Sundby og treneren møttes i mai i fjor. Der la de planen som sikret VM-gull.

Martin Johnsrud Sundby og treneren bestemte seg for å bruke en gammel metode. Da kom gulløpet til slutt.

Disse to la en plan i mai fjor Eirik Myhr Nossum og Martin Johnsrud Sundby. Det handlet om å trene mye. Mer enn sesongen før. I den planen handlet det også om å prestere på 15 kilometeren i Seefeld. Et løp som Sundby har tenkt på hver eneste treningsøkt.   Foto: Richard Sagen

Saken oppdateres.

SEEFELD: Han hadde gått 615 mesterskapskilometer på ski. Resultat: To sølv i OL, en bronse, fire sølv i VM og to bronse. Martin Johnsrud Sundby var han som aldri lykkes. Helt til onsdag ettermiddag.

Tårevåt bak mørke solbriller, kongelig klemming, pappa og «broder’n» vilt jublende i paddocken. Alt skulle ut. Alt skulle få en forløsning. Han som hadde holdt det gående gjennom mesterskap etter mesterskap plaget av sykdom og sekunder som ikke gikk hans vei, hadde gjort det.

– Jeg trodde ikke at jeg skulle bli sånn, sa han om følelsene som hadde fått fritt utløp i to timer.

34-åringen fra Røa i Oslo satt glisende på den midterste stolen i pressekonferanserommet. Han satt på stolen som er satt frem til vinneren. Det hadde han aldri gjort før.

– Det er en kjempeseier for meg og familien min. Dette har vært en seier for alle som har backet meg og trodd det var mulig, for det hadde ikke jeg trodd. Ikke minst sist sommer.

Martin Johnsrud Sundby går over målstreken som vinner. Men han vet ikke her at han endelig er verdensmester. – Alt gikk i svart på de siste tre fire hundre meterne, fortalte han. Det var først da Emil Iversen kom bort til ham at han skjønte at nå hadde han endelig klart det.   Foto: Richard Sagen

Planen ble lagt i mai

Han kunne konstatere at planen som han og trener Eirik Myhr Nossum la fungerte. På et møte i mai fjor siktet de inn 15-kilometeren i Seefeld som den store muligheten.

De bestemte seg også for at «Jern-Martin» skulle gjenoppstå. Han skulle tilbake til store treningsmengder. Nok en sommer og høst skulle han trene mest av alle. Forsøket fra sesonger før, der han hadde gått ned på antall timer, hadde ikke vært spesielt vellykket.

– Jeg er en fyr uten talentet til for eksempel Finn Hågen Krogh. Hvordan skal jeg bli god? Jo, jeg må trene som faen. Sånn er det bare, fortalte han Aftenposten i høst.

Eirik Myhr Nossum er selv fysiolog og har de beste forutsetninger til å snakke treningsteori med sine løpere.

– Jeg var helt enig med Martin. Vi måtte tilbake til en gammel suksessoppskrift, fortalte trener Nossum.

Han har jobbet og jobbet og tenkt og tenkt på denne 15-kilometeren. Han la inn ekstratrening i staking.

– På 15-kilometeren i Seefeld skal jeg være på mitt råeste. Derfor trener jeg med tanke på nettopp det løpet, fortalte han til Aftenposten mens det ennå var høst og ikke eneste skirenn i sesongen 18/19 var avviklet.

Martin Johnsrud Sundby møter faren John Erik Sundby i målområdet etter at han endelig har tatt gullet. Gullet som han knapt hadde turt å tro på.   Foto: Joel Marklund / Bildbyrån

Utfordringer som styrket

Trent har han gjort, men livet har også hatt sine utfordringer. I fjor høst ble faren, John Erik Sundby, alvorlig skadet i en jaktulykke. I åtte uker lå han på intensivavdeling. Det ble mange lange timer i en stol på sykehuset.

– Det var en vanskelig balansegang. Jeg hadde en familie hjemme, en far på sykehus og trening som skulle gjennomføres.

Det endte med at han og broren Sondre vekslet mellom sykehus og treningsøkter på Olympiatoppen.

Kvelden før Martin gikk ut på det som skulle bli gulløpet, kom faren til VM-byen. Han var på plass på stadion.

Jeg tror det betyr en del for ham dette, og jeg tror at han var redd for at den høsten vi hadde skulle påvirke min sesong for mye, sier Sundby.

Men han som endelig er gullgutt tror tvert imot at motgang og føling med det virkelige livet utenfor sportens boble kan hjelpe på prestasjonen.

– Det kan skape gode «vibber» mot hendelser som denne. Du får føle at det er noe annet som betyr noe enn skilivet.

Han var full av takknemlighet. Mange sto på takkelisten. Ikke minst de hjemme. Kona Marieke og guttene Markus (6) og Max (3). De fikk ikke med seg stort av at pappa nå endelig var verdensmester.

– Jeg snakket så vidt med dem på telefonen nå før pressekonferansen. Marieke grein litt og hentet guttene i barnehagen.

Gullvinneren og kongen Harald etter løpet. De to hadde diskutert løpsopplegget på en middag dagen før.   Foto: Richard Sagen

Alt gikk i svart

Under store deler av løpet trodde han at det handlet om bronse.

– Det var et forvirrende løp. En stund var jeg 15 sekunder bak og jeg ble sekundert mot Didrik Tønseth. Da det var to-tre kilometer igjen fikk jeg beskjed om at jeg gikk for medalje.

Da han var på toppen av den siste bakken før målgang ropte Vidar Løfshus med alt han hadde av stemme at Sundby hadde los på gullet og ledet med to sekunder. I virkeligheten var ledelsen på tre sekunder.

– Derfra og inn husker jeg ingenting. Alt gikk i svart. Jeg kom ikke til meg selv før jeg så Emil Iversen i mål området og fikk vite at jeg hadde vunnet.

Martin Johnsrud Sundby er den eneste småbarnsfaren på det norske landslaget. Han innser at et vanlig familieliv vanskelig lar seg kombinere med livet som toppidrettsutøver. Likevel vil han ikke snakke om at det nå er over.

– Didrik (Tønseth) sa til meg i teltet at dette var et perfekt tidspunkt å legge opp på. Jeg svarte at han nok kommer til å slite med meg noen år til.

– Så da møter vi deg i Oberstdorf-VM i 2021?

– Ja.

På forsiden nå