Gullvinneren begynte å tvile på seg selv. Da fikk han klar beskjed fra storebror.

Den siste norske triumfen ble en tårevåt affære.

Det ble helt umulig å holde tårene tilbake da det endelig gikk opp for Johannes Thingnes Bø at han hadde tatt gull. Og når han skal takke er det en mann som står først i køen: storebror Tarjei.   Foto: Rune Petter Ness

Saken oppdateres.

PYEONGCHANG: Halv elleve under flomlysene på en stadion forlatt av kulden og forlatt av den evinnelige vinden. Gjenerobret av skiskytterne. To unge menn som er brødre, kastet seg rundt halsen på hverandre. De gråt begge.

Den eldste var skuffet over sin egen innsats, men felte likevel gledestårer brorens vegne. Johannes Thingnes Bø og Tarjei Bø er begge ekstreme idrettsutøvere, og de har et ekstremt tett forhold som brødre.

– Han hadde akkurat skutt tre fulle hus og så skutt vekk sin egen drøm om gull på siste skyting. Likevel står han der med åpne armer og gratulerer meg. Å ha ham som venn, bror og lagspiller er stort, sa Johannes Thingnes Bø etterpå.

Johannes Thingnes Bø

Født: 16.5.1993

Kommer fra Stryn og går for Markane Idrettslag.

Meritter: OL-gull på 20 km i går. Tre VM-gull, fire -sølv og to -bronse.

Fikk en liten skjennepreken

Det var eldstebroren som måtte trekke opp lillebroren da han for fire dager siden var langt nede. Lillebror Bø hadde vunnet åtte verdenscuprenne denne sesongen hadde gått sine to dårligste renn.

Han måtte ha litt hjelp for å få orden på tunge tanker. For tunge tanker hadde han. Han var såpass langt nede at han begynte å tvile på om han var riktig mann til å gå sisteetappen på stafetten.

Det var da broren tok tak i lillebror og ga ham en peptalk som gjorde at han kom seg over kneika. Tarjei Bø forteller:

– Han var litt tvilende etter de to første løpene. Og så begynte han å bable om at det var jeg som skulle gå ankeretappen på stafetten. Da sa jeg: “Nå må du skjerpe deg. Det passer ikke en Bø-ar å snakke slik. Du er best Johannes. Ferdig snakket.”

Johannes Thingnes Bø forteller:

– Han sa at jeg måtte skjerpe meg og kutte ut den sutringen. Han sa at jeg var god nok. Det hjalp tydeligvis, sier OL-vinneren. Han hadde levert noe så sjeldent som en seier på 20 kilometer med to bom.

De gråt begge. Lenge sto de slik de to skiskytterbrødrene. Den ene gullvinner, den andre tapte kanskje gullet på siste skyting.   Foto: Rune Petter Ness

Nær fiasko

Men det kunne fort gått galt. Han snublet på oppløpet.

– Jeg satte staven rett ned på skien. To-tre centimeter til venstre så hadde jeg satt staven på innsiden.

Hadde han gjort det kunne gull-i-OL-drømmen fortsatt vært nettopp det. Da ville han kanskje ikke fått hilse på kronprins Haakon som hadde vært til stede på det tredje norske gullet samme dag.

Da hadde han ikke fått være med øredøvende jubelbrøl fra hele det norske støtteapparatet da det skulle tas lagbilde. Da ville det aldri blitt nattlig kakefest på skiskytternes hotell.

Johannes Thingnes Bø er endelig blant legendene. Når er OL-gull ikke bare en drøm.  Foto: Rune Petter Ness

For nattlig kakefest skulle det være. De norske skiskytterne har bare halvveis snudd døgnet mens de er i OL. Derfor går de heller ikke til sengs før ved tre-fire tiden om natten.

Har to gull

Det var ikke bare bror Tarjei som fikk takk etter gulløpet. Mamma, pappa og andre søsken ble takket. Men det var en han spesielt hadde i tankene.

Før jul forlovet han seg med samboeren Hedda Kløvstad Dæhli. Da hun sa ja til hans frieri, var sist han gråt. Det måtte et OL-gull til for å få frem tårene igjen.

– Jeg har ikke fått snakket med Hedda ennå, men jeg tipper at hun har hatt en fin dag. Hun betyr veldig mye for meg, og jeg måtte bare få ring på fingeren hennes. Jeg har to gull, og det ene betyr mye mer enn det jeg vant i dag, sa han og smilte.

Kjæresten er ikke på plass i Sør-Korea.

– Hun tilbød seg å komme ned for å trøste meg etter sprinten. Jeg mente at det var like greit at hun var hjemme.

Den lange ventetiden. Johannes Thingnes Bø ble holdt på pinebenken lenge inne på garderoberommet bak målgang. Han fiklet kontinuerlig med telefonen. – Jeg måtte jo sjekke hvordan jeg lå an.   Foto: Rune Petter Ness

Medaljen de trengte

Det var tydelig på mange måter at dette var en medalje hele det norske laget trengte. Johannes Thingnes Bø var på en måte gullgarantisten. Han som skulle innfri.

Da det gikk to løp og norsk herreskiskyting sto uten medalje, var trener Egil Kristiansen litt bekymret. Derfor var lettelsen stor etterpå.

– Det var en lidelse å vente på at alle de andre kom i mål. Han var kanskje den største favoritten. Nå ser vi at det går an. Det er nok noen kilo som faller av skuldrene hans og alle oss rundt ham. Jeg er veldig lettet, innrømmet skiskytternes langrennstrener.

Kompisen Emil Hegle Svendsen ble selv nummer 9. Ganske fornøyd med eget løp, men imponert over det Thingnes Bø fikk til.

Det ventet naturligvis bløtkake på gullvinneren da han kom tilbake til utøverhotellet.  Foto: Åserud, Lise / NTB scanpix

– Det hadde vært kjedelig om vi hadde stått uten gull etter tre konkurranser. Spesielt når vi gjør det så bra i mange andre øvelser her i OL. Men litt flaks hadde han da Fourcade og Tarjei bommet på siste skyting. Men flaks skal man ha dersom man skal vinne OL-gull, sa Svendsen.

Vil gi gull til broren

Mens lagkameratene var mest opptatt av gullguttens bragd, klarte ikke OL-mesteren å glemme brorens betydning.

Pressekonferansen var i ferd med å gå mot slutten, han var tissetrengt og dopingkontrollen ventet, da han sa at han håper det er broren som tar gullet på fellesstarten.

– Heier du på Tarjei?

– Ja det gjør jeg.

– Vil du da vike og gi ham gullet hvis dere kommer inn på oppløpet sammen?

– Ja.

– Det gjør du ikke?

– Jo, det gjør jeg, sa han og smilte lurt.

Brødrene Bø, Tarjei (t.h.) og Johannes, ga hverandre en god klem etter at minstemann var blitt olympisk mester. 
        
            (Foto: Pedersen, Terje / NTB scanpix)

Brødrene Bø, Tarjei (t.h.) og Johannes, ga hverandre en god klem etter at minstemann var blitt olympisk mester.  Foto: Pedersen, Terje / NTB scanpix

På forsiden nå