«For små da storhet krevdes»

KOMMENTAR: De var på vei mot det store, de var blitt Norges idrettsyndlinger, det kunne bli gull. Trodde vi.

Sander Sagosen og Norge ble utklasset av Danmark.  Foto: LUDVIG THUNMAN / BILDBYRÅN

Saken oppdateres.

NORGE-DANMARK 22–31

For to år siden var Norge ellevilt gode i 20 minutter i VM-finalen mot Frankrike, og så var tanken tom. Mot Danmark denne gangen var den tom fra start. Det hadde vært artig om Norge hadde vist seg som en bedre finalemotstander.

Ja vel, danskene var favoritter hos alle utenfor Norge, og også vi nordmenn burde ha lært av den første kampen, da Danmark var oss overlegne (30-26, men danskene kontrollerte alt).

Det er bare det med håndball at kamper mellom samme lag kan variere mye. I gruppekampen lyktes stjernene Hansen og Lauge med alt for danskene, våre ess Sagosen og Myrhol det motsatte.

Hvorfor skulle det bli annerledes denne gangen? Fordi håndball er et uberegnelig spill, og trener Christian Berge har sagt lenge at det kommer gull en vakker dag. Sander Sagosen har ment at det skulle bli denne gangen.

Men de og vi alle overså et problem. Danmark er mye bedre enn oss. Norge hadde ikke en mulighet.

Skuddene gikk en halvmeter galt, forsvaret var porøst fra første minutt, den sikkert gode kampplanen ble glemt – og kunne ikke denne kampen snart ta slutt?

Jøndal var naturligvis stø som alltid, alt preller av på ham, og Sagosen hadde den nødvendige respektløsheten, men var mye alene. Og de andre?

De skuffet seg selv, og de skuffet oss som har fulgt denne flotte gjengen gjennom turneringen. Men det siste bør spillerne glemme, vi må alle erkjenne at det er vanskelig å vinne når motstanderne er så mye bedre.

Godgutter

Likevel – de norske spillerne har gjennom disse to ukene forsterket sin posisjon som yndlinger hos det norske folk. Vi kan igjen fastslå at håndballen har fått det til. VM-sølv er stort. Norge er sammen med Frankrike beste håndballnasjon i verden, kjønnene samlet.

Kvinnelaget har underholdt og beveget oss alle med sine seire og sin uforfalskede glede fra midten av 80-tallet og utover. Nå er regimet rundt dette laget og spillerne blitt strammere. Det er blitt påpekt at de lett sutrer etter tap, og trener Thorir Hergeirsson sier at det viktige er å vinne, ikke å være populær.

Aftenposten-kommentator Ola Bernhus.  Foto: Vegard Grøtt

Det er noe med holdningen til egen posisjon og forholdet til det store publikum.

Det har mennene skjønt. De viser en naturlighet og åpenhet som berømmes av alle. De er ikke redde for å bli forstyrret, de skjønner at alt er til ære for dem. Det er gøy.

Nå ja, ikke direkte gøy akkurat i denne VM-finalen. Men de holdt en stil, og må vi si, i kontrast til det danske publikum, som var overraskende usportslig. Men det hadde ingenting med det norske tapet å gjøre.

Den lange skyggen

Det tok tre tiår mellom første og andre storhetstid i norsk herrehåndball. Det så bra ut i begynnelsen av 70-årene.

Så var det mer eller mindre slutt for mennene, mens jentene etter hvert overtok showet. Nå er begge lagene i verdenseliten. Nå strømmer både seire og sponsorpenger inn.

Om vi ser bort fra Bjarte Myrhol, er ikke de norske spillerne eldre enn at de kan holde på i årevis ennå. Og Myrhol, han holder i hvert fall et par år til, ser det ut til, og han lengter etter gull. Fortsatt er han en av de fremste.

At også han ble usynlig i finalen, illustrerer hvor lite som gikk riktig i denne kampen. Da får vi si: Slik er håndball noen ganger, dessverre gikk alt feil denne gangen.

På forsiden nå