Gå til mobilutgaven
Tips oss 24 timer i døgnet på 07200!
  • Send SMS eller MMS med bilder til 07200, kodeord TIPS
  • Send epost til 07200@adresseavisen.no
  • Ring 07200 (telefonen er betjent hele døgnet)

Hver måned belønner vi det beste tipset med inntil 10.000 kroner. Alle tips blir vurdert. Du kan også benytte dette skjemaet:

forsiden

Mysteriet med de blå dørene

  •   STEIN ARNE SÆTHER

Mysteriet med de blå dørene

Hvorfor er det så mange blå låvedører på Stadsbygd? Det spesielle fenomenet roper etter en forklaring.
(Foto: DAN ÅGREN)

Foto: DAN ÅGREN

(Foto: DAN ÅGREN)

Foto: DAN ÅGREN

(Foto: DAN ÅGREN)

Foto: DAN ÅGREN

BLÅ DØRER I STADSBYGD:* Vi fant nærmere 30 gårder med blå uthus- og låvedører. De fleste i flatbygda, i grendene rundt Rein, Fenstad, Brødreskift og Askjem.* Mange var holdt i en lys farge, men det er mange nyanser. Kanskje har fargen opprinnelig vært kraftigere blå og har siden falmet. BLÅFARGE:Det finnes en stor mengde holdbare blåfarger fremstilt av oksyder av krom, aluminium og kobalt.Blå lakk, indigo og fiolette tjærefarger er ikke så holdbare farger. Ultramarin er en farge som tidligere ble fremstilt av steinen Lapis-Lazuli. Fargen var kraftig og vakker, men ble dyr i fremstilling. Siden 1828 blir en like god og fin farge fremstilt syntetisk. Etter den tid, særlig etter 1850, ble blåfarge rimelig. Egner seg til fiolette blandinger. Pariserblått (ferri-ferrocanid)fra 1704, er en meget intens og holdbar farge. fargen ligger på den kjølige siden av fargesirkelen og egner seg til grønne blandinger. Fargen kalles også berlinerblått og prøyssisk blått. Kobolt(koboltaluminat)kom i bruk omkring 1800. det er en meget vakker og holdbar farge. Det sies at den er den reneste blåfargen. Kjent fra gruvene ved Blaafarveværket på Modum. Colinblått(koboltstannat) fra 1860, er en lys, noe kjølig, vakker blå farge.
Relaterte artikler:
Saken oppdateres Last inn siden på nytt

Når du først legger merke til det, skinner de imot deg dersom du kjører gjennom bygda. Slett ikke over alt, men påfallende mange gårder har både låvedører, fjøsdører, stabbursdører og uthusporter i en lys, klar blåfarge.Vi har ikke sett så mange blå dører andre steder enn på Stadsbygd, og har lenge verket etter å oppklare mysteriet.

Endelig drar Ville Veier-teamet ut på etterforskning med Volvo'en.Det skal vise seg lett å finne drøssevis med blå dører, men langt verre å finne staværinger som har svar på gåten, eller som i det hele tatt er klar over at bygda har mange blå dører og er spesiell. Vi føler oss sant å si temmelig sære når vi banker på kjøkkendøra til folk og legger fram vårt ærend.

- Det e' mang slags hobby folk kain ha, æ må få lov te å sei det. Men så læng en får betalt så . . .

Replikken kommer hoderystende fra kona på den første gården vi besøker. Den er høyst forståelig og ganske typisk for vårt møte med bærerne av blådør-tradisjonen.Selv om vi på de første sju gårdene med blåfarge stort sett møter stengte dører, bjeffende hunder og skeptiske kårkaller som ikke vil i avisa, gir vi oss ikke.

Med et snev av mismot og med fare for å bli tatt for å være ute i skummelt ærend, kjører vi vår gamle bil opp og ned humpete gårdsveier. Vi begeistres over stadig nye varianter av blå uthusdører, på Rein finner vi ikke mindre enn 17 av dem!

Men vi står i stampe, for mysteriet er like uløst. Kanskje er det noe å hente på Museet Kystens Arv? Her finner vi hjelpere. For eksempel Magne Nilsen som har en gård et stykke opp i bygda.

