Bernhus: «Uten de russiske løperne er det ingen spenning igjen»

KOMMENTAR: Er det flere enn meg som knapt nok orker å reagere på dopingskandaler i idretten? For vi vet jo at det kommer stadig nye skandaler – uansett.

Sergej Ustjugov (t.v.) var utestengt under OL i Pyeongchang – uten at han er tatt for doping. Nå er han tilbake i sporet og vi får de spennende duellene med nordmenn som Johannes Høsflot Klæbo (t.h.)  Foto: FREDRIK VARFJELL / BILDBYRÅN

Saken oppdateres.

I 1962 vedtok den internasjonale olympiske komité (IOC) sin første resolusjon mot dopingbruk.

Siden har vi hørt foran hvert eneste OL – og VM i de fleste idretter – at antidopingopplegget aldri har vært bedre. Og stadig leser vi om nye tiltak, nye kontrollmetoder, nye avsløringer. Nå skal jukserne tas. Men den ene dopingssaken følger den andre.

Slik blir det i 2019 også, uten at vi vet hvordan eller hvor neste avsløring kommer.

Ola Bernhus, kommentator i Aftenposten.  Foto: Vegard Grøtt

Og praten går

Det vi vet, er at idrettens øverste internasjonale ledere vil opptre som de alltid har gjort, ved å snakke rundt, ved å utsette, ved å tilgi, ved å snikformulere. Uten dette ville ingen russiske løpere fått delta i denne sesongens verdenscup i langrenn, for å bringe ett eneste og begrenset eksempel.

Tour de Ski som vi er inni i nå, gir en bister forklaring på hvorfor idrettens øverste ledere glir unna i behandlingen av Russlands dopingsynder. Uten de russiske løperne er det ingen spenning igjen.

Ustjugov og Klæbo (t.h.) i duell under jaktstarten i Tour de Ski.  Foto: FREDRIK VARFJELL / BILDBYRÅN

Det er ikke vanskelig å tenke seg at ledende personer i det internasjonale langrennsmiljøet er lettet over å se de russiske løperne i denne sesongens verdenscup i langrenn.

Uten dem ville denne idretten vært enda fattigere. Klassen for menn i Tour de Ski ville vært en konkurranse mellom en flokk norske løpere (de som orker å delta) samt en italiener og en svenske, begge sjanseløse. Kvinneklassen ville dreid seg om en norsk, en amerikansk og en finsk løper.

Russiske Natalja Neprjajeva vant 10-kilometeren i Tour de Ski i Toblach foran Ingvild Flugstad Østberg (t.v.) og russiske Anastasija Sedova.  Foto: FREDRIK VARFJELL / BILDBYRÅN

Konsekvenser, hva så?

Mens disse løpene går, diskuterer idretten hva konsekvensene bør bli for Russland ved at de ikke leverer det materialet som de lovte WADA. Det prates, men vi tenker:

Uansett hva som skjer med denne saken, vil doperne alltid ligge foran. Idretten vil aldri bli fri for doping, idretten vil aldri bli rettferdig.

Craig Reedie, WADA-president.  Foto: Jean-Christophe Bott / AP /NTB scanpix

Når WADA (Verdens antidopingbyrå) måtte reise hjem før nyttår uten å få med seg det materialet de var kommet til Moskva for å hente, og når WADA-president Craig Reedie uttaler seg ullent om konsekvensene for Russland, så skjønner vi spillet.

Russland er en gigantisk idrettsnasjon, og derfor fikk også russiske utøvere delta i OL i Sør-Korea til tross for skandalen/tragedien i Sotsji i 2014. Og derfor ble ikke Russland utestengt av WADA i fjor, men tvert imot gitt en utsettelse.

Forvirrende?

WADAs problem stikker dypt. Kravet om mer makt til WADA og mindre til politikerne er forståelig, men det gir liten mening i å gi mer muskler til en organisasjon som ikke er konsekvent, ubestikkelig og upolitisk.

Maxim Vylegzjanin er tilbake etter den kollektive utestengelsen av Russland.  Foto: FREDRIK VARFJELL / BILDBYRÅN

For det første er WADAs eget system for å antidopingarbeid undergravd av WADA selv gjennom en rekke tilfelle av unnfallenhet, inkonsekvens og urettferdige domfellelser.

For det andre gjelder ikke rettssamfunnets prinsipper om tvil og bevisførsel for de utøverne som blir mistenkt, med det resultat at uskyldige kan bli dømt – og vi vet at det har skjedd.

Slik ødelegges tilliten til idrettens antidopingsystem, både hos utøverne og i offentligheten.

Kravet om mer makt til WADA er likevel forståelig og ønskelig. Men det bør bare skje hvis WADA utvikler seg til en rettferdig og konsekvent organisasjon – med tillit hos utøvere og blant folk flest.

De dopingskyldige skal være redde for å bli tatt og dømt. Men i dag er også de uskyldige nervøse, fordi de ikke stoler på systemet og er redde for å bli tatt, bli dømt og hengt ut, uten å ha prøvd å dope seg. Ja, vi vet at det skjer.

Og det er riktig, riktig ille.

På forsiden nå