Første gangen Hjelmeset gikk femmila i Kollen, kjørte han på en hund

Legender er blitt skapt i Kollen-femmila. Lørdag går favoritten Martin Johnsrud Sundby for å bli en av dem. Vi har snakket med et knippe nordmann som vet hvordan det er å vinne i Holmenkollen.

Odd-Bjørn Hjelmeset har gode minner fra Holmenkollen, og vant femmila i 2007. Her fra et verdenscuprenn i Kuusamo i 2009.  Foto: NTB SCANPIX

Saken oppdateres.

sx12969c_doc6o9ip3nf7km94hpydb9.jpg 

Magne Myrmo (72), vant i 1974:— Du blir båret frem av stemningen. Ikke bare inne på stadion, men gjennom hele løypa. Det er det som gjør at femmila skiller seg fra andre store renn. Den gangen var det to ganger 25 kilometer og det sto folk tett i tett fra Frognerseteren og innover i marka. At det var så god stemning kunne også være litt skummelt, for da øste du på med krefter og det var lettere å sprekke. Da jeg vant i 1974 var stemningen ekstra stor. Jeg var jo med og kjempet om seieren og ble løftet frem. Den gode stemningen kombinert med at jeg vant gjør at dette løpet er det jeg husker best fra min karrière, sammen med femmila i Sapporo og VM-gullet i Falun. Jeg husker også at dette var ett av mine aller siste renn med treski. Dette var sesongen glassfiberskiene hadde sitt gjennombrudd. Derfor gikk de fleste med glassfiberski. Men ikke jeg. Langs løypa var det mange som påpekte det. "Se på han som går med treski!", er en kommentar jeg husker godt. Men det ble stille etterhvert som jeg ledet og til slutt vant. Jeg ledet også femmila i Kollen etter 40 kilometer i 1972. Men da sprakk jeg, det var ikke flere krefter igjen. Men den gangen gikk vi 15-kilometeren dagen før, som jeg vant, og det ble nok litt for kort opphold for meg den gangen.

LES OGSÅ:

sx62f8fe_doc6o9io10g477oemz182k.jpg 

Oddvar Brå (64), vant i 1975, 1979 og 1981:— Det er flere ting som gjør Kollen-femmila stor. Det ene er tradisjon, femmila er vel det løpet som har lengst tradisjon. Det andre er at Kollen-femmila, i hvert fall fra gammelt av, skulle være en kraftprøve. Og så er det hele stemningen. Jeg husker fra gamle dager, den gangen femmila var litt lenger og vi gikk to ganger 28 kilometer, var det nesten sånn at jeg kjente igjen folk langs løypa. De dro ut i Marka og lå på samme plass hvert eneste år. Nå er femmila litt annerledes ved at det er mye kortere runder, men stemningen er ivaretatt ved utbygging og flere plasser på Frognerseteren. Men det som ikke er som i gamle dager er kraftprøven. Det er litt snillere i dag. Jeg er livredd for at den skal forsvinne helt. Uansett har jeg veldig mange gode minner fra Kollen-femmila. Jeg gikk den for siste gangen på min 40-årsdag (1991), men det jeg husker best er den i 1975. Da var jeg litt tung i starten og ble gått inn med ett minutt av Ivar Formo etter 10 kilometer. Da måtte jeg øke farten for å henge på. Etter 20 kilometer føltes det ikke behagelig, men det var OK. Mellom 20 og 25 kilometer begynte jeg å forberede meg at jeg måtte gå fra for å hente inn igjen minuttet. Og etter 26–27 kilometer rykket jeg. Det spesielle var at vi gikk i veldig tett tåke. Vi så ikke mer enn 5–10 meter. Jeg kunne ikke kikke meg tilbake og se om jeg hadde gått fra Ivar. Men jeg hørte at jubelen forsvant lenger og lenger bak. Og til slutt hørte jeg ingenting. Da visste jeg at det hadde gått fra. Det var en veldig spesiell måte å bli sekundert på. Jeg vant med to minutter den gangen og Ivar ble nummer to.

