Det forteller Tone Hegle Svendsen mens mannen Agnar og sønnen Emil sitter i sofaen ved siden av i en hytte på Sjusjøen.
- Jeg husker jeg kom på Hovedlandsrennet (i langrenn, journ.anm.). Noen av gutta hadde skjegg, og jeg kom der og hadde ikke kommet i stemmeskiftet engang. Jeg var så liten at det var flaut. De var dobbelt så store som meg, sier Emil selv.
- Jeg husker det veldig godt. Jeg var fortvilet, fordi jeg følte jeg trente så mye og hardt. Jeg gjorde alt for å gå fort, og de andre bare seilte fra. Det var sjanseløst. Som om en jente skulle gått mot en mann, sier han for å forklare de fysiske forskjellene.
Og siden ingen av foreldrene er spesielt store av vekst, var det vrient å love sønnen at han helt sikkert kom til å ta igjen konkurrentene. Da var det altså frem med blyanten for å sette streker på dørkarmen.
- Det var litt krevende akkurat der og da. Men jeg hadde to brødre som hadde strukket godt på seg, og da visste jeg at det var mulig for meg også, sier skiskytteren, som i 15-16-årsalderen begynte å utligne forspranget og etter hvert vokste seg til 185 centimeter.
- Hedrer dem som hedres bør
Det er åpningshelg i skiskyting og foreldrene er – nærmest som alltid – på plass når sønnen konkurrerer på norsk jord.
Dagen i forveien har Trøndelags eneste skiskytterhåp gått seg inn til en oppsiktsvekkende svak 46.-plass i sesongens første renn. NRK-ekspert Liv Grete Skjelbred uttrykte bekymring, og likte dårlig å se Emil Hegle Svendsen i slik form.
Selv tar 32-åringen det med knusende ro der han sitter tilbakelent i sofaen. I stedet for å bli oppjaget, stresset og innesluttet inviterer den firedoble olympiske mesteren Adresseavisen inn i varmen for et halvtimes langt OL-intervju – kun 2,5 timer før han skal gå sesongens andre renn i klarværet på Sjusjøen.
I en travel sesong var dette det beste tidspunktet for å få møtt Emil Hegle Svendsen sammen med den personen som har betydd mest for karrieren hans.
Av alle OL-håpene Adresseavisen har møtt for et tilsvarende intervju, er Hegle Svendsen som den eneste som har valgt å ta med to, og stiller med begge foreldrene. Samboeren Samantha Skogrand er sendt ut på skitur i mellomtiden.
- Hvorfor de to?
- Nei, det var vel mest for å ikke tråkke noen andre eller dem på tærne, sier han med et smil om munnen, og følger opp:
- Man bør hedre dem som hedres bør. Det er naturlig at de får sin del av æren.
Kunne ikke fordra fotballhaller på vinteren
Det var foreldrene som sørget for at Emil og brødrene var mye ute. Om det ikke var beinhard trening, handlet det hele tiden om å være i naturen, dra på fisketur og jakt.
Det var de som sørget for at guttungen kun et par år gammel fikk ski på beina. Siden har skiene blitt der i 30 år, som han sier.
Og det var foreldrene som kjørte ham land og strand rundt for å gå renn.
- I oppveksten var vi på lokale skirenn hver eneste helg. Det kunne godt være langrenn på lørdag og skiskyting på søndag. Det var sånn at om det ikke var skirenn en helg, tenkte vi «hva skal vi finne på nå?». Det gikk i blodet på alle sammen til slutt, forteller mamma Tone.
Det var aldri noe offer, bedyrer begge.
- Om det var fotballcup på vinteren var de ikke særlig fornøyde. «Stå inne i en hall med det fine skiføret?». Det var det verste de kunne tenke seg, så jeg tror de var sjeleglade for at vi drev med ski, følger Emil selv opp.
Mett etter VM- og OL-gull
Også storebror Morten, som skal til OL som ekspert for Eurosport, drev med skiskyting. Da han i junioralderen begynte å gjøre det skarpt, ga det Emil en motivasjonsboost. Om storebror kunne, kunne da saktens han også.
Konkurranseinstinktet har drevet ham hele karrieren.
- Sånn er det ennå. Jeg piner meg ut på treningstimer og økter hver dag fordi jeg har lyst til å stille opp i konkurranser og være skarp. Det er artig å konkurrere, og ikke minst er det artig å lykkes.
Som ung var det aldri snakk om å gi seg med idretten. Motivasjonen var der hele tiden. Men i voksen alder har det tidvis vært tyngre, medgir Emil Hegle Svendsen.
Det blir fort sånn når man har opplevd å vinne både VM og OL relativt tidlig i 20-årene, at man føler man har gjort det som er mulig å få til.
- Da må jeg innrømme det var verre. Jeg ble litt mettet, og det var mer da det buttet imot. Men jeg kan ikke si det buttet veldig heller, for det er folk som er giret på å slå deg hele tiden. Det motiverte meg veldig da det kom folk bakfra, som Tarjei Bø, og slo meg. Konkurranseinstinktet har vært avgjørende hele tiden, sier han.
Finner støtte i samboeren
Mens skålen med snacks på bordet får stå urørt, følger foreldrene nøye med på det som blir sagt.
- Er det de du ringer når det butter?
- Ja, vi prater om det. Mamma er bekymret ganske ofte, tror jeg, sier Emil.
- Mødre er sånn, Du har en voldsom støtte i Samantha, da. Hun er uvurderlig, sier Tone.
- Både du og jeg har støtte i henne, for å si det sånn, svarer sønnen.
Det er nemlig samboeren som blir kontaktpunktet når noe skjer. Ettersom paret har bosatt seg i Oslo er det ikke bare for mor å stikke innom. Og det er ikke alltid Emil svarer på tekstmeldinger, ei heller fra sine nærmeste, når det butter.
- Da er jeg ikke den mest snakkesalige. Da blir jeg litt innesluttet, sier han.
Vil kjenne at kroppen fungerer
Det har vært noen nedturer å ta av de siste sesongene. For selv om Hegle Svendsen fortsatt er å regne med i verdenstoppen, er det over tre år siden forrige gang han tok en verdenscupseier. Men drømmen om å kjempe mot de beste er det som holder ham gående. Følelsen av å kjenne at alt fungerer.
- Et resultat står bare den ene dagen, men etterpå er det over. Men den følelsen over tid, at du kjenner at kroppen funker og ting stemmer, det er det vi idrettsutøvere lever for. Det er det som har mest å si for meg, sier han.
Denne sesongen er andreplassen på sprinten i Oberhof høydepunktet. I tillegg står han med tre fjerdeplasser i verdenscupen. Det gir håp om at det helt store kan inntreffe i Pyeongchang i februar.
Og da kommer Emil Hegle Svendsen garantert ikke til å være mutt og innesluttet.
Ti kjappe:
Les om de andre trønderske OL-håpene: