I Kina og USA leter de etter skjulte talenter blant folk flest. Gentesting og reality-TV er noen av metodene.

Norges toppidrettssjef er veldig kritisk til hvordan man jakter etter de neste OL-vinnerne.

Drømmen er en OL-medalje. Helst gull. Men det er ikke bare en personlig seier. Det gir heder og ære til en hel nasjon og derfor går noen nasjoner langt i sitt arbeid for å finne de som kan vinne.   Foto: FABRIZIO BENSCH, Reuters/NTB scanpix

Saken oppdateres.

Det er to år til Tokyo-lekene. Alle norske idrettsutøvere med et håp om deltagelse og medalje har for lengst satt seg mål. Slik er det ikke i alle land. Noen utøvere vet ikke engang at de kan være fremtidige OL-utøvere.

I USA bruker de reality-TV.

I Storbritannia handler det om såkalt talentidentifisering.

I Kina er de i ferd med å bruke gentesting.

TV-show

I reality-TVs hjemland går de nye veier i jakten på en som kan vinne OL-gull. Det kan være hvem som helst som driver på med hva som helst. Det stilles bare ett krav. Du må kunne trenes opp til å vinne gull for amerikanske stjerner og striper.

På USAs olympiske treningssenter i Colorado Springs har jakten på en OL-vinner til uamerikanske idrettsøvelser vært i full gang denne sommeren. Det hele filmet av NBC Sports Network. Det blir TV-serie med navnet «The Next Olympic Hopeful», og vinnerne får en mulighet til å bli nasjonal olympisk helt.

Her er USAs forsøk på å finne idrettsutøvere som i fremtiden kan bli olympiske helter. Det hele utformet som en realityserie på TV.  Foto: Faksimile

– Alle som tror de har det som skal til for å bli en olympier, kan søke om å være med, heter det i invitasjonen.

Men jakt på en fremtidig idrettshelt blant folk som ikke har drevet denne idretten eller ikke drevet aktiv idrett i det hele tatt, er ikke noe nytt.

Den kinesiske metoden

Kina skal arrangere vinter-OL på hjemmebane i Beijing i 2022. Men kineserne har et problem. De har ikke vært spesielt sterke i vinteridrett til tross for at de har over en milliard mennesker som base for å utvikle gode langrennsløpere, hoppere, alpinister og skiskyttere.

Derfor er det satt i gang et storstilt program for å skape store kinesiske OL-øyeblikk om drøye tre år.

De har inngått en samarbeidsavtale med en sterk vinteridrettsnasjon som Norge. Mulige kinesiske OL-deltagere i langrenn og skiskyting kommer til Norge på utveksling for å lære. Noen av dem kan være valgt ut på bakgrunn av gentesting, skal vi tro South China Morning Post.

Alle som kan komme til å bli kinesisk deltager i Beijing skal gentestes for å se om de har de riktige egenskapene.

Uten erfaring – mester fire år senere

Britiske Helen Glover hadde knapt sett en regatta-robåt før hun var 22 år gammel. Men hun hadde drevet med friidrett, fotball og hockey, var veltrent og hadde høyden inne.

Da lurte moren på om hun ikke skulle melde seg på i det britiske utviklingsprogrammet Sporting Giants i 2008. Dette var et utviklingsprogram for høye menn og kvinner som kunne gjøre en forskjell i idretter som håndball, roing og volleyball.

Helen Glover (t.v.) sammen med sin makker Heather Stanning har akkurat sikret seg OL-gull. Ingen av de to hadde vært aktive roere før etter at de var 20 år gamle.   Foto: Matt Writtle, AP/NTB scanpix

Vips var hun ansett for å være et talent for rosporten. Det endte med gull i toer uten styrmann under OL på hjemmebane i London i 2012.

Uten bredde, lett å mestre

Noen idretter er relativt lette å mestre. De er ikke som fotballen, at du trenger titusenvis av timer med ball helt fra seks-syvårsalderen for å bli god.

Et OL-gull gir nasjonal stolthet og prestisje, men enkelte land har ingen bredde og knapt utøvere i en rekke idretter som gir OL-medaljer.

Men de vil så gjerne. Så da leter de etter de som kan vinne selv om landet ikke har utøvere i idretten.

Storbritannia hadde hell med denne taktikken foran OL i London i 2012. «Team GB Start Programme» var et prosjekt for å utvikle britiske OL-utøvere, ikke minst med tanke på lekene på hjemmebane.

Søker talenter overalt

UK Sport, som er noe i nærheten av det vi kan kalle Olympiatoppen i Norge, forteller på sine nettsider hvordan de leter etter potensielle vinnere.

– Det hele starter med et talentsøk, enten blant folk flest eller innenfor idrettene, heter det i en artikkel på deres nettside.

Utøvere kan sende inn søknader, deretter blir de testet. De som blir funnet sterke nok til å være vinnermateriale får deretter en prøveperiode på opp mot 12 måneder før de blir utvalgt. Da skal utøveren ha potensial til å nå verdensklasse i den sporten som er valgt.

Drømmen om å stå på OL-pallen driver mange unge idrettsutøvere gjennom utallige timer med trening.  Foto: Matt Dunham / TT NYHETSBYRÅN

– Genetiske forutsetninger og oppvekst i et sportsmiljø kan gjøre et barns muligheter større, men det betyr ikke at de er de mest talentfulle eller at foreldrene er de beste trenerne, skrev professor i sportsmedisin, Nick Peirce i en artikkel i The Guardian.

Han forteller hvordan britene etter fiaskoen i Atlanta-OL i 1996 ble nødt til å se på hvordan de organiserte toppidretten. Britene kom hjem med ett eneste gull fra de lekene.

Et nøkkelpunkt ble å endre hvordan man rekrutterte folk til toppidretten. Britene lykkes på mange måter. I London ble det 29 gull.

Slik jobber ikke Norge

Tore Øvrebø er øverste sjef for norske gullmedaljer i OL. Han slår fast at dette handler om metoder som ligger langt unna de norske idealene.

– Det er ikke slik vi driver rekrutteringsarbeid. Vi har ingen programmer for såkalt talentidentifikasjon. Vi er avhengig av det arbeidet som gjøres i særforbundene. Samtidig mener vi at det er i strid med verdigrunnlaget vårt. Det må være en faktisk og reell motivasjon hos utøveren, sier Øvrebø.

Han mener at andre man kan få utøvere som er motivert av andre ting enn selve idretten som for eksempel penger.

– For oss er det viktig at det skal være gøy å være med. Det skal være gøy å drive idrett.

På forsiden nå