Omkampen: Slik minnes Rekdal og Drillo mirakelkvelden

Her er mennene bak norsk idretts største øyeblikk. Kjetil Rekdal (48) og Egil «Drillo» Olsen (75) vet ikke hvordan det føles å tape for Brasil.

Straffehelt Kjetil Rekdal og landslagssjef Egil «Drillo» Olsen er klar for en siste seier mot Brasil.   Foto: STEIN BJØRGE

Saken oppdateres.

To kamper. To triumfer. Rekdal og Drillo vil fullføre sitt hat trick mot Ronaldo og Brasil på Ullevaal lørdag 9. juni neste år.

– Dette blir selvfølgelig artig. Men vi er jo i mye dårligere form alle sammen. Det handler vel om hvem som har lagt på seg mest, gliser Rekdal, tar seg på magen og varsler knallhard trening i månedene før den Aftenposten-arrangerte omkampen mot Brasils lag fra 1998-VM 9. juni neste sommer.

Kjetil Rekdal. Mannen med det iskalde straffesparket som senket Brasil i VM 23. juni 1998 i Marseille og fikk trauste nordmenn i hjemlandet til å danse samba hele natten.

Egil «Drillo» Olsen. Fotballprofessoren og trenerikonet som fikk en spillergruppe til å tro at de kunne slå stormakten Brasil i en avgjørende kamp i et VM-sluttspill.

19 og et halvt år etter mirakelkvelden i Marseille møtes de igjen i et fotostudio i Akersgata.

Siden 1998 er de jevnlig blitt minnet på 2-1-seieren over Brasil. Kampen ved den franske havnebyen er gjennomanalysert mange ganger. Det har ikke vært til å unngå.

Men 98-heltene er klar for en siste dans, en siste seier, mot Brasil på Ullevaal til sommeren.

Kjetil Rekdal skjøt knallhardt og Brasil-keeper Claudio Taffarel var sjanseløs på å ta straffesparket rett før slutt.   Foto: Doug Mills, AP/NTB Scanpix

Så glad ble Kjetil Rekdal etter å ha sendt Norge i 2–1-ledelse rett før slutt.   Foto: Doug Mills, AP/NTB Scanpix

Trodde ikke på straffe

– Det har vært så mye fokus på denne kampen i så mange sammenhenger, at jeg nesten er ferdig med å tenke på den, erkjenner Drillo.

– Jeg ser jo det straffesparket, det dukker ofte opp, og jeg skal innrømme at det er spesielt. Men kampen var ikke så spesiell for meg som den var for det norske folk. Den betød mye for folk der hjemme. For meg var det litt som en vanlig fotballkamp, en kamp som var viktig. Men jeg husker like godt Italia-kampen som vi tapte etterpå.

Da dommer Esfandiar Baharmast blåste av kampen på Stade Vélodrome, var Norge videre i VM etter å ha vunnet 2–1 over Brasil. En overlykkelig og utmattet Drillo gikk ned på knærne, knyttet høyre neve og nærmest krabbet ut på gressmatten.

– Det er vanskelig å beskrive hva jeg følte. Men det jeg husker best fra kampen er at jeg så trøya til Tore André (Flo). Jeg hadde en god vinkel og så at den ble dratt i. Jeg tenkte: «Dette er jo straffespark, men vi får jo ikke det!». Og så hørte jeg plutselig at dommeren blåste. Og da tenkte jeg: «Hva i all verden?». Da skjønte jeg at vi fikk straffespark. Jeg vokste opp i et NKP-miljø på Østsiden i Fredrikstad, der vi lærte oss å hate USA. Det sluttet jeg med da den amerikanske dommeren blåste straffe!

Så for seg dramaet på do

Rekdal var helt sikker på at han skulle score på straffesparket to minutter før full tid. Han hadde sett for seg scenarioet på morgenen og var godt forberedt.

