Jeg er overbevist om at svært få vil reagere hvis fru Alving i Ibsens «Gjengangere» om femten år er svart, mens sønnen Osvald er same, skriver teatersjef Otto Homlung. Foto: Glen Musk

Ingunn Yssen og Marie Simonsen kommer til våren med bok om tingenes tilstand. De sier at de er veldig, veldig sinte, og det tror jeg på. Samfunns- og Næringsliv fikk regelen om 40 % kvinner i Styret, og det er gjennomført med dunder og brak. Jeg vet om en kvinne som har 27 styreverv. Det må til i en startfase. Ellers er det dårlig med konsernledere, og folk med høye bonuser blant kvinnene.

Kvotering er sikkert nødvendig innenfor visse sektorer for å få fart på sakene. Med påsatte englevinger kan jeg for min del meddele at jeg arbeider innenfor en sektor, nemlig teater, hvor det ikke har vært nødvendig med noe kvotering. Når det gjelder teatersjefer, økonomidirektører, regissører og scenografer ligger kvinneandelen pent over de 40 % som er regjeringens likestillings-målsetting.De har søkt stillinger og danket ut mennene i tur og orden, ikke på grunn av kvotering, men kvalifikasjoner. Personlig skjønner jeg ikke hvorfor kravet like gjerne kunne vært 50 % med en gang. Er det ikke omtrent like mange kvinner som menn i dette landet? Men det kommer vel.

Innenfor film har de en lang vei å gå. Bare to kvinnelige spillefilmregissører av 20. Og det til tross for at filmen er et enormt satsingsområde for tiden. Med dårlig skjult misunnelse konstaterer jeg at hver minste lille feelgood-film om gutter som enten savner mamma eller kjæresten sin, og ikke selger mer billetter enn et par musikaloppsetninger på teatrene, blir hausset opp side opp og side ned i avisene. Innenfor litteraturen har kvinnene gjennom mange år blant annet dominert krimlitteraturen, mens mennene – følsomme som de er – har skrevet hyggelige bøker med mye atmosfære og skrivedyktig salgspotensiale om oppveksten sin både på Veitvedt, Rykkin og Majorstua.

Etter denne raske analysen av deler av norsk kulturliv, vender jeg tilbake til det jeg muligens har litt mer greie på, nemlig teater. Altså: Halvparten av de kunstneriske lederne på de offentlig støttede teatrene er kvinner, over halvparten av direktørene er kvinner, og minst 40% av styremedlemmene er kvinner. Kan vi lene oss tilbake og være fornøyde? Nei. Ikke når det gjelder skuespillerne.

Kvinnelige skuespillere tjener mindre enn menn. Det er lett forklarlig siden 4/5 av alle skuespillere er frilansere. Av disse er det dobbelt så mange kvinner som menn og halvparten så mange oppgaver. Innenfor den synkende prosenten av fast ansatte er det selvfølgelig gjennomført likelønnsprinsipp for lenge siden. Hvorfor er det ikke flere kvinneroller på teatrene? Muligens vil dette komme etter hvert som de mange nye kvinnelige teatersjefene tar grep på repertoarene? Men er dette et rettferdig krav å stille til dem, siden mennene vel bør ha et like stort ansvar?

En katalog fra Nordiska Teaterforlaget med 2500 stykketitler, viser at bare 50 av dem hadde flere kvinneroller enn mannsroller. 2/3 av vårt publikum er kvinner over 35 år. Allikevel finner de seg i å se stykker nesten bare på den mannlige psykes premisser, rett og slett fordi kvinnestykkene ikke finnes. Hvert år får jeg inn ca. 100 søknader om jobb fra unge håpefulle skuespillere. Det er lite hyggelig å måtte takke nei til 97 av dem. Enda verre er det når de uten ironi sender takk tilbake for at de i det hele tatt fikk et svar. Også blant dem er 2/3 kvinner, som konkurrerer om halvparten så mange roller som mennene.

Å si til unge mennesker: «Bli heller sykepleier eller lærer, enn skuespiller», er dårlig gjort. Da støtter jeg meg heller til Ingrid Bolsø Berdal som skriver i et bilag til unge på jakt etter riktig utdannelse: «Gå for ideene dine, vær modig og følg instinktet ditt». Men hva gjør vi i mellomtiden? Intensjonene om mangfold og likestilling fra regjeringens side bør taes alvorlig. Etnisk og kjønnsnøytral rollebesetning på teatrene er en vei å gå. Først og fremst er formidling av en god tekst og en engasjerende historie på teater menneskesak og ikke nødvendigvis avhengig av kjønn eller etnisk opphav.

Jeg er overbevist om at svært få vil reagere hvis fru Alving i Ibsens «Gjengangere» om femten år er svart, mens sønnen Osvald er same. Vi må bare utdanne mange nok som kan snakke norsk, siden formidling av teater i overskuelig framtid i hovedsak fortsatt vil være tekstbasert. Det vil ta tid, men alternativet finnes ikke. Ved sesongåpning til høsten vil alle Trøndelag Teaters skuespillere, uavhengig av alder og kjønn, være i arbeid. De skal fremstille mennesker som skal kobles til et publikum som skal få en teateropplevelse.

Så enkelt og så vanskelig må det være.

teatersjef@trondelag-teater.no

Jeg er overbevist om at svært få vil reagere hvis fru Alving i Ibsens «Gjengangere» om femten år er svart, mens sønnen Osvald er same, skriver teatersjef Otto Homlung. Foto: Glen Musk