For ett år siden var hopperne nådeløse mot seg selv. Det endte i gråt og gull.

Knapt noen gang har så mange menn grått så mye i en hoppbakke.

Daniel Andre Tande, Andreas Stjernen, Johann André Forfang og Robert Johansson sikret tidenes første laggull for Norge i hoppbakken.  Foto: Rune Petter Ness

Saken oppdateres.

PYEONGCHANG: Så var det da også første gang i OL-historien at Norge tok laggull, og det førte til en flom av tårer.

Landslagstrener Alexander Stöckl gråt, sportssjef Clas Brede Bråthen og skipresident Erik Røste det samme.

De tørket tårene med håndbaken. Det var så overveldende at Norge hadde tatt gull i den konkurransen som betyr aller mest.

Stöckl uttrykte det slik, da han fikk spørsmålet om hva det betydde:

– Alt!

Det samme sa sportssjefen, som mente at det var skrevet hopphistorie denne kvelden rundt midnatt lokal tid.

– Dette er i alle fall det største jeg har vært med på i hoppsporten, sier Bråthen der han står i flomlyset etter at hopperne har fått sine maskoter ute på sletten og alle har klemt hverandre karslig med noen ekstra klapp på ryggen.

Da gikk tankene til evalueringen på Lygna i Oppland for mindre enn ett år siden. Den kom etter en sesong da ikke alt hadde vært på stell. Norge var bakpå når det gjaldt utstyr.

– Da vi dro fra Lygna var det med en vond følelse i magen. Alle visste at de måtte jobbe hardt. Det var et hårete mål å si før OL at vi skal kjempe om OL-gull. Siden den dagen har alle jobbet ekstremt hardt for å få det til, sier Stöckl.

Han må stoppe opp i intervjuet med journalistene for å summe seg litt. Følelsene veltet i kroppen.

Alexander Stöckl har hatt stor suksess som trener for det norske laget.  Foto: Rune Petter Ness

Stöckl måtte få pusterom

Det samme skjedde en halv time tidligere, da resultatet var sikret. Da måtte Stöckl ta en tenkepause og gjemme seg litt. Han måtte lufte tankene.

Det var like etter at Robert Johansson satte utfor bakken som sistemann. Han hoppet 136 meter. Lagkameratene visste knapt hvilket ben de skulle stå på, men de skjønte at det hadde blitt seier foran Tyskland og Polen. 22,8 poeng skilte ned til tyskerne og 26,1 poeng til polakkene.

For ankermannen var det sterkt å fullføre på denne måten.

– Jeg så at det var i overkant av 20 poengs ledelse før mitt siste hopp. Jeg kjente at det ville gå bra ut fra hoppkanten og så at jeg passerte den grønne streken ganske tidlig, sier Johansson.

Han innrømmer at det var litt nerver i sving da han satt alene på toppen.

– Men det var deilig å kjenne at man har et overtak på konkurrentene.

Da Johansson hadde landet, kom de tre andre, Daniel André Tande, Andreas Stjernen og Johann André Forfang, stormende mot ham på sletten.

– Det er akkurat dette jeg har drømt om, sier lillehamringen, som i likhet med de andre var OL-debutanter.

Utøverne lo og løftet på hverandre, og litt senere nærmest skrek de inn i TV-kameraene. De måtte få uttrykk for det som boblet inni dem.

Daniel Andre Tande, Andreas Stjernen, Robert Johansson og Johann André Forfang jubler for gull.  Foto: Rune Petter Ness

Den store forvandlingen

For tre år siden tok Norge gull i lag-VM i Falun, det tredje i historien. Den gangen var det fire andre som var på laget, blant andre ekspertkommentator Anders Bardal, som er i Pyeongchang.

På Lillehammer satt Kenneth Gangnes, med sin korsbåndskade. Han var egentlig lagets beste før han ødela seg. Nå var han mektig imponert:

– Dette er sinnssykt. Dette var det store målet for laget, og det klarte de til tross for at de var store favoritter, sier han.

Sportssjef Bråthen gikk fra post til post på medierunden til TV-selskaper og skrivende journalister.

Han hadde sett et meget godt hopp på 140, 5 meter fra Tande i starten på 2. omgang. Det la grunnlaget, men også Andreas Stjernen 135,5 meter var godt.

Alexander Stöckl tar fornøyd på ankermann Robert Johansson. Andreas Stjernen følger med.   Foto: Rune Petter Ness

Johann André Forfang slo av noen meter med sine 132, men det betydde ikke noe.

Bråten fortalte at det var brukt drøye millionen på å få nok ressurser til å skape et vinnerlag.

– Dette er som å være på verdens kuleste guttetur, sa han om gjengen.

Han mente at alle var blitt ett år klokere på alt. Han takket alle som hadde bidratt til tidenes OL for norsk hoppsport.

Han fremhevet at hopperne kom fra hele landet; Kongsberg, Tromsø, Lillehammer, Nord-Trøndelag og verdens beste reserve fra Vestlandet (Anders Fannemel).

Neste år er det VM. Norge er i støtet, men også bevisst på at det som var godt nok i år, ikke er det neste år.

– Vi kommer til å gjøre endringer. Her går det grisefort fremover, sier Bråthen.

– Dette er den største dagen jeg har fått være med på. Det blir ikke så mye større enn det, men du kan gjøre det flere ganger.

Gikk du glipp av disse?
 
 
 
 
 
 
På forsiden nå