Tidligere topptrener reagerer på pågående foreldre: - Det kan bli et enormt problem for norsk idrett

Leif Gautestad, tidligere landslagstrener i håndball, reagerer sterkt på at foreldre langt ned i årsklassene i håndballen blander seg inn i hvordan frivillige trenere styrer laget sitt.

gautestad02.jpg  Foto: NTB scanpix

Saken oppdateres.

Gautestad mener det truer hele idrettens eksistens, fordi norsk idrett er bygget opp rundt foreldre, frivillighet og dugnad. Det er mammaer og pappaer som uten betaling også gir gode tilbud til barn og unge.

Men blant dem som sitter på tribunen, er det mange som bruker tiden på å kritisere.

— Med så lav terskel for klaging og innblanding fra andre foreldre er det etter hvert veldig få som våger å ta på seg en slik rolle, sier Gautestad.

Langrennsprofil Astrid Uhrenholdt Jacobsen med klar tale om barneidretten:

Kan bli problem for norsk idrett

Han har vært håndballtrener i 30 år, inkludert landslagstrener, og har merket en økende tendens til at listen legges lavere og lavere for når mammaer og pappaer bryr seg.

I et intervju med avisen Gjesdalbuen gir han uttrykk for at terskelen for at en forelder tar kontakt med barnas håndballtrener for å klage er blitt mye, mye lavere.

— Det er en enorm forskjell, og det tror jeg kan bli et enormt problem for norsk idrett, sier han.

Han utdyper kritikken overfor Aftenposten.

— Det jeg er ute etter er å få foreldrene til å stoppe opp litt og tenke seg om. Norsk idrett er tuftet på dugnadsinnsats. Vi er ikke i den situasjonen at vi har profesjonelle trenere å ta av. Det kan være en utfordring å få frivillige til å stille opp og ta ansvar for barna våre.

Grimstadbosatte Gautestad er selv trener for 2. divisjonslaget Ålgård på kvinnesiden. Han får med seg mye av det som skjer rundt i andre klubber, fordi han også jobber for Region SørVest.

Håndballveteranen er redd for at mange foreldre med liten håndballeerfaring kan bli skremt bort av kritikk og utidig innblanding, selv om målet for dem er å gi ungene et OK tilbud.

— Jeg ser trenden i samfunnet og synes at foreldrene i mye større grad skal sette pris på de som bruker hele fritiden sin på barna deres. Foreldre må lete etter måter til å motivere trener for å få mer kunnskap.

Har du fått med deg denne saken?

Hele landet opplever det samme

Rundt omkring i landet, i regioner og klubber, meldes det om at temaet er svært aktuelt.

— Jeg kjenner meg igjen. Foreldrene ønsker å ha med ungene sine på ulike tiltak hos oss, spillersamlinger, utviklingslag, bylag, regionlag, sier Geir Nicolaysen i Trondheim. Han er håndballtrener for et lag med 15 år gamle jenter i Ranheim, men også fagansvarlig spillerutvikler i Region Nord, som dekker seks fylker.

— Og hvis deres unger blir skiftet ut, blir foreldrene ivrige for å høre ungene kan få et annet tilbud. Da snakker vi om samlinger som foregår én gang i måneden, mens hverdagen tross alt er i klubbene. Der kan det være tøft fordi man prøver å tilrettelegge for en stor gruppe, men den anerkjennelsen man får, er kritikk, sier han ironisk.

— Min erfaring er at mange foreldre fremsnakker sine egne barn. Målet er at barna skal få alle muligheter og noen ganger litt til.

— Jeg vet om mange som melder om en iboende mistenkeliggjøring fra foreldrene. I utgangspunktet har man ikke tillit til den som har lyst til å bidra som foreldretrener.

- Men har det ikke alltid vært foreldre som er opptatt av sine barn?

— Jo, men det er blitt mye mer enn det var, og utviklingen har skjedd så fort. Det er mange flere som uttrykker holdningene sine. Om det er fordi foreldrene snakker mer sammen, vet jeg ikke, sier 48-åringen.

