er vi og hva vil vi, lurer han på, forståelig nok. Smilet sitter imidlertid løst når han skjønner at vi er pumpe-entusiaster.

Vi på vår side blir lettere bedrøvet når han forteller at hele ruklet skal vekk i løpet av våren. Storrø har allerede gått over til å selge bare diesel, og ser ikke noen mulighet til å ta vare på morgendagens verneverdige kulturminner.I bilen på vei videre snakker vi om at bestyreren på Hovin er et hjul i tidens ubønnhørlige kvern. Lite i våre omgivelser er mer forgjengelig enn bensinstasjonene. Nye konsepter kommer hvert tiår, og det gamle går på skraphaugen. Innenfor annen arkitektur blir det gamle stående side om side med det nye. Nettopp derfor blir det så spennende å finne bensinpumper fra før 1975, særlig om de står i sitt opprinnelige miljø.

Vi passerer Støren og nærmer oss det som skal bli hovedretten. På Rognes ser vi den røde og den grønne pumpa og klarer ikke å ta blikket fra dem. De er som to kunstverk. Den harmonisk avrundete formen, de klare fargene, den forseggjorte Gilbarco-logoen, telleverket, slangen med håndtak og den karakteristiske bueformete bensinstasjon-lyskasteren, alt inngår i en helhet der det funksjonelle og estetiske er to sider av samme sak.

En gang var disse pumpene helt vanlige bruksgjenstander, nødvendige for å fylle drivstoff på bilen. I dag er de for lengst løftet over i det mytiske. De står der som bilismens gjenglemte skulpturer, budbringere fra en tid som er forbi.Ikke rart det blir en kultus. Ville Veier-reporterne er forlengst angrepet av viruset som gir akutt bensinpumpe-galskap. Hver gang vi får øye på en pumpe av rette sorten, slår hjertet fortere. Hvem har forresten sagt at det er galskap å verdsette noe som både er vakkert og sjeldent og som samtidig gir deg en gjenopplevelse av små glimt fra ditt tidligere liv? Kanskje er det rett og slett en måte å forlenge livet på?

Rognes er enda et av de utdødde bygdesentrene. For noen tiår siden var det bakeri, meieri, kafé, flere butikker og bensinstasjoner og tre fabrikker. Nå er det bare en blomsterbutikk her.Bensinpumpene «våre» er siste synlige minne om en svunnen tid. Jeg foretar årstall-sjekken og finner ut at pumpene er fra før 1963.Arnt Storrø var siste driver på nærbutikken og bensinstasjonen her. Butikken ble nedlagt i 1988. Nå er det broren Alf Storrø som eier pumpene.

- Stadig vekk kommer det folk som vil kjøpe klenodiene, men nei, de er ikke til salgs, sier Alf bestemt.

Vi har funnet hva vi lette etter, hovedretten var perfekt, men vi er likevel lysten på en dessert. Langt bak i hodet har jeg en fornemmelse av at jeg har sett en eller flere bensinpumper av interessant årgang et sted på veien mellom Budal og Soknedal. Jeg kjørte der for mange år siden, da var jeg bare lett angrepet av bensinpumpe-viruset, så det er ikke mer enn en fornemmelse.

Vi tar av ved Kjelden bru og lar Volvo'en kose seg med bakkene oppover nordsiden av dalen. På Enodd blir fotografen begeistret over det fine lyset over bensinstasjonen i tidstypisk eternitt.- Interessant nok, sier jeg, men vil videre, jeg har en fornemmelse av at noe venter oss på høyre side av veien . . .

Fotografen kjører av gårde mot Soknedal, dagslyset forsvinner, jeg speider ut av bilvinduene. Enslige gårder og glissen skog. Var det ikke her et sted . . .? I veikrysset på Bjerkenås stopper han opp.

- Se her, sier han.

Butikk og tre bensinpumper av samme slag og årgang som de på Hovin.

- Joda, de er fine, sier jeg fraværende og stirrer mot høyre. Der, på den andre siden av veien - jeg er lettere paralysert - står en sylinderformet, to og en halv meter høy pumpe fra en helt annen tid! Slike pumper ble laget før krigen og er noe man aldri ser langs veiene lenger.

