Har norsk skisport egentlig godt av all suksessen?

KOMMENTAR: Gullfesten i Pyeongchang gir skipresidenten ro. Spørsmålet er om det blir en hvilepute.

GULLGLEDE: Skipresident Erik Røste under premieutdelingen etter kvinnenes tikilometer. Ragnhild Haga tok et overraskende gull. Til høyre Marit Bjørgen, som ble nummer tre på distansen.  Foto: RUNE PETTER NESS

Saken oppdateres.

PYEONGCHANG: Det er 16 måneder siden Torbjørn Skogstad, leder for langrennskomiteen i Norges Skiforbund, sto på Gardermoen og innrømmet at hans organisasjon kan ha blitt for selvgod.

Norsk langrenn hadde sitt årlige høstmøte. Nylig var det blitt avslørt at norske langrennsløpere tok astmamedisiner med forstøverapparat i smøretraileren under renn. Martin Johnsrud Sundbys dopingsak var blitt kjent noen måneder i forkant. Deretter var det Therese Johaugs tur til å bli utestengt.

Det skjedde etter at forbundet hadde vært i bortimot konstant krangel med landets største idrettsstjerne, Petter Northug, som så ut til å gjøre som han ville med en idrettsledelse som var konstant på etterskudd.

Norsk langrenns troverdighet var slitt i stykker, og omdømmet stupte. Nye debatter dukket opp da forbundet valgte å betale regningene for både Sundby og Johaug i forbindelse med dopingsakene. De kompenserte også Sundbys tap av pengepremier i verdenscupen. Totalt ble det brukt flere millioner kroner på dette formålet, som alternativt kunne ha sørget for nye anlegg og hjelp til skiklubber rundt om i landet.

Utlendingene reagerte. Den svenske landslagslegen sa at forstøverapparat var helt uaktuelt i Sveriges tropp. Torbjørn Skogstad uttalte at Norge skulle være ydmyke og stå med lua i hånda når de kom til verdenscupåpningen i Finland.

Skogstads komité rettet sterk kritikk mot den øverste skiledelsen i etterkant av Sundby-dommen. De mente blant annet at det var problematisk at Sundby-saken ble håndtert og frontet av skipresidenten. Sundby-saken var blitt holdt hemmelig i 18 måneder før den ble kjent for offentligheten. Det ble etterlyst ydmykhet.

Nå har det gått snart halvannet år. Granskninger er gjennomført, noen rutiner er endret, og sannsynligvis er omdømmepila på vei oppover i takt med de knallsterke resultatene i Pyeongchang.

Men har det egentlig skjedd noen reell endring i skiforbundet?

Adresseavisens kommentator Birger Løfaldli.  Foto: HÅVARD HAUGSETH JENSEN

Skiledelsen vil nok peke på at det er iverksatt endringsprosesser. Jeg vil spørre om de er grundige nok, sett i lys av det norsk langrenn har vært gjennom. Og tør dagens ledere å røre ved sine egne posisjoner?

Det er fortsatt de samme som sitter i på toppen, president Røste og hans generalsekretær Stein Opsal. Til forskjell fra en styreleder i ordinært næringsliv har Røste kontorsted og jobber på fulltid hos organisasjonen han leder, som øvrige særforbund i norsk idrett.

Er det egentlig heldig?

Ivaretas normale kontrollfunksjoner når presidenten er avhengig av lønn fra organisasjonen som også skal kontrolleres? Ville det for eksempel ha vært lettere å se hvor norsk langrenn var på vei, før det smalt med dopingsaker og medisindebatt, hvis Røste hadde hatt større avstand til administrasjonen?

Det er flere problemstillinger knyttet til måten toppledelsen i norsk idrett er organisert på. Hvordan er for eksempel muligheten for å rekruttere gode kandidater når en potensiell president både må forlate sin nåværende jobb, samt være lokalisert i hovedstaden? For meg virker det som en stor begrensning. Med presidenter ansatt på fulltid, med millionlønninger, øker kostnadsnivået. Ved skitinget i Trondheim i 2016 ble presidentlønnen i skiforbundet skrudd opp til nær 1,3 millioner, i tillegg til fast årlig bilgodtgjørelse på 100.000 kroner og en årlig bostøtte på 100.000 kroner.

GLADE DAGER: Det har stormet rundt norske idrettsledere de siste to årene. Kontrasten er stor til de lykkelige dagene i Pyeongchang. Her feirer skipresident Erik Røste (til venstre), idrettspresident Tom Tvedt og statsminister Erna Solberg norsk gull på herrestafetten sammen med Martin Johnsrud Sundby, Johannes Høsflot Klæbo, Simen Hegstad Krüger og Didrik Tønseth. Foto: RUNE PETTER NESS   Foto: RUNE PETTER NESS

Det påvirker maktbalansen i et styre når presidenten er den eneste som har sitt engasjement på fulltid. Bør også grenlederne bli lønnet på samme måte, og hva gjør det igjen med kostnadsnivået? Og hva om dette igjen sprer seg til kretsnivå, slik at kretslederne forventer å bli frikjøpt for å få gjennomført sine oppgaver?

Jeg er i tvil om norsk skisport har tatt en grundig nok debatt rundt disse spørsmålene.

Når Johannes Høsflot Klæbo setter seg på flyet hjem til Trondheim, er jeg temmelig sikker på at OL-medaljene legges bort og at fokus allerede er rettet mot neste års Seefeld-VM. Klæbo vil sammen med sine støttespillere jakte på alle mulige detaljer som kan gjøre ham bedre. Han vet godt at det finnes flust av konkurrenter som kommer til å bruke tusen treningstimer det kommende året for å slå ham. Mister han ydmykheten, nysgjerrigheten og viljen til utvikling, mister han også posisjonen som verdens beste langrennsløper.

Har Røste samme innstilling når han reiser hjem fra Pyeongchang? Er han klar for å se på alle deler av sin organisasjon, også måten toppledelsen er organisert på? Har Røste en plan for sin egen utvikling? Bidrar gullene i OL til å motivere toppene i skiforbundet til utvikling og endring, eller fungerer suksessen som en hvilepute, i og med at trykket utenfra nå sannsynligvis avtar.

Til våren skal det velges ny skipresident. Får Erik Røste da lov til å gå løs på sin fjerde toårsperiode, eller går norsk skisport for noen som i større grad er i stand til å se organisasjonen utenfra og stille de nødvendige spørsmålene, uten at det må en ny krise til?

På forsiden nå