Du leverte en dårlig øvelse i ansvarsfraskrivelse, sjef!

Kommentar: Det var trist å høre Tore Øvrebøs forsvarstale for OL-fiaskoen. Toppidrettssjefen bedrev den pinlige øvelsen ansvarsfraskrivelse. 

Toppidrettssjef Tore Øvrebø fotografert under pressetreffet på Sambodromo Arena i Rio de Janeiro søndag.  Foto: NTB Scanpix

Saken oppdateres.

På et tidspunkt der store deler av Idretts-Norge skriker etter kursendring, varsler Øvrebø at Olympiatoppen vil fortsette i samme spor.

Jegopplevde at Øvrebøs pressekonferanse minnet om en søknad om oppsigelse – en sterk søknad. Vi har jo sett hvorhans spor, som er en forlengelse av forgjengerens, fører. Øvrebø var Jarle Aambøs nestkommanderende og har slik sett vært sterkt involvert i hele den bratte nedturen siden OL i Beijing.

Kommentator i Adresseavisen, Kjetil Kroksæter  Foto: RUNE PETTER NESS

De svake OL-resultatene kunne vært er et strålende utgangspunkt for å komme på offensiven og skape ny utvikling, hvis det hadde vært vilje til endring og omstrukturering. Øvrebø skylder på ressursmangel selv om bevillingene til toppidretten er mye, mye større enn for 10–20 år siden. Han skylder på generasjonsskifte, slik forgjengeren gjorde etter London-OL.

Alarmklokkene har ringt øredøvende de siste 5–6 årene, men Olympiatoppen har vært både døv og blind for svake resultater og kraftig kritikk.

Mitt litt slemme OL-ønske var at Norges resultater skulle bli så dårlige at krisen i norsk toppidrett ikke kan bortforklares. Mitt dystre ønske, eller snarere spådom, gikk i oppfyllelse, akkurat som for fire år siden i London.

Det er naturlig for Norge å sammenligne oss med naboene Sverige og Danmark som lå bak oss på sommerolympiske tabeller. I London-OL tok våre naboland dobbelt så mange medaljer og nå økte de fangsten, mens Norge gjorde det enda dårligere.

Situasjonen ligner den som var etter OL i Calgary. Norsk idretts gullalder sprang ut av den krisen. Snuoperasjonen startet med en nådeløs evaluering. Krise er det beste utgangspunktet for å skape fremgang. Krisen i Calgary-OL ledet til opprettelsen av Olympiatoppen (OLT) som ble motorenbak norsk idretts gullalder på 90-tallet og langt inn på 2000-tallet.

I likhet med mange suksessrike organisasjoner, ble Olympiatoppen litt selvgod, sedat og mistet sin av sin offensivitet. Administrasjonen este ut og pengene rant ut i byråkrati. Ansvaret ble pulverisert. Det er dette Andreas Thorkildsen beskriver når han sier at han fikk «fnatt» av de tungrodde systemene og at «vi må ha færre folk som sitter og sender e-poster hele dagen».

Hva skal skje nå? Jeg liker ikke tanken på å avsette folk, men jeg tror OLT trenger nytt lederskap. Litt for lenge har lederskapet i organisasjonen gått i arv. Noen bør vurdere sine stillinger og åpne for folk utenfra med nye impulser. Organisasjonen skriker etter revitalisering.

Ansvaret ligger i fanget på idrettspresident Tom Tvedt nå. Han må ta grep for å snu utviklingen, og mange svar ligger i hans egen rapport om tilstanden i norsk idrett (Tvedt-utvalgets rapport fra 2013).

Nå er ikke alt riv ruskende galt. Norge presterer helt strålende i skiidrettene, roerne leverte to OL-medaljer og håndballjentene var fantastiske i dette mesterskapet også. Langrenn og alpint har sterke vinnerkulturer. Men få sterke vinnerkulturer må ikke brukes til å skygge over den elendige resultatkurven i sommeridrettene. Det er der vi blir målt internasjonalt – ikke miniidretter som i langrenn og kombinert.

Jeg minner om Olympiatoppens eget resultatmål: 8–10 medaljer i sommer-OL. Dahjelper det liteå slå i bordet med at OL ga tre norske rekorder og mange personlige bestenoteringer, Tore Øvrebø!

Gikk du glipp av disse?
 
 
 
 
 
 
På forsiden nå