IOC-kollegene vil så gjerne at Norge skal søke om OL. Men Kristin Kloster Aasen har ikke noe godt svar.

– De er bekymret for vinter-OLs fremtid, sier Norges første kvinnelige IOC-medlem.

Kristin Kloster Aasen på vei til skiskytterstadion, her i baksetet på bilen sammen med sin koreanske kontakt i Pyeongchang.  Foto: Martin Slottemo Lyngstad

Saken oppdateres.

PYEONGCHANG: I midten av september i fjor satt Kristin Kloster Aasen i en diger kongressal i peruanske Lima og ventet på en hemmelig avstemning. Hun kjente nesten ingen av medlemmene i Den internasjonale olympiske komité (IOC). Hjertet hennes banket ekstra hardt. Mens Aasens CV – jurist, forretningsbakgrunn, mangeårig idrettsleder – ble lest opp, tenkte hun:

«Hvorfor skal de stemme på meg?»

Men det gjorde de. 38 år etter at hun fikk sitt første tillitsverv i idretten og fem måneder etter avstemningen i Lima, hopper hun inn i baksetet til en nyvasket, sort Hyundai som Norges første kvinnelige IOC-medlem.

Kristin Kloster Aasen mener at det er mange bra damer i IOC. Hun og prinsesse Anne av England deler interessen for hester.  Foto: Martin Slottemo Lyngstad

Aldri vært vanskelig

Det er fortsatt en manneverden. Organisasjonen har imidlertid strammet seg opp og fått kvinneandelen blant medlemmene til 28 prosent. Det er ikke så verst med tanke på at det ikke var noen kvinner med i 1981.

– IOC er ikke en haug med gamle menn med rullatorer. Dessuten er det masse bra damer her også, sier Kloster Aasen.

– Synes du 28 prosent er greit?

– Jeg klarer å være ivrig og tålmodig samtidig. For hvert skritt vi tar, har vi kommet et stykke lenger. IOCs charter er et verdidokument som fremhever viktigheten av å gi mennesker like muligheter til å drive idrett. I IOCs reformprogram som ble vedtatt i 2014 er økt kvinneandel både på konkurransearenaen og i styrende organer er et uttalt mål. I sommer-OL i Tokyo i 2020 kommer 48,7 av deltagerne til å være kvinner.

– 48,7 prosent er mye. I Norges Pyeongchang-tropp er det tre menn for hver kvinne?

– Ja, men kvinnene må komme opp og bli OL-aktuelle. Det er en utfordring idrettene må ta. Tore (Øvrebø, toppidrettssjef) bytter ikke ut en OL-medalje med en kvinne, eller mann, for den saks skyld. Hans mandat handler ikke om det, sier 57-åringen.

– Du har vært idrettspolitiker lenge. Har du noen gang opplevd det vanskelig å være kvinne i idretten?

– Nei. Jeg mener jeg har fått store muligheter både i Norge og internasjonalt. Men jeg har vært heldig som kommer fra et land som tar for gitt at det skal være slik. Jeg ser jo at idretten er mannsdominert, men vi kvinner må gjøre noe med det. Vi må heie på hverandre. Og ikke minst: Vi må ha noe å si når vi rekker opp hånden.

– #metoo har dominert nyhetsbildet de siste månedene?

– Ja, og da vi hadde generalforsamling før OL startet, snakket vi også litt om det. IOC er krystallklare der, og utrolig proaktive. De trenger ikke noen fra Norge for å fortelle dem at trakassering er uakseptabelt.

Den internasjonale olympiske komité (IOC)

IOC er en internasjonal organisasjon stiftet i 1894 etter forslag fra franskmannen Pierre de Coubertin og basert i Lausanne i Sveits. Organisasjonen administrerer De olympiske leker (OL), det vil si De olympiske sommerleker og De olympiske vinterleker.

Thomas Bach fra Tyskland er IOCs president.

IOC har hatt flere norske mannlige medlemmer, men Kristin Kloster Aasen er den første norske kvinnen.

Kongelige og vanlige

Vi har hutret oss over et vindfullt torg for å finne en kaffebar. Kristin Kloster Aasen har to lag ull under boblejakken. Under skiskytter-øvelsene hun er på vei til, skal hun ha varmeputer i skoene igjen. IOC-medlemmer fryser like mye som oss dødelige i Pyeongchang, selv om flere av dem er kongelige.