Vi gisper av beundring og overraskelse. Det er snart helt mørkt, og vidunderet står som en obelisk i silhuett mot det øde landskapet. Rød og hvit, glasskolbe øverst, håndtak for manuell pumping, smårusten og svart av dieselsøl. Denne er autentisk, den mangler bare Esso-kuppelen på toppen. Nærmere ekstasen kommer du ikke om du er fanget av bensinpumpe-kultusen.Jeg klarer ikke å identifisere merke og årgang, men finner senere ut at den ligner en Ljungmans Vici fra 1927, den mest vanlige modellen i 30- og 40-årene.

Mens vi studerer og fotograferer pumpa, kommer en mann ut på strekkmetalltrappa i det nærmeste huset. Det er 80-årige Annar Bjerkenås, eier av klenodiet. Den gamle pumpa tilhørte Bakkgjære handelslags filial som lå her. Da butikken ble nedlagt, overtok Annar pumpa og brukte den til å fylle diesel på lastebilen som han kjørte i en mannsalder fram til for ti år siden. Siden har den bare blitt stående.

Vi ber mannen passe godt på obelisken og tenker at dette var litt av en dessert! Mette og fornøyde durer vi av gårde i retning Soknedal og E6. Men det er ikke slutt. Etter desserten skal det bli både kaffe og avec. Hauka må være bensinpumpe-kultens Mekka. Ikke langt unna Bjerkenås-krysset, utenfor en stor garasje, kommer vi over en Ljungmans Star 97, stemplet i 1963, en nydelig årgang.

Jeg jogger bort til en bil og en traktor som står med motorene i gang ved enden av parkeringsplassen.

- Vet dere hvem som eier bensinpumpa der borte?

- Det er han, sier mannen i traktoren og peker på mannen i bilen.

- Men han har også en gammel pumpe, sier mannen i bilen og peker på traktormannen.

De to heter Nils Ingebrigt og Frode Rise og er søskenbarn. Vi blir med Frode hjem for å se på hans Gilbarco Trimline fra 1972. Den er litt ny, men ekstra interessant, for den har oktanvalg (ni sorter!) og original Mobil-logo. Så viser det seg at Frode har en gammel pumpe til ved en garasje et stykke unna!Halvveis nedsnødd, bak en vedhaug, finner vi en Gilbarco Calco-Meter med årstallet 1956! Pumpa er merket Esso Diesel. Nå begynner det å smake av god congac!

- Hvis dere er interessert i gamle pumper, begynner Frode

.- Ja . . .?

- Så vil dere finne en til et par kilometer ned i veien, hos onkelen min, Endre Rise, som har kjørt lastebil i alle år.

En til!? Klarer vi en fjerde drink etter desserten? Familien Rise må ha spesialisert seg på å ta vare på bensinpumper, og ære være dem for det.

Joda, hos Endre står det en fin, gul femtitalls pumpe med vindu og innskriften Shell Diesoline. Den er av et for oss ukjent engelsk merke, Beck & co Meters. Jeg noterer ivrig alle fakta, samtidsarkeologen er i arbeid. Jeg ser at den har vært kontrollert av Justervesenet i perioden 1956-68, så det er et eksemplar av skikkelig edel årgang som runder av opplevelsen.I kraftig pumpe-rus lar vi vår kjære Volvo trille inn på europaveien. Vi tenker at vi har hatt en heldig dag, for norske veikanter er stort sett grundig rensket for spor av den tapte tid.

Det som ikke er kastet, er kjøpt opp av ivrige samlere.La stå, burde være slagordet. Vi i Ville Veier synes at det er best når det gamle får stå der det alltid har stått. Stå og eldes med verdighet. Bensinpumper som står «på rot» burde egentlig, særlig hvis også noe av den gamle bensinstasjonen er intakt, bli vernet. Så verdifulle er de. Alternativet er å gi dem et liv etter døden, slik flere av pumpene vi har sett, hos lastebileiere og bønder. Da får de tross alt fortsette som enslige, men intakte monumenter som gir oss reiser tilbake til vår nære, men snart utviskede fortid.

(Ukeadressa 6.3.2004, også publisert i boka "På ville veier" 2005)

Gå til serien "På ville veier"

Fikk du med deg disse?