«Nå feirer vi OL på Lillehammer. Det vil neppe fjerne motstanden mot et nytt OL i Norge.»

KOMMENTAR: Duger jubileumsfeiringen av Lillehammer 1994 til å fjerne motstanden mot et nytt OL i Norge? Neppe. Folk ser at OL har sporet av.

Den norske patriotismen var på sitt største under langrennsstafetten 22. februar 1994. Da gikk Norges Bjørn Dæhlie (t.h.) i duell med Italias Silvio Fauner på sisteetappen. Italia tok gullet, Norge sølv (0,4 sek bak) og Finland bronse.   Foto: Jan Greve, NTB scanpix

Saken oppdateres.

I disse dager er det 25 år siden OL på Lillehammer ble arrangert. En folkefest som aldri vil bli glemt av dem som fikk oppleve den.

Nå arrangeres det jubileum i OL-byen.

Vi registrerer at noen, ikke minst på øverste nivå i norsk idrett, nå får gjenoppfrisket tanken på et nytt vinter-OL i Norge, kanskje allerede i 2030.

Ola Bernhus, kommentator i Aftenposten.  Foto: Vegard Grøtt

OL på Lillehammer i 1994

De 17. olympiske vinterleker og ble arrangert fra 12. til 27. februar 1994.

Tildelt lekene under Den internasjonale olympiske komités (IOC) kongress i Seoul 15. september 1988. Dette var andre gang et vinter-OL ble arrangert i Norge, første gang var i Oslo i 1952.

Deler av lekene fant i tillegg til Lillehammer også sted på Hamar (Vikingskipet og Nordlyshallen), i Hafjell, i Kvitfjell og på Gjøvik (Fjellhallen).

Beste nasjon ble Russland med 11 gullmedaljer, mens Norge endte opp med 10 gull-, 11 sølv- og fem bronsemedaljer.

Deltagernasjoner: 67

Utøvere: 1737 (1 215 menn og 522 kvinner)

Idretter: 6

Øvelser: 61

Kilde: Wikipedia

Vi vil ha en ny idrettsfest, vi skal vise verden at det går an å arrangere et billig og fornuftig OL, Norge som stor vinternasjon er forpliktet til å stille opp, hører vi.

Lillehammer-OL 1994 er herlig som mimring, der alle øvelsene går om igjen på NRK, festtaler holdes og jubelen lyder over hele OL-byen. Men så er det prisen da. Tror noen virkelig at Norge skal holde kostnadene nede slik vinterlekene har utviklet seg?

Et av OL-øyeblikkene: Bjørn Dæhlie i spurtduell med Italias Silvio Fauner (t.v.) på Birkebeineren skistadion under stafetten.  Foto: Gunnar Lier, NTB scanpix

Fauner var raskest i spurten ...  Foto: Knut Snare

... og kunne motta hyllesten fra publikum.  Foto: Gunnar Lier, NTB scanpix

Utviklingen innen idretten har bare gått én vei. Alt er større og flottere, dyrere og dyrere. Sotsji viste seg å koste nærmere 400 milliarder kroner, prisen på Pyeongchang 2018 kjenner vi ikke ennå, og vi kan bare tenke oss hva Beijing vil vise oss av umotivert idrettsluksus i 2022.

Noe var bedre før

Slik har vinter-OL etter snart hundre år begynt ferden mot nedleggelse. Og hva hjelper det da at IOC har lovt å bidra med ti milliarder til det landet som elskverdigst vil påta seg arrangementet i 2026? Dråper i havet.

Det er her Norge skal komme inn og bringe OL tilbake på sporet, er det tenkt. Det er også klart at et OL i Norge, kanskje spredt på Oslo, Lillehammer og Trondheim og delvis foregå på eksisterende anlegg, kan bli mye billigere.

Stine Lise Hattestad tok gull i kulekjøring under OL på Lillehammer.  Foto: Erik Berglund

Men her kommer neste innvending inn, selv om det vil vise seg mulig å stable milliardene på bena: Tillit.

Slik idretten har stelt seg, i Norge og internasjonalt, er det knapt noen som vil si at jo, dette tror vi på. Det betyr at vi stoler på at IOC ikke lenger vil være korrupt, at økonomien blir edruelig, at dopingen vil komme under kontroll, at topplederne vil legge om livsstilen, at alt vil være åpent og demokratisk.

Moro – men ikke her

Folk i Norge elsker OL, men hater IOC, sa Gerhard Heiberg etter at Høyre i 2014 stanset den norske OL-søknaden for 2022.

IOC-president Juan Antonio Samaranch utropte Lillehammer til arrangør av verdens beste vinter-OL. Til høyre Gerhard Heiberg. Til venstre Dan Børge Akerø.  Foto: Erik Berglund

Politikerne fulgte folkeviljen. Det avgjørende den gangen ble det som med en klisjé omtales som pampeveldet og som har gjort det umulig å svelge unna når disse herrene kommer seilende med prat om idrettens betydning.

Milliardene kan det være mulig å regne hjem dersom man klarer å gjøre X-ene og Y-ene store nok. Men tillit skapes ikke av store ord.

Tillit hadde norsk idrett i 1988, den gangen Lillehammer vant. Norge kastet seg ut i seks års forventningsrus, og den ble mer enn fulgt opp av de euforiske OL-dagene. Det var glede uten hemninger, smilene sitter i oss ennå. Til og med svenskene syntes det var et ålreit OL, så det var formidabelt.

Og ja, Lillehammer er fortsatt byen med tidenes beste olympiske vinterleker.

"The decision is Lillehammer". Øyeblikket da Norge fikk beskjed om at de hadde vunnet kampen om å arrangere OL.  Foto: John Stenersen, NTB scanpix

Noen mumlet

Etterpå da? Sure stemmer hørtes, budsjetter var blitt overskredet, det var problemer med etterbruk av anleggene. Kritikk her, surmuling der.

Men i dag er det ikke mange, om noen, som har trang til å klage over at Norge fikk disse lekene. Noen forventninger ble ikke innfridd, men andre ble innfridd til fulle, og hva hadde Lillehammer vært i dag uten dette løftet?

En stille småby, fortsatt trivelig, men hovedgaten ville neppe blitt omtalt som Norges vakreste, og det ville ikke vakt sorg i landet at en av de verneverdige husene i gaten brant ned.

Uslåelig

Glede, begeistring, et eventyr – og Norge viste verden vinterveien.

Tilskuerrekord under herrenes langrennsstafett. 100.000 mennesker hadde møtt opp på Birkebeineren skistadion og langs løypa.  Foto: Rolf Øhman

Johann Olav Koss tok OL-gull på 5000-meter i Vikingskipet.  Foto: Rune Petter Ness, NTB scanpix

Men et nytt OL i Norge etter alt som har skjedd med toppidretten og i IOC siden? Det virker fjernt, og vil være enda fjernere etter Beijing i 2022 og kampen om å slippe å arrangere i 2026 (søkerbyene vrir seg og ser ut til å angre hele greia, kanskje vil ingen til slutt).

Imens – la oss juble med Lillehammer, det var gilde dager. Så gilde at det er vanskelig å tenke seg en slik fest på norsk jord en gang til.

Ingenting slår Lillehammer.

På forsiden nå