Gå til mobilutgaven
Tips oss 24 timer i døgnet på 07200!
  • Send SMS eller MMS med bilder til 07200, kodeord TIPS
  • Send epost til 07200@adresseavisen.no
  • Ring 07200 (telefonen er betjent hele døgnet)

Hver måned belønner vi det beste tipset med inntil 10.000 kroner. Alle tips blir vurdert. Du kan også benytte dette skjemaet:

forsiden

Bogart og selbyggen skal vekk

Bogart og selbyggen skal vekk

Menn med hatt og caps er ikke lenger gangbart. Nå skal det være kulehodemennesker som går uten føtter.
De nye trafikkskiltene
Statens vegvesen har ansvar for ca. 600000 skilt. Medregnet de kommunale skiltene, er det i alt rundt én million trafikkskilt i landet. Levetiden regnes til 20 år, men det finnes 60 år gamle skilt. Skiltreformen trer i kraft 1. juni, men bruken av nye skilt har alt begynt. Designen på rundt halvparten av skiltene er forandret. En del helt nye skilt er innført, blant annet seks brune skilt med turistinformasjon. Veiarbeidskiltet vil, som det eneste, få gul fluorescerende bakgrunn for å vises ekstra godt. Skiltomleggingen vil koste 300 millioner kroner.
Saken oppdateres Last inn siden på nytt

På en sidevei i Børsa

finner vi den nye tid, fortroppen for en omfattende veikant-revolusjon som skal pågå i de neste ti-tjue årene. Ved det nye gangfeltet på Hammersveien er det satt opp i alt seks trafikkskilt med den nye mannen. Som ikke lenger er noen mann.

Den energiske fotgjengeren i dressjakke og hatt er skiftet ut med et robotlignende vesen uten hender og føtter. Hodet er blitt til en kule. Den nye forskriften fra Vegdirektoratet har så smått begynt å gjøre seg gjeldende. Hele trafikkskiltfloraen er revidert. Både fotgjengeren, veiarbeideren med sixpencelue og skolebarna med musefletter og kortbukse skal bort.

La det være sagt med en gang,

Ville veier liker det ikke. Hva er poenget med å forandre for forandringens skyld, undrer vi og henter Volvoen ut av vinterdvalen. I solidaritet med skiltfotgjengermannen som nå sakte, men vegdirektoratsikkert skal utryddes, har jeg iført meg dressjakke og hatt.

Som vanlig drar vi ut på et korstog som er håpløst på etterskudd. Riktig nok er vi denne gangen til stede mens forandringen begynner å skje, gangfeltet i Børsa er trolig det aller første i Sør-Trøndelag med nytt skilt, men skiltforskriften er ugjenkallelig vedtatt.

Det skjønner vi når vi slår opp i Lovdata. Med sine 15 kapitler og 47 paragrafer får forskriften en nesten bibelsk tyngde. Som om ikke det var nok, det finnes også noe som heter «Forskrift om endring i forskrifter som følge av ny skiltforskrift». Nei, her kommer vi nok ingen vei.

Likevel legger vi i vei,

etter først å ha studert de nye skiltene. Vi ser at den nye veiarbeideren mangler den proletære sixpencen og i tillegg har mistet både hender og føtter. Ikke rart han holder spaden litt rart. Men arbeidet kan da ikke bli særlig effektivt med loddrett spadeblad?

Dette må sjekkes. Det begynner å bli noen år siden min korte karriere som grøftegraver. Kan det ha blitt innført nye metoder i faget? Øverst i Prinsens gate treffer vi et arbeidslag fra Grunnarbeid AS som jobber med brostein og fortau. Gjengen har ikke hørt om de nye skiltene, men blir gjerne med på en spadedemonstrasjon.

Sven Tore Jensvold gyver løs på grushaugen, kanskje ikke like elegant som mannen på skiltet, men med betydelig større energi. Var det ikke det vi trodde, han holder spaden vannrett! Lettet konstaterer vi at alt er ved det gamle i gravefaget og føler oss dermed rustet til å ta tyren ved hornene.

Jeg ringer Vegdirektoratet

og blir satt over til sjefingeniør Erik B. Hagen.

- Hvorfor gjør dere dette, Hagen?

- Dagens skiltpark er fra 1967. Det er kanskje på tide å bytte ut Humphrey Bogart nå. Vi må ta hensyn til internasjonale overenskomster og vi har merket oss Likestillingsombudets kritikk av mannsdominerte skilt.