På det strengt bevoktede hotellet hun bor på, treffer hun prinsesse Anne av England, prinsesse Nora av Liechtenstein og prins Albert av Monaco i frokostsalen. Litt rart i begynnelsen, det innrømmer hun. Men så:

– Så blir det helt normalt. De er vanlige mennesker, som alle IOC-medlemmene er. De er kongelige, men de ønsker å bidra. Og det gjør de. Virkelig!

Kristin Kloster Aasen er datteren til skipsreder Knut Utstein Kloster. Hun er bemidlet. Kunne hun ha kommet inn i IOC-selskapet uten at hun var det? For første gang blir hun en anelse streng i stemmen.

– Ingen har spurt meg om hva faren min drev med. At jeg kom inn i IOC, har ikke noe med hva jeg kommer fra i Norge, sier kvinnen som fant veien til idretten gjennom ridesporten.

Hun har malt sine ridehinder og solgt sine lodd. Vært mangeårig president i Norges Rytterforbund. Nå er hun visepresident i Norges idrettsforbund, i et idrettsstyre som har fått kjørt seg etter at det måtte vise frem reiseregninger mange år tilbake i tid.

– Jeg forstår reaksjonene. Selvsagt ser det dumt ut å drikke vin for 2000 kroner flasken på idrettens regning.

– Var du på den middagen?

– Nei.

– Ville du ha stanset det?

– Det er ikke sikkert at jeg hadde fått med meg hva flasken kostet. Men jeg kan love deg at det er mye enklere å si fra nå, etter implementeringen av anbefalingene i Bernanders åpenhetsutvalg. Når vi har gjester, kan de få ett glass vin hver til maten etter forhåndsgodkjenning av særlige forhold. Skal de ha to, må det være helt spesielle situasjoner og gjester. Det kan jo gi noen merkelige situasjoner hvis man sitter og forhandler om en stor sponsorkontrakt. Men slik er det, og det er greit.

Også IOC-medlemmer må gjennom sikkerhetskontrollen på stadion. Tiltakene i Sør-Korea er som de er på alle store idrettsmesterskap: Strenge.  Foto: Martin Slottemo Lyngstad

OL til Norge? Alle må ville det

Idrettsfrelste Kristin Kloster Aasen startet mandagen med curling og skal avslutte den med kveldsrenn i skiskyting. Varmeputene er i skoene. Ullundertøyet på.

Og igjen er hun forberedt på spørsmål fra de andre IOC-medlemmene som undrer: «Skal ikke dere i Norge søke OL igjen?»

– De vil det så gjerne. Og i det ligger det en bekymring for vinter-OLs fremtid. Tiden med eksperimentering er over. Infrastruktur, eksisterende anlegg og kultur blir nøkkelord i årene som kommer. Å tildele OL til land som ikke har noe av det fra før, den tiden tror jeg er over. OL-regnskapet bør handle om kostnadene forbundet med avvikling av lekene og ikke investeringer i infrastruktur.

Selv var hun dypt engasjert i det tapte slaget med å få OL til Oslo i 2022. Aasen har ingen problemer med å erkjenne at OL-tilhengerne slet med å få frem poengene sine. Som for eksempel at IOC ikke bare krever og krever, men støtter arrangørlandene med penger. Mye penger. Før tildelingen av OL i 2026 ligger det åtte milliarder norske kroner i potten fra IOC. Likevel:

– Folk og politikere må ville det. Jeg skal ikke overtale noen. Men det er ingen hemmelighet at jeg ønsker OL til Norge. For meg handler det ikke om folkefesten, men hva idretten gjør med oss som mennesker og bidragsytere, sier Aasen, og peker på den felles koreanske troppen som deltar i Pyeongchang og på de politiske samtalene Nord- og Sør-Korea har hatt her.

Kristin Kloster Aasen (bak) på stadion sammen med Mona Adolfsen, president i Norges Skøyteforbund og Aasens mann, Morten (delvis skjult).  Foto: Martin Slottemo Lyngstad

– Det kan godt hende at idretten oppleves som en ufarlig arena hvor man kan snakke sammen og dele historier uansett hvilken bakgrunn man har. Og det kan være et første steg mot noe større, sier hun, og går til VIP-tribunen på skiskytterarenaen.

Der utlendingene herjer, og bare innholdet i skoene varmer en nordmann.

På forsiden nå