«Laget hans står på kanten av en vulkan, men han snakker om det som om det er i ferd med å forandre norsk fotballhistorie»

Per-Mathias Høgmo håper en basehoppers historie skal hjelpe landslaget til EM.

KASTER SEG UTI DET: Tom Erik Heimen kaster seg utfor Gridsetskolten i Romsdal. Tirsdag kveld var basehopperen, foredragsholderen og stuntmannen gjest hos det norske fotballandslaget. - De skal få høre hvordan mine drømmer er blitt til, og hvordan jeg fortsatt er like motivert, sa han på forhånd.  Foto: TERJE AAMODT

Saken oppdateres.

OM FOTBALL: Tirsdag kveld, noen timer etter at dagslyset hadde forsvunnet, gikk en 40 år gammel mann som har lekt med døden inn i forretningshotell-bomaskinen der landslaget har slått leir før Ungarn-kampene.

Robert Veiåker Johansen, journalist i Aftenposten. 

Ett av temaene hans 48 timer før den første av to play off-kamper som avgjør om Norge kommer til EM: Risiko.Store norske leksikon forklarer ordet slik: Uvisst utfall, fare for tap, usikkert eller uberegnelig utfall av et tiltak.

HAR DU LEST DENNE OM LANDSLAGET?

Drømmen om å fly

Det den spesielle gjesten, Tom Erik Heimen ikke vet om risiko får du plass til på baksiden av en fyrstikkeske. Tobarnsfaren fra Molde er basehopper. Han hopper fra fjelltopper og flyr med ansiktet først i over 200 kilometer i timen før han til slutt løser ut fallskjermen. I ekstremsport-filmen 20 seconds of joy snakker en av hans kolleger, amerikanske Jeb Corliss åpent om basehopperes generelle fremtidsutsikter. Han sier: «I løpet av en seksårsperiode vil en basehopper a) enten bli redd og slutte b) skade seg så mye at han/hun blir tvunget til å slutte eller c) dø».

Heimen har flydd i 16 år. Over 1400 hopp. To ganger har det nesten gått galt. Selv om miljøets indre selvjustis er blitt strengere og hardere de siste årene, har han mistet venner underveis.

Per-Mathias Høgmo liker å bruke litt utradisjonelle metoder for å utfordre spillerne sine.  Foto: NTB SCANPIX

Og der finnes den store forskjellen mellom foredragsholderens idrettsliv og de han snakket for i Lillestrøm tirsdag kveld: Hvis Per Ciljan Skjelbred gambler og slår en tversoverpasning som ungarerne snapper og scorer på, er det verste som kan skje at han og lagkameratene ikke kommer til EM. Big deal. Hvis Tom Erik Heimen ikke lytter til magefølelsen, leser vinden feil eller slipper seg utfor mens han er stresset, herjet av tidsjag og ikke konsentrert nok, kan han smelle i en fjellvegg. Dét er big deal.

Hva om…

Å snakke om eller skrive om fotballkamper som ikke er spilt er en vanskelig øvelse. Det er som å fortelle om lyden av en plate som ennå ikke er laget.

Derfor er det naturlig at de altfor lange dagene frem mot avspark på Ullevaal fylles med «hva om…»-spørsmål, som om en fotballkamp er en matteoppgave og ikke et sted for improvisering: Hva om Ungarn går opp til 1-0 etter bare ett kvarter? Hva om det står 0-0 når det er 20 minutter igjen?

Her er risiko-ordet viktig. Det finnes dem som mener at Norge bør suge energi fra de 27.000 tilskuerne som kommer til Ullevaal, satse på at ungarerne er litt skjelvne, klinke til fra start og gjøre alt for å avgjøre så mye som mulig i Oslo. Så er det dem som minner om at det skal spilles to kamper, at tålmodighet, ro og gjerrighet er det som teller og at dette er noe som varer i 180 minutter. 180 minutter er lenge. Du rekker å se hele Gudfaren 1 eller høre dobbeltalbumet The Wall to ganger på den tiden.

Oppi alt dette må vi ha i mente at Norges landslag ikke er et veldig godt landslag. Det er på sitt beste et middels landslag med en kjempesjanse til å få komme på fest først og fremst fordi UEFA har utvidet mesterskapet og avgjort at så godt som halve Europa skal få være med.

Ullevaal-publikummet tilgir det meste. Fem fulle hus på rad etter 15-16 år med nedturer sier sitt om det. Jeg tror det verste scenarioet må være at folk går forbannet ut av portene og inn i natten mens de sier til hverandre: «Feiginger. De turte jo ingenting!»

Lykkelig av trening

Det er lite som tyder på at Per-Mathias Høgmo har tenkt å være feig. På gårsdagens pressemøte var det tendenser til fart i mannen. Han virket oppriktig lykkelig da han uoppfordret fortalte om hvor godt han smilte etter Ullevaal-treningen tidligere på dagen, en trening ingen utenforstående fikk lov til å se. På vei ut fra gresset var han så glad at han sa til de andre i støtteapparatet: «Dette er gøy. Dette. Er. Gøy!»

Martin Ødegaard og resten av landslaget fikk inspirasjon fra en helt annen idrettsverden.  Foto: NTB SCANPIX

Laget hans står på kanten av en vulkan, men han snakker om det som om det er i ferd med å forandre norsk fotballhistorie: «Ønsker å være et godt angrepslag», «pushe angrepsvilje så langt som mulig», «spille vårt spill», «en svært offensiv gruppe, den strutter av autoritet» før den storslagne avslutningen, kanskje fordi han skulle ha en basehopper på besøk senere på kvelden:— The sky is the limit!

Og spør du kapteinen hans, nevnte Skjelbred, som jeg gjorde i kaoset som oppsto da 22 spillere ble sluppet løs blant dobbelt så mange journalister på det hete Lillestrøm-hotellet, er det heller ingen grenser.

— Vi kan skrive vår egen historie. Vi har jobbet for dette i to år, og kan sette prikken over i-en selv, sa han.

Den andre typen risiko

Det er fine toner. Med det støtteapparatet Høgmo har – det er på størrelse med et storband – er jeg overbevist om at detaljene er tatt hånd om. De styrer ikke været, men forbereder seg for all slags vær, for å si det sånn. Jeg føler meg også trygg på at Haitam Aleesami klarerer i stedet for å dempe neste gang det kommer et ekkelt innlegg fra venstre på stillingen 1-0. Det er ikke en slik type risiko Norge skal søke.

Det er den andre typen risiko, den som løfter idretten over til noe med wow-faktor, noe man kan kjenne fysisk på kroppen, også som tilskuer. Som da Kjetil André Aamodt dundret inn til super-G-gull i Torino med ødelagt kne. Eller da Therese Johaug rykket så tidlig hun kunne under tremila i Holmenkollen-VM, vel vitende om risikoen for å sprekke. Eller da Petter Northug mer løp enn gikk på ski under sprinten i Falun-VM for å gjenreise æren etter fyllekjøringsskandalen, at han ikke ramlet var et under.

På fotballspråket: Alt som skal til er en overstegsfinte ingen så komme, et presist innlegg og en midtbanespiller på løp som tør å tenke frem, frem i stedet for tilbake, tilbake.

PS! Aftenposten spurte om å få sitte bakerst, musestille, under Tom Erik Heimens foredrag for landslagsspillerne, der han blant annet skulle si at han ser mange likheter mellom deres og sin egen idrett. Svein Graff, pressesjefen som i disse dager må si «dessverre, det går ikke» flere ganger enn Kongehusets medieavdeling, svarte et høflig nei.

På forsiden nå