Da arkitektene tok bølgen

Bli med på en tur rundt i Trondheim på jakt etter løsningen på «buetak-mysteriet».

Saken oppdateres.

Vi har lenge lagt merke til

hus med buer på taket, men spørsmålene står i kø. Uvitende som vi er i arkitekturhistoriens mange sidegrener, starter vi uten annen ballast enn en klar oppfatning av at dette er et fenomen fra overgangen mellom femti- og sekstitallet. Flate tak med mange meter høye buer, ofte med glassruter i gavlen. De må være skapt av folk som brukte passeren like mye som linjalen. Hva slags påfunn var dette, hvem tegnet dem og hvorfor har ikke husene med bølger og buer på taket blitt satt mer pris på?



Første stopp

er i Innherredsveien ved det tidligere Bjarne Wist-anlegget. Faktisk har vi et bilde av bygget fra 1972 der en Volvo mistenkelig lik vår egen 71-modell nesten spøkelsesaktig forsvinner ut av bildet. Den gang var det BP hos Bjarne Wist, nå er det Statoil her og Wist har flyttet, men det nye flate taket over bensinpumpene klarer ikke å skjule de elegante buene på hovedbygget.



Det virker som om denne taktypen var vanlig på bygninger som har med bilisme og transport å gjøre. Bølgene signaliserte kanskje et tidsskifte, at en ny tid med tempo og effektivitet var på vei inn.



Inne på bensinstasjonen

finner vi bare et par ungdommer som er opptatt med å grille pølser. Kanskje er vi fulle av fordommer, men vi får oss ikke til å spørre dem om detaljer rundt takkonstruksjonen, byggets opprinnelse og historien om Bjarne Wist. I verste fall er de ikke engang klar over hvordan taket er bygd.



Vi ringer i stedet vår gamle kontakt, arkitekt Gunnar Sandvik. Han mener at buetaket ble tatt i bruk både fordi det dannet en sterk og lett konstruksjon og fordi det hadde estetiske verdier. Sandvik forteller at arkitekten var Herman Krag (bildet), mannen bak både Studentbyen på Moholt, Siemens, politihuset i Kongens gate og Kunstindustrimuseet.



Fra en bilforhandler til en annen. Okkenhaug Bil holder til midt inne i boligområdet på Tyholt i det anlegget som Grendahl Auto i sin tid bygget. Her er det ikke bølger som hos Wist/Statoil, men én stor bue. Bygget bærer likevel preg av samme epoke, og ganske riktig, det er bygd i 1957. Etter hvert skal vi finne en håndfull tak rundt om i byen med én stor bue, men vi velger å konsentrere etterforskningen om bygg med flere buer på taket.



Når man først har fått

opp øynene for et fenomen, oppdager man mer enn man trodde. På Leangen må vi tråkke inn bremsen. Like ved Louiselyst ligger et kjempestort bølgetakbygg. ICA Meny står det på skiltet.



Regiondirektør Geir Bauck forklarer at bygget fra 1960 ble ført opp som lager for grossistfirmaet Figro og tegnet av arkitekt Ingemund Dahle. Figro ble senere slått sammen med KØFF, grossisten for det som ble kalt de frie kjøpmenn.



- Den gangen var det jo fem tusen kjøpmenn her i landet, nå er det stort sett bare de fire store, sier Bauck.



Ica Meny på Leangen forsyner storkjøkken i Midt-Norge og Nord-Norge med varer. Til tross for skiftende eiere, det nesten 3000 kvadratmeter store buetakbygget til Figro blir fortsatt brukt til det samme som for førtiseks år siden. Vi ringer tidligere banksjef Klaus Berg og får vite at navnet Figro sto for «fire grossister» etter sammenslutningen av fire av byens grossistfirma. De holdt alle til i trange bryggeloft i Fjordgata. Litt av en overgang til den digre hallen på Leangen!



Vi cruiser sakte forbi

alskens næringsvirksomhet langs Haakon VII's gate på Lade, men nei, stort sett nyere, bølgefrie bygg. Vi svinger ned forbi City Lade, der det før bare het Domus, og holder nesten på å passere uten å få øye på et nytt prakteksemplar av et buebygg. På nedsiden av Håkon Magnussons gate ligger det som før var Bilskolen på Lade. Fortsatt lukter det olje og motor i lokalene. Lundamo Auto som verken holder til på Lundamo eller driver med biler, har tatt over arealene under buene. De er store på motorsykler og båter, men vet ikke altfor mye om buetak eller byggets historie.



Da er det greit å få hjelp av Trondheim byleksikon som forteller at skolen ble oppført i 1959 og er tegnet av, hvem ellers, arkitekt Herman Krag. Hadde den gode Krag en bølge- og bueperiode ved siden av de mer kjente og mer rett-vinklede prosjektene? Steinar Bakke var i mange år kollega med Krag som døde i 1982. Bakke forteller at Wist (også fra 1959) og Bilskolen nok var de eneste buetakbyggene fra Krag, ved siden av deler av Siemens-anlegget.



- Konstruksjonen var veldig tynn, lett og sterk, derav navnet skalltak som de også ble kalt. Ulempen var dårlig isolasjonsevne, sier Bakke.