SAK FRA PRESSEKONFERANSEN MED MARTIN JOHNSRUD SUNDBY OG PETTER NORTHUG:

sp548873_doc6o9iq4g2mdkqv25edb9.jpg 

Vegard Ulvang (52), vant i 1989, 1991, 1992:— Det første og viktigste er at femmila i Holmenkollen er det eldste skirennet - og dermed har historisk sus. Det legendariske rennet foregår i samme terreng som det gjorde fra starten av. Mitt sterkeste minne er fra 1984, da jeg var første års senior. Det var senere stort å vinne, som jeg gjorde tre ganger totalt. Skjønt, det var bare første gang i 1989 at det skjedde i originalløypa. Neste gang var runden forkortet på grunn av snømangel, og siste gang jeg vant Holmenkollens femmil var den flyttet til Vang i Hedmark. Uansett, femmila i Kollen har sin sjarm. Det er en opplevelse å være med. Man blir løftet frem. Vanligvis er man alene i skogen, men har er det fullt av folk. Utlendingene er like begeistret. Alle som går på ski drømmer om å gå i Holmenkollen. Siste gang jeg konkurrerte der, var i 1997. Da gikk det dårlig.

LES OGSÅ:

sx1068bc_doc6o9iojew0d4vavqc82k.jpg 

Odd-Bjørn Hjelmeset (44), vant i 2007:— Femmila i Holmenkollen kan oppsummeres med ett ord: Rått. Jeg var så heldig at jeg fikk gå femmila mens det fortsatt var to runder på 25 kilometer. Så gikk man over til runder på 16,7 kilometer, det var mindre rått. Så har man beveget seg nedover. Men det Kollen har klart å opprettholde er to ting: Ei hard løype. Og det er vanvittig mye folk. Første gangen jeg gikk, i 1992, kjørte jeg på en hund. Dette var helt i enden av 25-kilometerssløyfen, og plutselig kom det en turist og en hund mot meg. Jeg kjørte på hunden – og den fikk nok unødig mye vondt på grunn av meg. Selv merket jeg ingenting. Men jeg stoppet opp og pratet med eieren, han mente det gikk greit. Jeg ble nummer 26 det året. Men i 2007 vant jeg endelig Kollen-femmila, etter å ha kommet på pallen to ganger tidligere. Jeg visste at jeg kjempet med Tobias Angerer om seieren, men om jeg lå foran eller bak ante jeg ikke, fordi det var så enorm lyd fra publikum og det var umulig å høre sekunderingene. Da jeg gikk over mål ante jeg ikke om det var seier eller ikke. Men det jeg visste var at Frode Estil og jeg, vi gikk sammen de siste milene, gikk veldig fort. Og at det var helt greit dersom Angerer slo meg. For da måtte han hatt en vanvittig dag.

JOHAUG OM KRITIKKEN:

syae5967_doc6o9k0ycb2glqznrsdb9.jpg 

Eldar Rønning (33), vant i 2012:— Min far og bestefar snakket mye om femmila i Kollen, at det var de barskeste som vant den. Det ble en guttedrøm for meg å vinne den. Og da jeg sto der på startstreken selv for første gang (21. plass 2003), klar for det jeg visste var en manndomsprøve, både gruet og gledet jeg meg. Det var noe med hele settingen. Et knallhardt renn. Og enorm stemning. Alt som kunne krype og gå i Oslo dro til Holmenkollen. Det var ikke bare de som var interessert i langrenn. Men også dem som ville ta seg en fest og samtidig heie på skiløpere. Det luktet bål og sprit. Jeg merket jo at det ble konsumert andre ting enn kaffe og kaker. Jeg hørte det også på stemningen, det var ingen tvil om at alkoholen hjalp folk til å komme i "det gærne hjørnet". I min første femmil gikk jeg tidlig, jeg gikk langs en smal korridor, og folk var helt inntil meg for å heie. De var helt ville. Og på sisterunden ble det enda villere. Da var vi løpere veldig slitne, og dem langs løypa ville gi en ekstra oppmuntring til oss som hadde det vondt. I 2012 gikk guttedrømmen i oppfyllelse da jeg vant. Jeg husker at jeg kom først inn på oppløpet. At det ikke var oppgått og at det mistet fart. Da kom tanken om at dette var min mulighet, at det var nå eller aldri. Det var ikke planlagt, men jeg slo om til diagonal, og da slo vinnerinstinktet til. Jeg skulle ikke bli nummer to! Hadde jeg blitt det, ville jeg fortsatt kjent på smerten. Så stort er det å vinne femmila i Kollen.