– Jeg satt på do og leste den franske sportsavisen L'Equipe. Jeg fikk en rar følelse. «I kveld blir det dramatikk», tenkte jeg. Jeg så for meg at det skulle bli straffespark til Norge, at det var uavgjort, og at det kom til å skje rett før slutt. Og at jeg måtte score for at skulle gå videre. Det var absurd at akkurat den situasjonen skulle oppstå. Men samtidig var det deilig å være forberedt. Det var ganske sykt at jeg hadde gått gjennom scenarioet på forhånd. Men det var en fordel. For jeg var ganske rolig og sikker på at jeg skulle score da jeg sto der.

– Ballen gikk i mål, keeper Claudio Taffarel sprellet på gresset, og du løp som en villmann i lykkerus.

– Jeg var glad for at vi scoret. Så ble det en langspurt med skikkelig jubling. Men jeg bommet litt på klokka, jeg trodde det var mindre tid igjen av kampen. Da det skjønte at det var igjen tre-fire-fem minutter med tillegg, så begynte jeg å bli redd for at det kunne bli 2–2. Da handlet det om å få tiden til å gå, sørge for at Brasil ikke fikk noen målsjanser. Det klarte vi, selv om frisparket fra Roberto Carlos fra 40 meter skapte litt nerver.

– Etter kampen omfavnet du Drillo?

– Vi omfavnet vel hverandre alle sammen. Men Egil var veldig flink inn mot Brasil-kampen. Vi hadde spilt to dårlige kamper mot Marokko og Skottland, men Egil klarte å få hele spillergruppen til å tro at vi skulle klare å slå Brasil. Vi gjorde jo det på Ullevaal året før (4-2-seier). Egil var veldig tydelig. Han klarte å få inn mye energi og tro. Men jeg tror heller ikke han trodde at vi skulle klare å snu det da Brasil gikk opp i 1-0-ledelse, sier Rekdal og oppsummerer Norges snuoperasjon på sin nøkterne måte:

– Å skrive det manuset hadde vært vanskelig å gjøre på forhånd ...

– Kommer norsk fotball til å oppleve en sånn kveld igjen?

– Kanskje en enkeltkveld. Men det er langt unna at vi skal klare å komme oss til et VM nå. Det er også utenkelig at landslaget skal klare å slå Brasil. Jeg håper at vi får oppleve en kveld med samme nasjonale rus. Men om det er fotballen som bringer oss dit, eller en annen idrett, det vet jeg ikke.

– Du virker skeptisk?

– Ja, vi har sakket akterut igjen. Vi er der vi var før Drillo overtok landslaget, vi er nede på andre-tredje-fjerdenivå. Det er mulig å snu den kurven, men det må skje noe med norsk fotball for at vi skal klare det.

Da sluttsignalet lød var Egil «Drillo» Olsen helt tom for krefter.  Foto: Tor Stenersen

Drillo var så utladet at han nærmest måtte krabbe ut på gressmatten.   Foto: Tor Stenersen

Uslåelige på Ullevaal

Drillo håper i det lengste at norsk fotball får oppleve lignende øyeblikk.

– Men at vi får oppleve det vi opplevde på 90-tallet, det ser jeg ikke i uoverskuelig fremtid. Det blir vanskelig. Du må huske at vi ikke tapte en landskamp på Ullevaal stadion i 1992, 1993, 1994, 1995, 1996, 1997 og 1998. Det er helt uvirkelig.

– Hvordan blir det å samle gamle tropper igjen?

– Det blir morsomt. Det blir jo litt nostalgi. En del av spillerne har jeg truffet flere ganger. Å få samlet dem blir kjempegøy.

– Hvem har du mest kontakt med i dag?

– Det er ingen jeg har tett kontakt med. Men Tore André (Flo) treffer jeg med jevne mellomrom. Litt fordi kona mi og kona hans er ganske nære venninner. Ellers treffer jeg en del med jevne mellomrom. Jeg reiser jo fortsatt rundt og ser en del fotball.

– Er det noe som kan måle seg med Brasil-triumfen i din trenerkarrière?

– Når du ser på forutsetninger, muligheter og mannskap, så føler jeg at da vi kvalifiserte oss for USA-VM i 1994 ... jeg husker at jeg var på trekningen. Vi fikk Nederland, England, Polen og Tyrkia opp av hatten. Hvis noen hadde sagt til meg at vi skulle vinne den gruppen, hadde jeg ledd meg i hjel!

