«Bom, Rekdal! Vær så snill, bom!»

Sannsynligvis var jeg den eneste nordmannen i hele verden som et lite øyeblikk håpet at det aldri ble noe mirakel i Marseille, skriver Bertil Valderhaug.

Her setter Kjetil Rekdal inn 2–1-målet som sikret norsk seier over Brasil i VM i 1998.  Foto: Johansen, Erik

Saken oppdateres.

Noen ganger skjønner du ikke helt hva du er med på. Slik var det for meg da Norge og Brasil møttes i VM-kamp på sankthansaften for 20 år siden.

Dette var kvelden som skulle snu Norge på hodet. Festkvelden som skulle spikre seg fast i de fleste nordmenns minner.

At jeg skulle være til stede på en av norsk idrettshistories største stunder, var ikke akkurat det første som slo meg da jeg som en av Aftenpostens utsendte satte meg ned ved tastaturet oppunder taket på Stade Vélodrome i Marseille.

Norge hadde to uavgjorte kamper og Myggen og Bergs fyllebråk bak seg da de inntok den vakre franske kystbyen. Formkurven var synkende og spillerne så ut som om de led av brakkesyke. Fint lite skulle tyde på at stormakten Brasil kunne slås.

Bertil Valderhaug, redaktør i 100 % Sport.  Foto: Anette Karlsen

0–0 og spenning

Selv om det var sent på sankthansaften, var det trykkende varmt oppunder taket. Litt lenger bak hadde en rødmusset Nils Arne Eggen og Espen Graff (i nye, moteriktige briller selvsagt) allerede snakket seg varme. Arne Scheie og Lars Tjærnås hadde gjort sine notater og trimmet stemmene. Noen seter bortenfor satt Pelé og gjorde seg klar med et headset.

Tribunene var som et hav i rødt og gult. Vorspielet varte lenge. Marseille hadde i flere dager vært fylt av brasilianere og nordmenn i festhumør.

Sett i gang! Bli ferdig med kampen. Norge hadde tross alt fått være med på moroa for andre VM på rad. Pessimismen rådet, synes jeg å huske.

Nå ventet vi bare på at det hele skulle blåses i gang. Men i ventetiden frem til kampstart måtte vi lide oss gjennom en bryllupsseremoni og «Let’s do it». Den grufulle norske VM-låten gnaget i ørene da den ble blåst ut over høyttaleranlegget.

Når du er på jobb som journalist på kveldstid, har du ett siktemål: Deadline. Rekker du ikke å skrive og sende av gårde dine bokstaver innen fristen, får ikke abonnentene avisen i tide.

Og da blir det ramaskrik. Slik var det i hvert fall i 1998. Internett hadde vi akkurat startet med, men ikke noe forhold til. Her var det bare papir i fullformat som gjaldt.

Jeg hadde fått beskjed om å levere referatet fra kampen fem minutter før slutt. Da kunne desken sende hele avissiden til trykkeriet idet dommeren blåste det hele av.

0–1 og trygghet

Forutsetningene var greie: Norge var utslått med tap. Det samme med uavgjort. Seier ville sende oss videre til åttedelsfinalen.

I tre år hadde jeg holdt på med dette for Aftenposten. Jeg hadde nesten ikke gått glipp av en eneste landslagstrening. Rutinert nok hadde jeg allerede to halvveis ferdigskrevne scenarioer:

Ett på norsk avansement, ett på det motsatte og mest sannsynlige.

Da halve andre omgang ble passert og det fortsatt sto 0-0, så det mer og mer ut som om Norge måtte reise hjem. Bra innsats, ut med flagget til topps, men likevel ferdig etter gruppespillet denne gangen også. Akkurat som i USA fire år tidligere.

Jeg ble bare enda tryggere på vinklingen og inngangen da Bebeto lurte seg inn bak ryggen på Ronny Johnsen og stanget Brasil i ledelsen. Da gjensto det bare 12 minutter. Brassene så ut til å få sin revansj for det forsmedelige 2-4-tapet på Ullevaal i privatlandskampen året i forveien. Jeg kunne cruise inn en sak og rekke deadline glatt.

Trodde jeg.

Saken kunne sendes, jeg hadde til og med tatt meg tid til å korrekturlese en ekstra gang. Da den akkurat hadde dukket opp på skjermen hos deskfolkene i Oslo, viste Tore André Flo endelig hvorfor han ble kalt Flonaldo. Chelsea-spissen dro seg elegant forbi Junior Baiano og plasserte ballen i hjørnet.

Da var det bare for desken å gjøre om på en linje eller to. Norge var fortsatt ute av VM.

2–1 og panikk

Men så. Fem minutter senere. I det 88. minutt. Da kom det store øyeblikket. Hendelsen som fikk alle nordmenn til å hoppe i samlet flokk uansett hvor de måtte være i verden. Situasjonen som ga meg en helt absurd følelse.

Lillebror Flo ble revet over ende. Esfandiar Baharmast blåste. Norsk straffe! Det var ikke til å tro. Vi kunne slå selveste Brasil i VM.

Plutselig ble jeg grepet av panikk. Hva skulle jeg gjøre? Saken min lå på siden og den skulle til å sendes trykkeriet. De måtte bare vente til kampen var ferdig. Men nå kunne Kjetil Rekdal sette en stopper for det.

Da mannen i gule sko gjorde seg klar nede på gresset, satt jeg et langskudd unna. Med hjertet i halsen og med hodet like mye boret ned i tastaturet som ned mot Taffarels mål. Om noen hadde satt på meg en pulsmåler, ville klokken garantert vist opp mot 200 slag i minuttet.

Nei, han kan ikke score nå, tenkte jeg.

Bom, Rekdal, vær så snill, bom!

I noen superegostiske sekunder tenkte jeg dette. Fordi alt jeg hadde skrevet og levert bare kunne kastes. Bommet han, ville det i første omgang være enkelt for desken å vinkle om. Men satte «Reka» straffen, ville jeg ikke klare å gjøre jobben min skikkelig.

Seier og full fest

Lenge før romsdalingen gikk frem for å gjennomføre det viktigste sparket i norsk fotballhistorie, hadde jeg snudd. Klart jeg håpet på mål og norsk avansement. Jeg hadde som journalist fulgt dette laget tett siden 1995, og jeg unnet naturligvis Leo, Bjørnebye, Solskjær, Flo-gutta og alle de andre hver en gledesstund.

Så da ballen føk fra Rekdals fot inn i nettmaskene, spratt jeg oppe med begge armene i været.

Objektiv journalist? Der og da var det instinktet og nasjonalfølelsen som traff hardest, ikke den journalistiske ryggmargsrefleksen.

Så satte jeg meg ned og fikk måket ut noen tusen tegn på overtid. Da dommeren blåste det hele av og gutta nede på gresset kunne ta bølgen foran oss på tribunen, satt jeg helt i min egen verden og gjorde jobben min.

Jeg var til stede på noe av det heftigste som har rørt den norske folkesjela, men jeg følte ikke at jeg fikk med meg festen der og da.

Men nå er jeg glad for at jeg var der.

Og jeg skal være på Ullevaal lørdag kveld også.

(Mesteparten av denne kommentaren ble publisert første gang for fire år siden).

På forsiden nå