Vidar Davidsen skrev et omfattende innlegg om barneidrett:

Krever det beste for sine barn

Marianne Aarønes, seksjonsleder i håndballens Region Øst, mener Gautestads synspunkter er riktig og presist.

— Vi jobber mye med dette temaet, og jeg snakker med klubbene. De igjen opplever at foreldre tar kontakt for å kreve det beste for sine barn. Foreldre stiller oftere krav, og det samme skjer i skoleverket. Foreldrene er opptatt av ungene sine, at de skal ha det beste. Det er ikke blitt færre curlingforeldre de siste årene, for å si det slik, sier Aarønes.

Hun sikter til foreldre som går foran og koster veien for sine barn og unge, slik at de ikke skal møte på noen problemer.

- Hva er rådet til klubbene for å takle dette?

— Det vi sier er at klubbene må bestemme selv hvordan de vil ha det, men det er ikke lett. I noen lag har foreldrene bidratt økonomisk for å få en egen trener, og da mener de i alle fall at de skal ha mye å si.

Aarønes vet at foreldretrenere spør seg selv om de orker dette.

Hun mener at klubbene må ha noen regler for hva som er greit.

— Hvis ikke foreldrene er med på det, må de finne seg en annen klubb.

Les også:

Må ha klare regler

Også Region Øst får slike telefoner fra foreldre.

— Men er det ikke slik at norsk idrett etterstreber å ha kvalifiserte trenere langt ned i årsklassene?

— Det hadde vært gull å ha det fra ungene er seks år, men slik er det ikke. Norsk idrett er helt avhengig av foreldrene i dag, for å få det til å gå rundt.

I Region Nord mener klubbrådgiver Eirik Engelsen i Tromsø at man i aller høyeste grad er opptatt av dette temaet: Hvordan håndtere foreldrene.

Selv jobber han som klubbveileder tett på klubbene og får fort vite hva de er opptatt av.

— Ja, det er mer krevende foreldre, men det er også et større prestasjonsfokus i samfunnet i dag. I forlengelsen av det, opplever håndballen dette, i likhet med andre idretter.

Håndballen har Foreldrevettregler - en tipunktsliste på hvordan foreldre skal oppføre seg.

— Vi er helt avhengig av foreldre i norsk idrett. Vi skal være forsiktig med å generalisere. Alle foreldre er ikke et problem. All ære til dem som stiller opp og bidrar for fellesskapet. Så er det slik at regionen og klubbene har ansvaret for skolering, og at foreldrene har ansvaret for å bidra til at ungene får en trygg og fri arena, sier Engelsen.

Gautestad traff en nerve

— Jeg tror det er mange som kjenner seg igjen i den problematikken. Og da kommer et hjertesukk. Vi har så mange ressurssterke foreldre som har ambisjoner for ungene sine og ønsker at ungene skal ha de beste trenerne. De bruker ressursene på å «fylle» ungene i det vide og det brede med at de frivillige, dugnadsbaserte trenerne ikke er gode nok, sier Henriette Løge Henriksen, som holder til i Region SørVest.

Den tidligere landslagsspilleren er selv trener for et 13-årslag på guttesiden.

— Dette handler også om frafallsproblematikk. Når ungdommen kommer i et viss alder, er ambisjonene både hos dem og foreldre slik at det blir klubbytte. Ofte står det igjen spillere som ikke blir mange nok, og laget løses opp.

- Hva tenker du om målet å ha utdannede trenere langt ned i aldersklassene?

— I den ideelle verden – ja!. Men samtidig er det slik at idretten i Norge er basert på engasjement og dugnadsånd. Med flere profesjonelle trenere, frykter jeg at det engasjementet og dugnadstimene blir borte.

Henriksen mener at Gautestad har trykket på noen knapper.

— Når du står der selv som trener, føler du at foreldrene passer på at alle får nok spilletid. Jeg kjenner meg igjen i mye av det han sier.

På forsiden nå