OL-håpet gikk på en mental smell: – Jeg valgte å være ærlig og fortelle at jeg faktisk ikke hadde det så godt

Anita Stenberg (27) hadde tatt VM-bronse i banesykling. Alt var bare lykke. Inntil hun måtte være tre måneder alene i en kjellerleilighet i Danmark.

Godt å komme hjem til en pustepause, men snart er det tilbake til Danmark igjen og en sykkelsesong hun håper å ta ytterligere steg.

Godt å komme hjem til en pustepause, men snart er det tilbake til Danmark igjen og en sykkelsesong hun håper å ta ytterligere steg. Foto: Morten Uglum

HYGGEN: Sykkelrytteren kan smile igjen. Treningsøkten i Buskerud, sammen med landslagsroer Siri Eva Kristiansen, er akkurat det hun trenger nå.

Sykle mil eller mil, lufte tankene, være fokusert, få gode råd av den danske treneren Kenneth Berner. Han har tatt turen til Norge for å bistå.

Da Stenberg satt i en kjellerleilighet i Danmark i tre måneder under koronakrisen, merket hun hvor hardt det tok på psyken. Hun kjente hva venner og familie betyr.

– Jeg prøvde å opprettholde treningsgleden og viljen, men det ble vanskeligere og vanskeligere. Jeg var innesperret og forsto hva jeg manglet i hverdagen og i livet.

Vis fakta ↓
Anita Stenberg
 Anita Stenberg og landslagsroer Siri Eva Kristiansen (t.h.) trener gjerne sammen. Stenbergs danske trener Kenneth Berner har vært med på noen av øktene.

Anita Stenberg og landslagsroer Siri Eva Kristiansen (t.h.) trener gjerne sammen. Stenbergs danske trener Kenneth Berner har vært med på noen av øktene. Foto: Morten Uglum

Den ensomme kampen

Treningen var det eneste normale for utøveren som kvalifiserte seg til OL tidligere i år. Hver eneste dag, siden hun dro til København som 18-åring, med målet om å ta seg til verdenstoppen, hadde trening vært gøy. Ambisjonene var høye.

For der 27-åringen vanligvis trente, i velodromen Ballerup SuperArena i København, var det nå stengt. Og selv om Stenberg hadde en romkamerat for å minske utgiftene, så de hverandre sjelden. Han hadde full jobb og kom sent hjem. Da hadde hun lagt seg på sitt rom for å være uthvilt til neste dags økter.

– Det manglet et eller annet. Da jeg kom hjem fra trening, var det tomt. Jeg så alle andre som hadde familien rundt seg. Til slutt holdt jeg ikke ut mer.

– Du gikk på en mental smell?

– Jeg ble nedstemt og nedtrykt. Vanligvis er jeg vant til å reise veldig mye. Når jeg da kommer hjem, har det vært deilig bare å slappe av og ikke ha noen forstyrrelser. Nå savnet jeg nærkontakten. Jeg hadde nettopp fått en VM-medalje, så egentlig burde jeg da leve på lykkerusen, sier Stenberg og legger til at hun ignorerte de ukjente følelsene i starten.

– Men min nedtur kom igjen og igjen og igjen. Selv om jeg trodde jeg var sterk nok til å overvinne den alene, var jeg ikke det. Humøret ble påvirket. Jeg valgte å være ærlig og fortelle at jeg faktisk ikke hadde det så godt.

Det ble noen tøffe måneder alene i Danmark, før hun ikke orket mer.

Det ble noen tøffe måneder alene i Danmark, før hun ikke orket mer. Foto: Morten Uglum

Betydde alt å komme hjem

Den mangeårige norgesmesteren avlyste alle treningsavtaler og dro hjem til Norge i slutten av mai. Der ventet ti dagers karantene, men også en familie som brydde seg.

– Det løsnet med en gang jeg kom inn døren hos foreldrene mine i Drammen. Da ble jeg møtt av klemmer og spørsmål om hvordan det går, hva skal du i dag og de små tingene som betyr mer enn det du tror. Lillesøster var også der og lillebror kom hjem.

Stenberg var rett og slett utsultet på nærkontakt, men nå har hun masse påfyll.

Anita Stenberg (t.h.) på pallen under VM i Berlin i starten på mars. Da ble det bronse i poengrace. Sølvet tok Jennifer Valente fra USA, gullet gikk til Storbritannias Elinor Barker.

Anita Stenberg (t.h.) på pallen under VM i Berlin i starten på mars. Da ble det bronse i poengrace. Sølvet tok Jennifer Valente fra USA, gullet gikk til Storbritannias Elinor Barker. Foto: KACPER PEMPEL / Reuters

Valgte sykkel foran bunad

Historien om Anita Steberg er spesiell. Hun takket nei til bunad i konfirmasjonsgave fordi hun heller ville ha terrengsykkel. Det artige er at hun ikke var i nærheten av å tenke satsing. Hun ville bare komme litt i form. Fort oppdaget tenåringen at det egentlig var skummelt å sykle på steiner og humpete stier i skogen.

– Jeg visste ikke engang at det var noe som het landeveissykkel. Jeg hadde sett på Tour de France, men trodde bare at proffer hadde slike sykler.

Stenberg vokste på sykkelsetet ved av å trene mye med jevnaldrende gutter i Drammen Cykleklubb. Senere ble det naboklubben i Asker, som satset med en jentegjeng.

– Men hvordan ble du banesyklist?

– Jeg ble bare oppfordret til å stille i NM som førsteårs junior av Svein Olav Andersen i Asker. Det hørtes gøy ut, men bane var noe utenfor min kunnskap.

I Norge må Anita Stenberg trene på landeveissykkel, fordi det ikke finnes egnede baner.

I Norge må Anita Stenberg trene på landeveissykkel, fordi det ikke finnes egnede baner. Foto: Morten Uglum

Stenberg fikk låne en temposykkel. Det føltes skummelt med doserte svinger på banen i Stjørdal, men hun vant.

– Banesporten i Norge var helt død da jeg begynte. Ingen snakket om bane. Det var fem deltagere i klassen.

I dag har Stenberg 36 NM-gull. I noen år gikk de norske mesterskapene i Polen, de senere årene i Danmark. Og det var i Ballerup. Det er der hun har trent og terpet i åtte år.

Stenberg har valgt en idrett som svært få i Norge driver med. Banesyklingen ble kjent via Knut Knudsen og hans OL-gull i 1972, men i flere tiår har det vært stille. Nå bygges den første velodromen på Sola, og i Asker kan den neste komme.

Slik ser det vanligvis ut. Anita Stenberg trives best på banen.

Slik ser det vanligvis ut. Anita Stenberg trives best på banen. Foto: Norges Cykleforbund

Hun har levd i skyggen i norsk idrett, men prestasjonene de siste årene har vært store. Som sammenlagtseier i verdenscupen i 2017/18-sesongen. I tillegg har hun klart å utdanne seg til ernæringsfysiolog.

– Det har vært noen tøffe år, men jeg tenker ofte på hva har jeg lyst til å se tilbake på når jeg er 80 år. Det er ofte tanken som har slått meg ved nedturer. Hadde jeg gitt opp, ville jeg aldri hatt min VM-bronse. Gir man opp, kan man gå glipp av så utrolig mye.