sy4d1d11_doc6o9uwy6kdfb58w42db9.jpg 

Sjur Røthe (27), vant 2015:— For meg er det totalpakken på femmila som er det fineste: Atmosfæren, folkehavet, komme på stadion og bli møtt av alle tilskuerne. Da jeg vant i fjor, kjente jeg det underveis at det kunne bli min dag. Jeg var i god form, men ble også løftet rundt av publikum. Det skjer ikke noe annet sted. Det er ei løype der man må være taktisk. Det er viktig med posisjoner på slutten. Jeg var veldig sliten, men gikk på adrenalin. Og det var spenning til det siste. Som yngre så jeg femmila på TV, men tenkte aldri på at jeg skulle vinne. Da var nok målet heller å få delta. Jeg er en beskjeden vestlending. Jeg håper at jeg har en god dag lørdag også, men føler ikke noe press om at jeg må forsvare seieren.

sp2a5a5e_doc6o9ipm1cpehc6pnqdb9.jpg 

Gjermund Eggen (74), vant 1966:— Det å vinne femmila i Holmenkollen er noe av det største jeg har opplevd i min idrettskarrière, men det rare er at jeg ikke ønsket å gå. Dette var under VM på ski, og jeg hadde allerede vunnet 15 km og vært med og tatt gull på stafetten. Derfor ga jeg beskjed til landslagstrener Oddmund Jensen om at jeg var utladet. Jeg husker at han kom på rommet mitt, vi diskuterte det og da han gikk mot døren, tenkte jeg at jeg slapp. Da snudde han seg bare og sa: Du går! Det var som å få ei bøtte kaldt vann over meg. Men det ble stort da jeg vant, i en alder av 23 år. Hele atmosfæren, det går nesten ikke an å beskrive. Allerede som ung hadde det vært en drøm å gå der – og det å vinne ble overveldende.

sf09baab_doc6o9ipleba3m3f1s6826.jpg 

Erling Jevne (49), vant i 1996:— Jeg hadde hatt sjansen mange ganger, men det var en befrielse fysisk og mentalt å vinne til slutt i en alder av 29 år. Det var på tide. Alt var på plass den dagen. Jeg hadde fått et nytt skipar som jeg hadde prøvd i Vasaloppet 14 dager i forveien, der jeg ble nummer to. Jeg merket underveis at jeg ble sterkere og sterkere, fordi jeg visste at jeg var i grådig god form. Det var jo enkeltstart den gange, så jeg visste hvordan jeg lå an. Den siste mila av løpet nøt jeg skikkelig. Holmenkollen har så mye sjel. Som første år senior gikk jeg også femmila i Kollen, og ble nummer fem. Det var mitt gjennombrudd. Det var dette jeg kunne, fordi jeg ikke var rask. Det å gå femmila i Kollen er idrett og kultur på samme tid.

sxf030b7_doc6oay5utn86fa3xnlck.jpg 

Petter Northug (30), vant 2010, 2011:— Jeg ser fortsatt på femmila fra VM i 2011 som det viktigste løpet i livet mitt. Da ble jeg løftet frem av et fantastisk publikum. Det var enorme mengder tilskuere der, og jeg glemmer det aldri. I Norge er femmila den store manndomsprøven i langrenn, og spesielt i Holmenkollen fordi det rennet har en helt spesiell historie. Her foregår skirennet i langrennssportens Mekka, hvor stemningen og omgivelsene setter sitt preg på tradisjonene. Ingen andre nasjoner har en slik folkefest. For meg er løpet fra 2011 det ultimate.

Aftenpodden Sport diskuterer høydehus: - Idrettens gråsoner bør farges svarte. Lytt til denne ukens podcast her:

På forsiden nå