Volvoen tar oss med

forbi Dora og stopper ytterst på kaikanten ved utløpet av Nidelva. Vi gumler medbrakte brødskiver og drikker pulverkaffe mens vi beundrer ikke mindre enn tre bygg med skalltak på den andre siden av elveutløpet. Bølgene fra fjorden ruller innover og lager sjøgang for den lille båten som passerer. For oss er de en perfekt kulisse for takene på lagerbyggene til Nor-Cargo og J.P. Strøm.



Like etterpå tropper vi opp på kontoret til J.P. Strøm Shipping på Pir 2 og får audiens hos Johan Peder Strøm (bildet) himself, tidligere nederlandsk konsul. Firmaet er sterkt representert på havna med både kontorer, lager og utleiebygg. Før hadde de hundre ansatte og fire egne båter som gikk i rute på Holland og England, nå nøyer de seg med 25 ansatte, men driver fortsatt med befraktning, skipsmegling og klarering.



Vår interesse for takfasongen

på lagerbyggene, oppfattes nok som litt spesiell. J.P. er velvilligheten selv, men engasjementet stiger når samtalen hopper fra arkitektur til havnepolitikk.



- Jeg er fascinert av det maritime miljøet og er opptatt av at havna må forbli et sted for sjøgående transport. Snart spiser boligbyggingen og biltrafikk seg inn overalt.



Shippingmannen mener, ikke overraskende, at det må være fornuftig å satse mer på skipstrafikk.



- Da kan slipper vi at trailerne må kjøre i kø på elendige landeveier.



Selv legger vi oss sorgløst

inn i bilkø på vei mot den andre siden av byen, til Sorgenfri. Vi kikker på karosseriverkstedet til Team Trafikk som har én fin bue over hele bygget, men konsentrerer oss om naboen, et lavt bygg med hele elleve buer. Nå til dags er det tydeligvis et utleiebygg, men vi får greie på at her holdt Gaula fabrikker til. For over førti år siden var det ennå mulig å produsere klær i Norge, og Gaula var en av flere konfeksjonsfabrikker i Trøndelag.



Nå har vi havnet i rene buetakmiljøet, like ved ligger det gamle Asko-lageret, nå blant annet Tess og Trondheim kommune. På den andre siden av E6 gjør vi enda et funn, et skalltakbygg med et firkantet tårn. Etterpå finner vi et dokument fra Byantikvaren som forteller at dette er Sivilforsvarets beredskapslager fra 1959, tegnet av arkitektene Arnstad og Heggenhouen. «En hallkonstruksjon med karakteristiske buetak samt tårn med aksentuert avslutning for slangetørk. Anlegget har verneverdi med lokal interesse», heter det her. Endelig et buetak som noen har lagt merke til og verdsatt, tenker vi og ringer til opphavsmannen, 84-årige Ottar Heggenhouen.



- Joda, jeg husker skalltakene.



- Var de et utslag av at dere arkitekter hadde gått litt lei av funksjonalismens rette linjer og ville slippe dere løs?



- Nei, dette var i høyeste grad også funksjonalisme. Utgangspunktet mitt var funksjonen, å lage en sterk konstruksjon som ga store åpne flater i bygget der man samtidig fikk inn mye lys fra glassflatene i gavlene. Men det var fint hvis det samtidig ble et pent bygg.



Heggenhouen registrerer at både Gaula fabrikker og mye annet fra hans aktive dager er borte.



- Etter hvert oppdager man at alt er en saga blott, snart er jeg det selv også. Men det er greit, det er sånn det skal være, sier han. Som arkitekt har han tross alt noen synlige livsverk stående.



Sønnen Per som har tatt over arkitektfirmaet Heggenhouen, er for ung til å være «bue-arkitekt», men han leder oss til ingeniørfirmaet Harboe og Leganger der sivilingeniør Reidar Skogli har svaret på hvorfor buetakene forsvant:



- Det var sterke tak, men de var meget arbeidskrevende å bygge. Forskalingssnekkerne hadde litt av en jobb og etter hvert ble lønninger mer kostbart enn betong og armering. Senere fikk vi også nye typer betongelementer med større spenn, forteller Skogli og gjør oppmerksom på at vi har oversett skalltakbygg på Peterson på Ranheim, også fra 1959.



Kanskje har vi løst mysteriet,

kanskje var det ikke så mystisk. På vår tilfeldige etterforskning har vi funnet ti bygg som har tak med flere buer. I og med at de dukket opp i en meget avgrenset periode rundt 1960 er de sjeldne og svært karakteristiske for sin tid. Modernisering og effektivisering var stikkord da skalltakbyggene ble ført opp. Her skulle man unngå trange rom med stolper og pilarer. Buene på taket ble et veldig tydelig visuelt signal som flagget at «her kommer den nye tid!».



I dag er ikke fabrikker, lager og transport forbundet med den samme auraen av fremskritt. Kanskje er det derfor buetak-byggene sjelden løftes fram som de attraksjonene de faktisk er.

Vis debatt
comments powered by Disqus

Trykk her for debattregler

Gikk du glipp av disse?