«De enkle svarene i fotballdebatten er feil!»

KOMMENTAR: De som roper høyest har ikke alltid rett. I hvert fall ikke i debatten om hva som er feil i norsk fotball.

Adresseavisens kommentator Kjetil Kroksæter.  Foto: RUNE PETTER NESS

Saken oppdateres.

Det lettvinte svaret når det butter imot i idretten er tidligere selektering, tidligere spesialisering og tren mer! Disse røstene har vært særlig tydelige i den norske fotballdebatten. Svaret er at de tar feil. På alle tre punkter. Vi visste det fra før, og får det bekreftet i Stig Arve Sæthers forskningsarbeid på årskullet 1991. Innsamling av data over ti år forteller mest av alt om hvor vanskelig talentspeiding er.

Når bare tre av 25 på den første guttesamlingen (14 år) ender opp som eliteseriespillere, så har G15-treneren relativt stor feilprosent. Den ville blitt enda større om utvelgelsen startet ved 7 eller 10 år. Derfor er det grunn til å tro at tankegangen bak «flest mulig, lengst mulig» ikke er så tullete likevel.

Troen på at vi får et bedre landslag ved at småguttene spesialiserer seg til bare fotball, får seg også et skudd for baugen. Sæthers funn viser at de som nådde lengst drev med flere idretter i tillegg til fotball, enn de som ikke lyktes så godt.

Fra annen forskning vet vi at tidlig spesialisering øker risikoen for slitasjeskader og psykiske belastninger som fører til at spillerne legger opp tidlig. Annen forskning viser at de som har en bredere idrettslig bakgrunn sitter igjen med en større «verktøykasse» i sin foretrukne idrett. Forskning på tysk håndball viste det gjerne er disse spillerne som har størst kreativitet.

Et av Sæthers interessante funn er at de som nådde lengst, ikke trente mer. Det forteller oss at innholdet i treningen er viktigere enn timene, og da er vi inne på trenerens betydning. I Norge har vi en lang tradisjon for å benytte uskolerte foreldretrenere til barn og unge. Andre nasjoner som det er nærliggende å sammenligne seg med, stiller krav til kompetanse også hos barnetreneren. Også norsk fotball beveger seg heldigvis i den retning. Bedre sent enn aldri!

At mange av spillerne var lenge i moderklubben, er også et litt overraskende funn. I en tid der storklubbenes jakt på talenter foregår stadig lenger nedover i årsklassene, kan det være greit å bli minnet på at heller ikke det nødvendigvis er en suksessfaktor. Talentutvikling må ikke forveksles med talentjakt.

Sæthers forskning er en oppmuntring til de mange som føler seg forbigått og oversett i en tidlig fase. Det er ingen ulempe å bli tatt ut på landslag, for det gir impulser og viser hvor nivået ligger. Men det er aldri for sent å bli god. Talentspeiderne vurderer det fysiske talentet, men kjenner lite til hvilke drivkrefter som skjuler seg inne i hodet. Noen blomstrer tidlig mens andre trenger tid. Talentutvikling kan være en maraton.

Svært mange barn bærer på drømmen å bli profesjonell fotballspiller, og ikke så få foreldre drømmer om å se sine håpefulle i Rosenborg-trøya. Det er få forunt å realisere drømmen. Det er sjeldnere enn annethvert år at et lokalt talent etablere seg på A-laget. Derfor er det viktig at talentene klarer å håndtere doble karrierer, det vil si skole ved siden av fotballen.

På forsiden nå