«Når OL-kvinnene gjør det dårlig, er det nesten ingen som bryr seg»

KOMMENTAR: Hadde norske menn gjort det like dårlig i idretten som norske kvinner, ville det blitt rabalder. Men nå reagerer vi nesten ikke.

Martin Johnsrud Sundby og langrennsherrene hadde en av få nedturer på stafetten i forrige OL. Hadde de slitt oftere, ville det blitt langt mer rabalder enn når kvinnene gjør det dårlig, tror Ola Bernhus.  Foto: NTB scanpix

Saken oppdateres.

Ser vi på kvinnene i Norges tropp til OL i Sør-Korea, har vi en bunke medaljekandidater i langrenn og en gullkandidat i hopp. Ellers må vi bare håpe at norske kvinnelige deltagere har såkalt dagen i idretter som alpint, skøyter, freestyle eller snowboard. Klaff og flaks.

Sagt på en annen måte: Norsk kvinneidrett er like dårlig rustet som vi var i Sotsji for fire år siden. Den gangen tok Marit Bjørgen (2) og Maiken Caspersen Falla gull (de vant også sprintstafetten sammen), mens to kvinner var med og delte gull i mixed stafett skiskyting.

Ellers var resultatene for de norske kvinnene oppsiktsvekkende dårlige. Likestillingslandet Norge, vi får hente frem den klisjeen igjen, høster store triumfer i vinteridrett, men det er mennene som står for dem.

Hvorfor og hvordan?

Dette må det finnes forklaringer på, og det må finnes klare, definerte veier til forbedring.

Dette ser vi lite til. Det er ingen grunn til å klage på de aktive eller de trenere og ledere som arbeider for dem. Men gis de gode nok muligheter?

Kvinnenes resultater i Sotsji burde ledet til en omfattende debatt og resultert i en offensiv plan for å stille bedre rustet i Pyeongchang. Det skjedde ikke. Vi er på samme nivå. Fortsatt er det langrennsjentene vi må stole på.

Slik kan vi sammenligne med sommeridrettene, der Norge holder posisjonen i verdenstoppen i én idrett, håndball. Ellers er bildet det samme. Noen enkeltutøvere hevder seg, som tropp henger Norge etter.

Gode ønsker

Etter denne jamringen må vi vel komme med forklaringer også. Idrettslederne er selv inne på det, som Stine Lise Hattestad Bratsberg (gull på Lillehammer):

– Idretten må skjerpe seg, vi må ha flere kvinnelige trenere og vi må ha flere kvinnelige ledere i idretten. Og hun ber om at kvinnene heier mer på hverandre.

Den overordnede forklaringen er at idretten har vært drevet av menn og preget av maskulinitet, sier Kari Fasting, idrettssosiolog ved Norges idrettshøgskole i Oslo. Sjefen for vinteridretter i Olympiatoppen, Helge Bartnes, påpeker det samme som disse to.

Så hva må skje? Da blir det som å høre vanlige politikere. «Vi må ha, vi må sørge for, vi må være opptatt av.»

Bra. Et sted å begynne. Men slikt vil sjelden bli mer enn uforpliktende ønsker.

Vi vet det nytter

Idretten er full av historier om at når det virkelig satses, er det mulig å oppnå resultater. Det idrettslige nivået er aldri høyere enn at det kan forbedres. Det krever vilje, organisering, penger og prioritering.

Mye taler imot at en slik satsing vil skje. Når fire av fem idrettsledere på toppnivå er menn, når andelen mannlige trenere er det samme, da blir det som det blir. Det har bedret seg noe i styrene, men totalbildet er det samme.

Der skiller ikke idretten seg fra næringslivet.

Vi må være åpne for at det også betyr noe at kjønnsfordelingen blant norske sportsjournalister er den samme som i idrettsledelsen.

Hvis vi forestiller oss at norske menn hadde kommet tilbake fra Sotsji med bare tre gullmedaljer, ville vi reagert. Vi hadde stilt ledere og trenere til veggs, vi hadde krevd at Olympiatoppens leder skulle gå, vi ville ha hentet frem sterke stemmer med nye løsninger.

På forsiden nå