- Derfor må mannen med hatt bort?

- Kjønnsnøytrale skilt har ikke vært hovedpoenget. Det viktigste er å gjøre dem enklere og tydeligere slik at de lettere blir oppfattet i dagens trafikkbilde.

- Ærlig talt, er det virkelig noen som ikke oppfatter dagens fotgjengerskilt?

- Kanskje ikke, men andre skilt kan være vanskeligere, og hvis vi forandrer noen, må vi ha en viss helhet.

- Er du forberedt på at de nye skiltene blir møtt med kritikk?

- Ja, vi har skjønt at enkelte ser på mannen med hatt som et ikon fra femtitallet. Jeg har ikke noe imot ham, men holder fast ved at det er nødvendig med en modernisering.

- Men skiltet med damplokomotiv har dere ikke modernisert?

- Nei, det viste seg vanskelig å lage et forståelig symbol med dagens tog. Jeg synes i grunnen det er fint at vi beholder damplokomotivet. Vi sitter jo ikke her og endrer for endringens skyld, heller.

- Nei vel... Men det koster noen hundre millioner?

- Det er feil å fremstille dette som sløsing. Utskiftingen vil skje gradvis etter hvert som dagens skilt blir utslitt og skulle vært byttet uansett, sier Hagen.

Jeg takker høflig for samtalen. Nevnte han ikke Humphrey Bogart? Jeg kikker i bakspeilet og trekker fornøyd hatten ned i pannen.

- Hvorfor tok du ikke opp

det med spaden, spør fotografen bebreidende og får meg ned på jorda igjen.

- Jeg hadde ikke hjerte til det, mumler jeg. Han slapp kanskje litt billig.

Dårlig forberedt som jeg var, unnlot jeg også å stille noen mer filosofiske spørsmål: Hva gjør det med oss å måtte se på tusenvis av skilt der menneskene er fremstilt som avstumpede roboter? Hvorfor kan ikke et helmodernisert samfunn unne seg et og annet symbol som er gått ut på dato? Kanskje kan en mann med hatt og en jente med musefletter være av verdi? Det faller liksom ikke naturlig å spørre sjefingeniørbyråkrater om slikt.

Mens vi likevel er i kvartalet, stikker vi innom Statens hus der Statens vegvesen holder til. De som skal gjennomføre skiltrevolusjonen er sikkert her. Det viser seg at overingeniør Svein Ivar Lykke er vår mann. Han virker så jovial at jeg tør gjøre oppmerksom på fadesen med spaden.

- Huff da, sier Lykke og humrer.

Han tar det ikke tungt.

- Jaså, dere har snakket med Erik B. Han er guruen vår, sier Lykke og lærer oss sjargonguttrykket for veiarbeiderskiltet.

- Sleng opp en «selbygg», pleier vi å si når dette skiltet skal monteres.

At både «Humphrey» og «selbyggen» nå forsvinner, går ikke særlig inn på Lykke. Han er forbausende pragmatisk, til tross for nesten førti år i etaten. Men det er kanskje det man må være for å jobbe i Vegvesenet?

Lykke anbefaler oss å dra til Mesta, selskapet som er skilt ut av Vegvesenet for å konkurrere om veioppdrag.

Mesta holder til på Heggstadmyra, der de har maskiner og utstyr - og store reoler med trafikkskilt. Vi går langs hyllene sammen med Jan Athammer og studerer på nært hold tegningene på skiltene som snart blir historie.

- Det er egentlig synd

at de forsvinner. De er jo kultur. Jeg ser ikke helt hensikten, sier Athammer, uten å se seg nervøst over skulderen. Om han banner i kirka og nå risikerer å måtte ta alle drittjobbene i fremtiden, vet ikke vi, men det aner oss at det er høyt under taket i Mesta.

Snart dukker Håvard Krokstad opp. Det er han som har ansvaret for å sette opp skilt langs veiene og det er han som forteller at de faktisk har satt opp noen av den nye typen allerede. De første kom i Børsa, nylig har også gammelveien ved Sluppen bru fått «robotfotgjenger».

Nå drar vi til Børsa, parkerer Volvoen i veigrøfta og tar fram utlånte skilt av gammelsorten, slik at fotgjengerne som kommer forbi kan sammenligne. Aller først dukker Håkon Ruud opp. Han bor i huset rett ved og er mest opptatt av at veien må få nedsatt hastighet nå som den har fått fotgjengerfelt.

