VM ble hyllet som et gjennombrudd for kvinnefotball. Men dette er fortsatt virkeligheten i Norge.

Lørdag var det tilbake til hverdagen i norsk kvinnefotball, og kontrasten til VM-festen var enorm. Likevel er det flere grunner til optimisme.

Det var glisne tribuner på Intility Arena da Vålerenga tok imot Sandviken. Det offisielle tilskuerantallet var 374.  Foto: Christian Breidlid

Saken oppdateres.

Vålerenga – Sandviken 1–1

VALLE: 20 dager etter VM i Frankrike var hverdagen tilbake på Intility Arena i Oslo.

Tre nakne tribuner og 374 tilskuere spredt utover den siste delen: Tross alt snakket under VM om gjennombrudd og revolusjon, er det fortsatt dette som er normalen for norsk kvinnefotball.

For Vålerenga-kaptein Sherida Spitse kunne kontrasten knapt ha vært større. I VM kom hun helt til finalen med sitt Nederland.

– Forskjellen er enorm. Vi må være stolte over dem som faktisk kommer hit for å støtte oss, men vi håper at vi kan komme dit at vi har 2000 tilskuere på kampene i stedet for 300, sier Spitse etter kampen mot Sandviken.

– Dette vi er vant til

Kampen mellom Vålerenga og Sandviken endte 1–1.  Foto: Christian Breidlid

Der 1.-omgang hadde lite å by på, ble kampen vekket til live få minutter etter pause. Da testet Maria Dybwad Brochmann skuddfoten fra distanse. Ballen føk vakkert opp i hjørnet, og Sandviken var i ledelsen.

Senere i kampen kunne imidlertid den mest høylytte klyngen med Vålerenga-fans slippe løs sitt kraftigste jubelbrøl da Natasha Dowie satte inn utligningen.

Flere mål ble det ikke, og Vålerenga er fortsatt to poeng bak tabelltreer Sandviken.

27. juli 2019 vil ikke gå inn i historiebøkene som et veiskille for kvinnefotballen i Norge. De siste årene har gitt positiv utvikling på flere områder, men fortsatt er det sånn at fremgangen skjer gradvis og ikke som en revolusjon.

Selv ikke et VM der TV-rekordene falt som fluer, forandrer dét.

– Det var annerledes å komme tilbake hit med noen hundre tilskuere. Men det var ventet. Det er dette vi er vant til, sier Sandvikens Amalie Vevle Eikeland. Hun var en del av den norske troppen som tok seg til VM-kvartfinale i Frankrike.

Der fikk hun virkelig kjenne på kroppen hvilket potensial som bor i kvinnefotball. Foreløpig viser det potensialet seg bare glimtvis.

Lørdagens kamp ble spilt i fellesferien og i stekende solskinn, men Eikeland hadde uansett håpet på flere tilskuere.

– Nå som det er Norway Cup, skulle man tro at det kunne kommet enda flere på kamp. Kanskje må vi jobbe mer med å markedsføre oss selv. Vi hadde håpet på enda flere her i dag. De får det til i andre land, så vi henger dessverre litt etter, sier hun.

3 løft

Det har skjedd flere ting som har bidratt til å løfte norsk kvinnefotball de siste par årene. Her er tre eksempler.

Obos-avtalen: I 2017 gikk Obos tungt inn som sponsor. Det har bidratt til et inntektsløft.

Manpower-samarbeid: Tidligere i år ble det inngått et samarbeid med bemmanings- og rekrutteringsselskapet. Dette skal gi tilbud til alle Toppserien-spillere om karriererådgivning og jobb.

Talentutviklingsløft: I sommer ble det klart at 12 norske klubber får midler til å ansette en utviklingssjef for jentetalenter.

Lørdag var det tilbake til hverdagen for norsk kvinnefotball.   Foto: Christian Breidlid

Peker på holdningsendring

VM ble omtalt som et gjennombrudd. TV-rekorder falt én etter én. Daglig leder i Toppfotball Kvinner, Hege Jørgensen mener ingen lenger kan avfeie kvinnefotball som et kommersielt produkt.

– Når noen av verdens største merkevarer går inn og kampene sendes til millioner av seere, blir det umulig å si at kvinnefotball ikke har kommersiell verdi.

