Forfatterbiografi som film er en populær, men krevende sjanger. Mer krevende jo mer kjent forfatteren er. I løpet av de siste årene har det kommet to gode filmer om Truman Capote, begge med forbløffende naturtro skuespillerprestasjoner. Dessuten klarte både «Capote»(2005) og «Infamous»(2006) å si noe interessant om forholdet mellom liv og kunst og omkostningen ved å skrive og leve slik Capote gjorde. Francoise Sagan kan kanskje kalles en slags kvinnelig, fransk Capote. De kjente hverandre og som han fikk hun som ung et stort litterært gjennombrudd, for deretter å leve et utsvevende liv, i offentlighetens lys. «Vel møtt Sagan» følger henne fra gjennombruddet med «Vel møtt, vemod» i 1954 og fram til hennes død i 2004.Filmen framstår nok annerledes for et norsk publikum enn for et fransk. Hvis man allerede har et forhold til henne, kjenner bøkene og noen av skandalehistoriene, har filmen imponerende sider i opprullingen av et bemerkelsesverdig liv. Sylvie Testud er forbløffende lik i hovedrollen. I skildring av miljø og tidsånd på 50- og 60-tallet fanger filmen en impulsiv, livsglad og uvøren forfatter som tar for seg av livets goder og laster slik man vanligvis bare ser mannlige kunstnere gjøre. Et problem med biografier som skal skildre folk over langt tidsrom med en og samme skuespiller, er at deler av filmen blir i overkant sminkedrevet. Her rammer det siste del, hvor Testruds likhet med Sagan som aldrende framstår som en større prestasjon enn selve dramaet. Det er i det hele tatt et overfladisk blikk på livet til Sagan som presenteres. Om man ikke kjenner forfatterskapet, kan man lure på hvordan hun fikk tid til å skrive mellom ektemenn, elskere, elskerinner, narkotikamisbruk og skandaler. Som illustrert gjennomgang av de ytre sett mest dramatiske sidene ved hennes liv, har «Vel møtt, Sagan» sine kvaliteter. Svakheten er at det er bare i det ytre livsløpet fra lettsindig ung kvinne til ensom og eksentrisk gammel dame tar tak. For filmatisk skildring av forhold mellom kvinneliv og litteratur framstår «Vel møtt, Sagan» som en overfladisk filmatisk ukebladartikkel, sammenlignet med for eksempel «The Hours»(2002) om Virginia Woolf.