- Da vi skulle pusse opp for 25 år siden, fikk jeg streng beskjed av bestefaren til kona: Husk at dørene skal være blå! Men han sa aldri hvorfor, sier Nilsen, og innrømmer beskjemmet at han har malt over et par av de blå dørene. Likevel et godt spor. Svigerbestefar var født på 1800-tallet, så dette tyder på at de blå dørene er en gammel skikk.

Bent Rørvik har et forslag til forklaring: - Slutten av 1800-tallet var en oppgangstid i bygda. Svært mye skjedde da. Veier ble bygd, sangkor og idrettslag ble startet. Dette har nok sammenheng med den intense lofotdrifta. Et femtitalls båter og et par hundre mann deltok årlig i fisket, tjente gode penger og fikk nye impulser. Dermed fikk de råd til å begynne å male uthusene. De hadde også med seg lever fra fisket, den ble råstoff til maling i form av tran. Alt dette skjedde i en tid med økende nasjonalfølelse. Med blå låvedører fikk den røde bygningen med hvite dørkarmer et klart nasjonalt uttrykk.

Rørvik forteller også om kjerringa som kom hjem etter mange år borte: «Æ sjer at havet har satt farge på bygda!»Med det mente hun nok at pengene fra fisket hadde gitt folk råd til å male husene, men hun kan jo også ha siktet til de blå dørene. Og vi tenker at Stadsbygd er et sted med mye himmel og mye sjø. Kanskje har det inspirert?

Rørvik legger til at «gammelstaværingene», de som hadde vært med på stortida på Lofoten som kulminerte like etter 1905, ble sett på som en egen rase. Stolt, men åpen, raus og storsinnet. De hadde hentet inntrykk utenfor bygda og hevet seg over sladder og smålighet.

- Kanskje de blå dørene opprinnelig var et slags bumerke for lofotkarene, nesten som et kjennetegn for et eksklusivt brorskap, undrer jeg.

Hilde Murvoll er ørlending og ikke like opptatt av å dyrke mytene om staværingen.- Blåfargen ble brukt for å holde fluene unna, det er en kjent sak. Gårdene med blå dører var de som hadde mest fluer. Grunnen til at denne skikken holder seg lengst her, er at Stadsbygd var en avsides blindvei som ikke fikk med seg at motene skiftet.

Teorien hennes blir møtt med taus forakt av de innfødte kollegene.Inn til matpause kommer båtbyggerlærling og innflytter John Erik Hegge. Vår bror i ånden la merke til blåfargen straks han kom til bygda. Han forteller at han har kjørt egne rundturer for å se på fenomenet.

- Dere må snakke med Johan Rein, sier museumsfolkene samstemt. Han er lærer og ivrig lokalhistoriker. Dessuten eier han en gård og er sønn av bygdebokforfatteren Kristoffer Rein.

Noen ganger er tilfeldighetene nesten skummelt på vår side. Mens vi sitter der, kommer den samme Johan Rein inn døra! Selv om han ikke har noe svar på mysteriet vårt, er han på sparket villig til å bli med oss videre som døråpner. Johan kjenner alle i bygda, og fra nå av er det ikke vanskelig å komme i kontakt med staværingene.

Vi kjører til Buheim, den gamle jordmorgården, der ungkona Elizabeth Brødreskift med lille Elena på armen forteller at hun og mannen Ebbe nylig malte dørene og beholdt blåfargen.

- Jeg synes ganske enkelt det er en artig og fin farge, sier hun.

De nye eierne blir et eksempel på at man bærer en tradisjon videre uten å være klar over at den finnes.To nabogårder har også blå dører. På Fenstad er Torger P. Schei eier. Hans dører er mørkere blå, men så er han da også ihuga Høyre-mann. Vi kjører forbi naturreservatet Grønningsbukta og ser den blå, avflassede låvedøra som Ottar Grønning ikke har rukket å skifte ut. På nabogården Brødreskift konkurrerer låveportene med både sjø, fjell og himmel om å være blåest.

Slik fortsetter det. Volvo'en bringer oss trofast fra bruk til bruk. Etter hvert har vi registrert mer enn tjuefem gårder med blå dører. I Askjem-grenda har nesten alle gårdene blå dører. De vi snakker med har som regel ingen forklaring. Svaret svever fortsatt bokstavelig talt i det blå.