Hege Jørgensen har mange planer for hvordan Toppserien skal løftes. Her sammen med NFF-topp Lise Klaveness (t.h.).  Foto: Vegard Wivestad Grøtt / BILDBYRÅN NORWAY

Samtidig poengterer hun at det aller viktigste resultatet av VM-festen, er det hun opplever som en holdningsendring.

– Det har vært masse mesterskap tidligere der det har vært oppmerksomhet og en boost. Men forskjellen nå er at mannen i gaten snakker om at det her er en idrett det er verdt å se på.

Det er en beskrivelse spillerne kjenner seg igjen i.

– Vi merket veldig under VM at det gikk fra at kvinnefotball var elendig, til at folk synes det var gøy å se på, sier Eikeland i Sandviken.

Holdningene har vært kvinnefotballens fremste hemsko, argumenterer Jørgensen.

– Det har vært en holdningsutfordring, både blant supportere, publikum generelt og også i eget forbund. Heldigvis ser vi en endring nå, sier hun.

Jørgensen peker på to hovedområder der hun ønsker et løft:

  • Inntektene, slik at lønningene øker og spillerne kan satse mer.
  • Publikum. I fjor var tilskuersnittet 250. Før lørdagens kamp lå årets snitt på 312. Drømmen er å se helt andre tall i fremtiden.

Hun tror ikke alt nå kommer til å løsne over natten, men mener dette blir «en veldig viktig høst for oss».

– Den vil si noe om vi har klart å ta ut effekten fra VM, fastslår hun.

Nye sponsoravtaler de siste årene har skapt sterkere klubborganisasjoner. Det gjør dem «bedre rustet enn noen gang til å forvalte den muligheten som ligger der nå», mener Jørgensen.

Kontrast til England

England-laget som sendte Norge ut av kvartfinalen i VM i Frankrike, besto utelukkende av spillere med en profesjonell klubbhverdag. Til sammenligning holder store deler av den norske troppen til hjemme i Norge, der hverdagen er en helt annen.

– Forskjellen nå er egentlig at toppligaen i England er blitt profesjonalisert, at det er kommet nok midler til å lønne spillere, sier Jørgensen.

Det er ikke mange år siden også de engelske toppspillerne måtte balansere fotballen med jobb eller studier.

England-veteranen Jill Scott, som scoret det første målet i sommerens VM-duell mot Norge, er blant spillerne som illustrerer forvandlingen.

I starten av karrieren på midten av 2000-tallet handlet fotballivet hennes om jobb og lang reisevei til treninger, gjerne så sent på kvelden at hun ikke kunne legge seg før godt ute på natten.

Nå får hun det meste lagt til rette i Manchester City, en av herrefotballgigantene som har skjønt at kvinnene bør satses på.

Ajara Nkout spilte VM for Kamerun. Lørdag var hun tilbake i Vålerenga-drakten.  Foto: Christian Breidlid

I England handler fotballøftet om at toppklubber på herresiden har skjønt at kvinnefotball er verdt å investere i – og at forbundet etter hvert har begynt å satse tungt.

– Det som både er motiverende og litt fortvilende, er at det er ganske lite penger som skal til for å profesjonalisere dette effektivt også i Norge. Strukturene og kompetansen ligger der allerede, og vi har en helt annen tradisjon for kvinnefotball i Norge enn i England, mener Jørgensen.

Tror på inntektsløft

Det skjer ting i Norge nå. I disse dager diskuteres det om Rosenborg skal ta over fotballsatsingen til Trondheims-Ørn.

Inntil videre er Vålerenga én av tre klubber som har lag i toppdivisjonen både på dame- og herresiden.

På Intility Arena har spillerne tro på en fremtid der spillerne i Toppserien kan leve av fotballen. Det har også Hege Jørgensen.

De siste to årene har den totale omsetningen i Toppserien økt fra 61 til 91 millioner kroner. Lederen for Toppfotball Kvinner peker på flere områder hvor det kan komme ytterligere inntektsløft:

– Jeg tror det vil komme større overføringer fra FIFA og UEFA, det vil komme mer penger inn gjennom utdanningskompensasjon og overganger, og verdien på medieavtalen kommer nok til å øke betraktelig.

I tillegg ser hun for seg at sponsorinntektene både sentralt og til klubbene vil øke.

I månedene fremover vil det bli jobbet knallhardt med å utnytte VM-effekten. Lørdagens kamp i Oslo indikerer at en revolusjon lar vente på seg.

På forsiden nå