Etter all suksessen kom nedturen for alpinstjernen. Nå lar hun seg inspirere av norsk legende.

Ragnhild Mowinckel (27) er i ferd med å kjempe seg tilbake i konkurranseform. I mellomtiden kan hun nyte lagvenninnenes suksess.

Ragnhild Mowinckel har hatt mange gode opplevelser de siste årene. Det er imidlertid usikkert når hun blir å se i alpinbakken igjen.  Foto: DANIEL STILLER / BILDBYRÅN

Saken oppdateres.

Sesongåpningen i Sölden ble en skikkelig opptur for de norske kvinnene. Mina Fürst Holtmann (24) og Maria Tviberg (25) endte på henholdsvis 4.- og 6.-plass.

To knallsterke prestasjoner sørget for en god norsk dag, til tross for at den store stjernen manglet.

Lagets største stjerne, Ragnhild Mowinckel, var nemlig ikke i Østerrike, men hjemme i Norge. Der drev hun opptrening i «barnebakken», som hun selv kaller det.

Ragnhild Mowinckel er stolt over hva lagvenninnene får til i hennes fravær.  Foto: Tomm W. Christiansen

Men i Sölden imponerte det norske laget – uten at stjernen var til stede.

– Det var dritkult. Man blir stolt over hva de får til. Det er utrolig gøy når det løsner og man får ut det man er god for, sier Mowinckel.

Ragnhild Mowinckel

Født: 12. september 1992 (27 år)

Kommer fra: Molde

Yrke: Alpinist

Høyde: 168 cm

Klubb: Sportsklubben Rival

Noen meritter: OL-sølv i storslalåm og utfor (Pyeongchang 2018). VM-bronse i superkombinasjon (2019)

Medaljejubel etterfulgt av skadenedtur

Vi møter henne i forbindelse med et sponsorarrangement på Økern. Hun er fortsatt et stykke unna å være tilbake i aksjon.

Moldenseren har virkelig markert seg de siste to årene. Først tok hun to sølvmedaljer i Pyeongchang-OL, deretter tok hun en bronse på VM-kombinasjonen i Åre så sent som i februar.

Deretter har 27-åringen kjempet i oppoverbakke. Under utfortrening i Andorra røk hun både korsbåndet og menisken i kneet. Slike skader kan sette utøvere ute svært lenge.

– Det er kjedelig å få servert den når det går så bra. Man får en helt annen hverdag med en gang.

Men Mowinckel er positiv da hun møter oss. Hun er bare så vidt i gang med skitrening igjen, men mener det er realistisk å kunne være tilbake rundt nyttårstider. Målet er absolutt å markere seg i konkurransesituasjon allerede denne sesongen, men det vil likevel ikke være verdens undergang dersom veien tilbake blir lengre enn som så.

Ragnhild Mowinckels korsbånd og menisk slo seg vrang under trening. Nå må hun bruke tid på å komme seg tilbake i konkurranseform.  Foto: Tomm W. Christiansen

Motiveres av Svindal

Noen meter unna der Mowinckel sitter, blir også Aksel Lund Svindal intervjuet. Den nå pensjonerte alpinhelten kom selv tilbake fra alvorlige kneskader flere ganger, før han la opp etter det nevnte verdensmesterskapet i Åre. Mowinckel forteller at hans prestasjoner etter skader fungerer som motivasjon for hun selv.

– Du ser prestasjonene til dem som har vært gjennom det her. Man blir ikke noen pessimist av den grunn. Du ser heller hvordan de har kommet sterkere tilbake. Da gleder jeg med bare. Når du ser på slike som Aksel, vet du at det er mulig, selv om det føles mørkt og kjipt.

I mellomtiden må Mowinckel nøye seg med å sitte på sidelinjen, mens lagvenninnene imponerer. Hun roser kulturen på det lovende laget hun er en del av.

– Jeg lærer like mye av de yngre som de lærer av meg, og de presser meg hardt. Hos oss kan man aldri slappe av eller roe seg ned. Det kommer alltid sultne unge bak deg. Det er en kul gjeng, sier Mowinckel.

Ragnhild Mowinckel motiveres av måten Aksel Lund Svindal kom tilbake etter skader.  Foto: Tomm W. Christiansen

Positiv på lagets vegne

Kulturen Mowinckel snakker om, har bidratt til en historisk oppsving for kvinnelandslaget. VM-bronsen Mowinckel tok i Åre, var Norges første VM-medalje på kvinnesiden siden 2001. Før sesongstarten snakket Nina Haver-Løseth om hvordan kvinnene endelig er i ferd med å ta steget ut fra herrelandslagets skygge.

Så fulgte prestasjonene til Tviberg og Holtmann i Sölden. Mowinckel er heller ikke i tvil om at man nå begynner å se fruktene av flere års arbeid.

– Jeg føler dette er det beste av de lagene jeg har vært på opp gjennom. Vi blir flere og flere.

Hun føler allerede at laget er i ferd med å stå på egne bein – ute av herrenes skygge.

– Vi har ikke hatt resultatene de har hatt, men nå begynner det å snu. Det er gøy at flere og flere presterer. Vi begynner å få våre egne profiler.

På forsiden nå