- Det har jeg ikke tenkt på. Jasså, er dette spesielt for Stadsbygd, sier de fleste.

- Snedig at noen kan interessere seg for sånt slag, sier kona på en av gårdene.- Vi er vanlige enfoldige folk og har ikke greie på farger, så vi gjør vel bare det vi synes er fint, sier en annen.

Et par-tre låveeiere lanserer på nytt nasjonalfargeteorien. På tide å finne fram til ekspertene. Kunstneren Axel Becker bor på Stadsbygd. Han bygde for noen år siden «Det blå huset» der han drev med blåfarging. Han må da vite noe?

- De fleste har nok et intuitivt forhold til farger. Hvis noen her i bygda har startet med blå dører, har andre fulgt etter uten å vite hvorfor. Det er kanskje like bra å følge magefølelsen, sier Becker og mener at blått er en heftig farge. Både i det gamle Egypt, i kristendommen, i norrøn mytologi og i østlige religioner har blått stått for mystikk, visdom og beskyttelse.

Da vi dro av gårde til Stadsbygd, snakket fotografen om at Finn Damstuen som jobber med kulturvern i fylket, kunne være en nyttig kilde. Og hvem andre enn nettopp Damstuen ringer mens vi snakker med Becker? Nok en merkelig tilfeldighet. Damstuen er begeistret for Ville Veier-prosjektet.

- Det er bra at noen vil hente fram de upåaktede kultursporene som ellers bare forsvinner, sier han.Vi legger fram blådør-mysteriet.

- Blåfargen ble jo rimeligere på midten av 1800-tallet, men hvorfor akkurat Stadsbygd.? Nei, dere får spørre Jon Brænne på Norsk institutt for kulturminneforskning, sier han.

Men først ringer vi Jon Godal, kystkultur-eksperten som bodde i Rissa i mange år. Merkelig nok har han ikke tenkt over de blå dørene, men nevner at den kjente staværingen «Pinade med litjfoten» fra bestefar Johan Bojers bok, hadde blåfarge på båtripa.

- Blått var opprinnelig en dyr farge og ble sett på som noe fint. Staværingen har alltid vært et stolt folkeferd med høy selvaktelse. Her var det folk med penger som gjerne ville vise det, fabulerer Godal og er trolig nær blinken.

For det viser seg at den fremste eksperten på fargetradisjoner her i landet, den nevnte Jon Brænne, er enig. Han kjenner godt til at Stadsbygd har mange blå uthusdører.

- Opprinnelig var blåfarge dyrere enn gull. Midt på 1800-tallet kom rimelig, kunstig framstilt ultramarin på markedet, men fortsatt ble fargen knyttet til status og rikdom. På Stadsbygd fikk mange bedre økonomi akkurat på denne tiden. De som begynte med skikken, var nok folk som var forbilder, senere tok andre etter og ble glad i fargen, mener forskeren.

Kanskje er mysteriet løst. Har vi funnet restene av et gammelt statussymbol? «Gammelstaværingene» som Bent Rørvik snakker om, hadde vært ute og sett på ulike skikker og samtidig tjent noen ekstra kroner. Trolig ville de vise at her bor det folk som har råd til å ha kostbar farge, til og med på uthusdørene. På ett vis forener forklaringen flere av teoriene vi har vært innom, men fortsatt vet vi ikke hvorfor skikken har holdt seg så pass godt på Stadsbygd. Den før nevnte kjerringa som vendte tilbake, kan i alle fall ha hatt rett: Havet satte farge på bygda.

(Opprinnelig publisert i Ukeadressa i mars 2004 og i boka "På ville veier" 2005)

Vis kommentarer

Adresseavisen ønsker en åpen og saklig debatt. Alle innlegg blir kontrollert før publisering. Debatten er åpen kl 07 (08) - 24. Vi forbeholder oss retten til å forkorte, redigere og fjerne innlegg. Ditt fulle navn må enten gå fram av epost-adressen eller oppgis som brukernavn/Facebook-profil. Debattregler

Disqus