- Skiltet? Det er greit nok det, men tegningen var litt rar, er det meningen at figuren skal være et barn?

Nå kommer to ekte fotgjengere gående. Marte Gravdal (17) og Halvard Hovtun (16) er på vei hjem fra skolen og er ikke i tvil om hva de mener.

- Det gamle er mye artigere.

Det er kult med de detaljerte tegningene, sier Marte.

- Nyskiltene er helt ravgæli, jeg er skikkelig fan av de gamle. Det må være litt stil og sjarm, de nye skiltene er direkte intetsigende. At de skal vises bedre på avstand, er jo bare tull, slår Halvard fast. De to er særlig begeistret for det gamle skiltet med skolebarn.

For balansens skyld nevner vi at Torill Kristiansen som like etter kommer forbi med barnevogn, synes det nye skiltet er finest, uten at det virker som om hun er særlig opptatt av problemstillingen.

Er det bare et spørsmål om smak og behag, undrer vi i bilen på vei tilbake. Noen ser tydeligvis på skiltene bare som informasjon, mens andre ser på dem som en del av hverdagens omgivelser og blir følelsesmessig engasjert. Vi bestemmer oss for å spore opp noen som har design som fag.

Etter litt korridorvandring i Sentralbygget på Gløshaugen, havner vi på Institutt for byggekunst, form og farge og huker tak i førsteamanuensis Jostein Kirkerud. Vi viser ham gamle og nye skilt.

- De har skrellet vekk romantikken,

ser jeg. Pynten på kaka er borte, sikkert for å få til bedre leselighet. Men jeg synes det er klønete gjort, de har ikke jobbet nok med de nye symbolene. Nå blir enkelte av dem komiske. De har fjernet dynamikken uten å sette inn noe bedre. Tydeligere er de heller ikke blitt, sier Kirkerud og legger til at gode skilt ikke bare skal gi informasjon, men også være fine å se på.

Jeg nevner at ungdommene vi snakket med var svært klare på hvilke skilt de synes er finest.

- Det handler gjerne om behovet for trygghet. Det velkjente er trygt og godt, sier Kirkerud.

Vi forlater kunnskapens høyborg

og grunner på Kirkeruds utsagn om trygghet. Vi føler oss litt truffet. Er det mangel på trygghet som driver oss, som får oss til å klamre oss til mannen med hatt? Ja, kanskje. I et foranderlig samfunn er det sikkert bruk for noen trygge holdepunkter. Men samtidig går det an å snu det på hodet og si at det nettopp er mangel på trygghet som fører til en ukritisk jakt på stadig nye løsninger som ikke alltid er bedre enn de gamle.

Uansett hvor mye vi protesterer, «Bogart» og «selbyggen» er snart historie. Kanskje skal vi like godt juble? Om tjuefem år, når Ville veier-teamet kjører rundt med rullator i bagasjerommet, vil et skilt fra før forskriften av 2005 være selve drømmefunnet. Takk til Erik B. og Vegdirektoratet.

Adresseavisen ønsker en åpen og saklig debatt. Alle innlegg blir kontrollert før publisering. Debatten er åpen kl 07 (08) - 24. Vi forbeholder oss retten til å forkorte, redigere og fjerne innlegg. Ditt fulle navn må enten gå fram av epost-adressen eller oppgis som brukernavn/Facebook-profil. Debattregler

Disqus

Skredtragedien i Sunndalsfjella

- Det var seks glade gutter som var på tur. Bare to av dem kom hjem igjen

De omkomne ble minnet i en gripende seremoni i Ålvundeid kirke onsdag kveld.

- De elsket naturen. Det var derfor de var der

Henning Nilsen fra Trondheim mistet to av sine beste kamerater i rasulykken i Sunndalsfjella.

Dette er de omkomne

Yngve Dalquist (37), Ola Drøpping (27), Ole Simensen (28) og Øyvind Slørdahl (36) mistet livet i skredulykken.

- Her har de vært på feil sted, til feil tid

Det sier talsmannen for redningsgruppa i Sunndal.

Funnet halvannen meter under snøen

Alle fire ble funnet i samme skred.

Her er alle sakene om skredulykken

Les alle sakene om skredulykken Sunndal.