Hva vil du bli husket for, Jorodd Asphjell?

KOMMENTAR: Trøndelags mann i toppen har valget. Han kan fortsatt sitte stille, eller være den som sier ifra.

I MAKTELITEN: Helt siden 2007 har orkdalingen Jorodd Asphjell vært en del av idrettsstyret. I snart to år har det stormet rundt toppene i norsk idrett på grunn av debatten om åpenhet og pengebruk.  Foto: HÅVÅRD HAUGSETH JENSEN

Saken oppdateres.

Tom Tvedt har helt rett i at han leder en fantastisk organisasjon. Problemet er at han som øverste leder kaster skygge over alt det gode som skjer.

Selv om idrettspresidenten har gode hensikter, hevder at han ønsker endring og mener at han er på riktig vei, er det for sent. Når Tvedt det kommende året skal fronte saker som i utgangspunktet er positive for norsk idrett, om det er åpning av skianlegg eller initiativ til en ny norsk OL-søknad, klarer jeg ikke å fri meg fra å tenke på svindyre First House-regninger, kostbare vinflasker og det famøse Dagsrevy-intervjuet med Ingerid Stenvold for over ett år siden, der han gang på gang nektet å svare på det programlederen spurte om.

Helt siden åpenhetsdebatten ble innledet vinteren 2016, har negative enkeltsaker, uklare svar fra toppene og mangel på reell vilje til å ta grep, vært gjennomgående. Spørsmålet er om det fortsatt ligger mange skjeletter i skapene på Ullevaal.

Jeg tror ikke at jeg er alene om å tenke slik. Når Tvedt om en drøy måned skal rose norske gullmedaljer i Pyeongchang-OL, vil hans tilstedeværelse derfor ta bort noe av glansen fra prestasjonene til Bjørgen, Klæbo og Svindal.

Det har bare gått en måned siden sjefen for vinterens ski-NM uttalte at han vurderte ikke å invitere idrettspresidenten til arrangementet. «Tilliten er ikke der», var begrunnelsen. Ytringen kom fra grasrota.

Fortiden henger ved idrettspresidenten, og han blir ikke kvitt den.

Nettopp dette er hovedårsaken til at Tvedt ikke kan vente til idrettstinget i 2019 med å forlate sin posisjon.

Adresseavisens kommentator Birger Løfaldli.   Foto: Håvard Haugseth Jensen

Når jeg får høre om situasjonen i det sittende idrettsstyret, blir bildet tydeligere. Stemningen beskrives som dårlig, med en president som ikke evner å skape samhold og samarbeid. Måten han de siste to årene har håndtert den vedvarende krisen på, tyder på at han enten ikke vil forstå, eller faktisk ikke innser hvor skadelig situasjonen er for norsk idrett.

FIKK TILLIT: Med knappest mulig margin ble Jorodd Asphjell gjenvalgt til NIF-styret i 2015. Her sammen med tidligere idrettspresident Børre Rognlien (til høyre).  Foto: HÅVARD HAUSETH JENSEN

All kritikk utenfra ser ikke ut til å hjelpe. Derfor bør noen fra innsiden si ifra. En av dem som har muligheten er Trøndelags mann, Jorodd Asphjell, som har vært en del av makteliten i ti år. Han har definitivt vært en del av ukulturen og må ta sin del av ansvaret, men er likevel fortsatt i posisjon til å ta grep, som alle andre medlemmer i idrettsstyret.

Asphjell ble for ti år siden kåret til den aller mektigste i trøndersk idrett. Arbeiderparti-politikeren har gått gradene, fra å være en stor ressurs hjemme i Orkdal, til å bli en kapasitet både lokalt og regionalt. I 2007 fikk han plass i NIF-styret. Fra 2011 til 2015 var han visepresident. Som en del av den øverste ledelsen fremstår han nå dessverre som en idrettspamp.

Like før jul tok Asphjell i VG kraftig selvkritikk for ukulturen under hans tid. Han mente det ikke finnes noen unnskyldning. For to år siden var han ikke like klar. Da uttalte han til Adresseavisen at han trodde full offentliggjøring av alle reiseregninger kunne svekke idrettsmakta utenfor Oslo.

Dersom han virkelig mener det han nå sier, at det han har vært med på er så ille som han beskriver, bør han ta skrittet helt ut. Norsk idrett kommer ikke videre før en ny ledelse er på plass. Å ha en president som ikke evner å føre en fornuftig dialog med kulturministeren, skape samhold i sitt eget styre og som hele tiden er på defensiven, skaper ingen fremdrift. For å gjenopprette tilliten bør store deler av det sittende styret erstattes, Asphjell inkludert.

Orkdalingen har mulighet til å si ifra. Han kan i styret ta initiativ til et ekstraordinært idrettsting. Får han ikke gehør, kan han gå offentlig ut. Slik situasjonen er nå, kan det være gode grunner til å opptre på den måten.

Går Asphjell i bresjen for et skifte som han selv er en del av, kan han bli husket som den som bidro til å ta avgjørende grep i en krisesituasjon, til det beste for norsk idrett. Alternativt kan han sitte stille og håpe at det går over.

Og med det bidra til at 2018 fortsetter i samme spor som de to foregående.

Det vil i så fall svekke norsk idrett ytterligere.

På forsiden nå