Kjetil Rekdal er klar på én ting: Han skal legge seg i hardtrening før «Omkampen» mot Brasil på Ullevaal.   Foto: STEIN BJØRGE

Dunga og tunga

Tilbake til Marseille i 1998. Drillo hadde før VM-bataljen sagt at Brasil ville vært bedre med ham som trener. Da Bebeto sendte Brasil i ledelsen 12 minutter før slutt, løp kaptein Dunga bort til Norges benk og gjorde et tegn som tolket at han klippet tunga av Drillo.

75-åringen står fortsatt for det han sa for nesten 20 år siden.

– Det var litt flåsete sagt ettersom jeg brukte meg selv. Men poenget mitt var at dersom Brasil med sine ferdigheter hadde spilt samme stil som oss, mer fremoverrettet og mye skarpere angrepsspill, ville de vært uslåelige. De dillet for mye, som mange lag gjør den dag i dag. Altså spiller det jeg kaller bakoverfotball. Jeg står ved det, at Brasil hadde vært bedre dersom de hadde spilt som oss.

– Hvis du hadde trent Brasil i dag, hva ville du gjort?

– Nå er jeg for gammel for det!

– Men hypotetisk ...?

– Det er jeg litt i tvil om. I hvilken grad du kan endre en kultur over relativt kort tid. Det skal du ikke kimse av. Det er ikke enkelt. Jeg slet i både Wimbledon og en viss grad i Irak. Men min erfaring er at det rendyrkede soneforsvaret blir veldig godt mottatt. Det tar de fort. Mens den gjennombruddshissige stilen er det mer motforestillinger mot.

Drillo ser mye fotball. Også internasjonal fotball. Og det er ett lag han absolutt må se.

– Jeg står ikke over en kamp hvor jeg har muligheten til å se Atlético Madrid. Det er et lag som spiller det nordmenn liker å kalle Drillo-fotball. Det går fort fremover på kontringer, de er gode på dødball, de er morsomme å se på. Jeg må også si at det Leicester gjorde i fjor, var det største underet som har skjedd i fotballen på mange tiår.

Rekdal gikk ned åtte kilo

Nå er han og Rekdal klare for omkamp mot Brasil på Ullevaal. Drillo leder laget fra sidelinjen. Rekdal skal svette på Norges midtbane. Men romsdalingen er ikke i fysisk stand til å spille 2x45 minutter. I hvert fall ikke på noen måneder.

– Denne kampen er god motivasjon til å trene mye i vinter. Jeg hadde en fin periode i fjor. Da hadde jeg et veddemål med Gjermund Østby (keepertrener i Vålerenga), som endte med at han måtte klippe krans på hodet. Jeg løp fem kilometer på 21 minutter. Jeg gikk ned fra 32–33 minutter på samme distanse. Det er klart det hjelper å trene, sier Rekdal, som løp samme distanse på 17-tallet som aktiv.

Drillo har ikke oversikt over formen til sine gamle spillere.

– Tore André har jo operert begge hoftene. I sommer var jeg med på en showkamp i Lofoten, der virket det som Roar Strand var i bra slag. Det forundrer meg også veldig om ikke «Leo» er i bra slag, selv om vi ikke har snakket sammen på lenge. Og Rekdal vet vi må slanke seg. Jeg tror egentlig det ser ganske bra ut.

– Du er optimistisk med tanke på å slå Brasil en tredje gang?

– Jeg har jo aldri tapt for Brasil! Jeg har også mange andre store nasjoner jeg aldri har tapt for; Tyskland, Frankrike. Jeg har heller aldri tapt for Manchester United. Jeg har møtt dem to ganger også.

Og hva med Rekdal?

– Jeg har 100 prosent seier og er en av få i hele verden som alltid har vunnet mot Brasil. Det er en artig statistikk. Og den skal ikke ødelegges nå.

Disse representerte Norge i 1998:

Disse representerte Brasil i 1998:

Hør Aftenpodden Sport og gjenopplev «mirakelkampen» fra pressetribunen:

På forsiden nå