«Nå venter vi bare på at troppen leverer. Og vi kommer til å bli litt irriterte hvis det blir for mange skuffelser.»

KOMMENTAR: To og en halv uke igjen til OL, og vi har bak oss en helg der TV-kommentatorene har snakket norske prestasjoner opp i atmosfæren. Uten å puste imellom.

Johannes Thingnes Bø, Johannes Høsflot Klæbo, Maren Lundby og Henrik Kristoffersen er norske gullfavoritter i Pyeongchang.  

Saken oppdateres.

Vi lar oss begeistre, alle sammen. Vi gleder oss til gjentagelser i Pyeongchang. Norge på alle seierspaller, bortimot.

Men det bør være mer enn håp, dette må være noe vi forlanger. Norge – du og jeg – bruker uhorvelig mange penger på å bli best i vinteridrettene. Det er verdt å tenke over, det er ikke sikkert det er fornuftig pengebruk. Men da må vi i hvert fall kreve resultater deretter.

Maren Lundby har vunnet fem strake verdenscupseire i hopp.   Foto: Felix Kaestle, NTB Scanpix

Talende bilde

Et lite bilde fra Oberstdorf søndag ettermiddag: Ja, vi elsker spilles for fire norske hoppere. Ved siden av står støtteapparatet på rekke. Ti mann. Såpass må til. Dette kreves i toppidrett.

I samme lys ser vi den norske smørebussen i langrenn. En investering og en pengebruk hinsides all fornuft, normalt sett. Men ikke om målet er gullmedaljer for enhver pris, og det er det visst. Pengene bevilges, kravene skjerpes, så til den grad at det var bortimot en nasjonal skandale da nordmennene smurte seg bort i Sotsji.

Og det er jo nesten det, en nasjonal skandale, når vi tenker på hvor stor del av våre felles ressurser som brukes.

Likevel – midt oppe i disse tanker vi kanskje gjør oss hjemme i sofaen, så vil vi ha norsk jubel. Olympiatoppen har 30 medaljer som mål, en tredjedel av dem gull.

Mindre holder ikke. Vi tipper at Tore Øvrebø og hans medarbeidere oppe ved Sognsvann sitter og kalkulerer etter hver helg – hvem ligger an til gull, hvem til medalje? Når vi målet?

Henrik Kristoffersen jublet hemningsløst etter slalåmseieren i Kitzbühel søndag.   Foto: Giovanni Auletta, NTB Scanpix

Noen virker sikre

De regner nok ubekymret med at Norge tar gull i langrennssprint for menn (Klæbo), hopp for kvinner (Lundby) og langrennsstafett for kvinner, øvelser der norsk sølv vil være et leit nederlag etter det som har skjedd denne vinteren.

Men stopp litt, langrennsjentene var like store favoritter for fire år siden – og ble nummer fem. Smørebom.

Med andre ord, ingenting er sikkert. Likevel kan vi tillate oss å vente medaljer til Henrik Kristoffersen, Johannes Thingnes Bø og kombinert lag. Men vi har fått påminnelser denne vinteren om at det er mulig å havne utenfor seierspallen for både langrennsmenn og alpinmenn som i utgangspunktet er på favorittnivå.

Sikkert tips: Langrennsjentene vil ta en drøss med medaljer, trolig i alle øvelser. Eliten i internasjonalt kvinnelangrenn har skrumpet inn til Norge og noen få enkeltutøvere fra andre land. Det er nesten umulig å feile totalt, så mange sterke løpere Norge har.

Nå venter vi bare på at troppen leverer. Og vi kommer til å bli litt irriterte hvis det blir for mange skuffelser.

Vi har lov til å ergre oss så lenge norsk toppidrett er finansiert slik den er. Det er ikke sikkert det vil vare.

Kanskje vil vi ganske snart spørre oss: Bør ikke statens idrettsmidler utelukkende gå til barn, ungdom og helse? Mens toppidretten – med alle dens lønnsutbetalinger, sponsorer, TV-inntekter og reklame – får greie seg selv?

På forsiden nå