Tårene fra Liberec gjør dette bildet ekstra sterkt

KOMMENTAR: For å forstå Marit Bjørgens prestasjon, må man skjønne hvor ille det faktisk sto til.

KONTRASTER: En lykkelig Marit Bjørgen sammen med sine ferske medaljer i Pyeongchang søndag ettermiddag. Bildet til høyre viser en rådvill langrennsløper fra det nitriste mesterskapet i Liberec i 2009.  Foto: RUNE PETTER NESS/NTB SCANPIX

Saken oppdateres.

PYEONGCHANG: Det ser ikke ut til at noe biter på Marit Bjørgen lenger. Slik var det ikke da hun tårevåt og rådvill forsøkte å gi svar på hvorfor hun hadde havnet i sin største sportslige krise.

Det jeg sikter til er en ni år gammel historie. Jeg skal komme tilbake til den, men først en kjapp gjennomgang av tiden fra 2010 til i dag: Bjørgen har reist fra det ene mesterskapet til det andre og sanket medaljer. Det startet i Vancouver i 2010. Sprintseieren der står fortsatt som et av høydepunktene i karrieren. Det var da hun som 29-åring brøt barrieren og vant sitt første OL-gull. På åtte år har Bjørgen maktet å bli tidenes største vinterolympier. Hennes OL-historie fikk sin ende da hun passerte målstreken i Pyeongchang søndag morgen. Hun slo nest beste løper med nesten to minutter. Når Bjørgen-historien skal skrives, vil denne prestasjonen trolig havne helt på topp.

I en slik stund er det interessant å spørre seg hva Bjørgen holdt på med før hun fylte 29 år, før hun tok fatt på arbeidet som til slutt sørget for åtte olympiske gull.

Hun slo gjennom tidlig og tok sitt første VM-gull allerede i 2003. To år senere ble hun VM-dronning med tre gull i Oberstdorf.

Så kom problemene. I økende grad.

Adresseavisens kommentator Birger Løfaldli.  Foto: HÅVARD HAUGSETH JENSEN

Først et skuffende OL i Torino i 2006. VM i Sapporo året etter ble en enda større nedtur. Hun reiste hjem uten individuelle medaljer. Neste sjanse til å vinne gull var VM i Liberec i 2009.

De to ukene nord i Tsjekkia ble de aller tyngste i Bjørgens karriere, og det er minnene fra disse dagene som gjør Bjørgens jubelhistorie etterpå ekstra sterk. Hun slet med sykdom i forkant og ankom Liberec kort tid før første øvelse. Avislesere og TV-seere hadde blitt vant til å se Bjørgens tårer hyppig i etterkant av skuffende renn. Et stort pressekorps ventet på henne da hun ankom VM-byen. Tross langvarige problemer var Bjørgen fortsatt den store stjernen. Forventningene var høye. Håpet var at hun skulle finne formen før VM startet.

Det åpnet med 16.-plass på ti kilometer klassisk. En gedigen nedtur. Bjørgen gikk så dårlig på ski at mange av oss som sto langs løypa begynte å se for oss at det hele var over. På neste øvelse, skiathlon, ble det 19.-plass. Det var vanskelig å forestille seg at denne løperen ville kjempe i verdenstoppen igjen. Bjørgen gråt, og det ble følelsesmessig så sterkt at også journalistene slet med å holde tårene tilbake.

Hele situasjonen var fryktelig trist.

BUNNPUNKTET: Slik så det ut da Marit Bjørgen gikk inn til en svært skuffende 19.-plass på skiathlon i VM i Liberec i 2009. Da var skidronningen inne i sin tyngste periode i karrieren.  Foto: LISE ÅSERUD, NTB SCANPIX

Neste øvelse var sprint. Der ble Bjørgen nummer ni. Heller ikke på stafetten fikk hun medalje. Norge ble nummer fire. Håpløsheten toppet seg før den avsluttende tremila. Bjørgen ønsket å gå, hun hadde fortsatt et håp om at ting ville løsne, at hun ville finne tilbake til taktene fra da hun vant tre gull i 2005. «Jeg har lyst til å gå alt», svarte Bjørgen da pressen spurte henne før laguttaket. Likevel ble hun nektet å delta. Landslagsledelsen skjønte at det var meningsløst og drepen for den lille fliken av selvtillit som var igjen å stille til start.

Det innså ikke Bjørgen.

I hele denne perioden stilte hun tappert opp for mediene. Hun lurte seg aldri unna. Selv om tårene rant, fortsatte hun å svare. Derfor fikk hun også stor sympati, både blant pressen og hos nordmenn flest. I løpet av Liberec-VM ble hun spurt om hun tenkte på å gi seg som langrennsløper. Hun innrømmet at tanken hadde streifet henne.

Det viser hvor langt nede hun faktisk var. Motivasjonen forsvant, og hun var rådvill. Hele tiden fikk hun spørsmål om hva som var galt. Hun hadde ikke noen gode svar å komme med. Det ble en ond sirkel.

Heldigvis gjorde ikke Bjørgen alvor av tankene om å legge opp vinteren 2009. I stedet tok hun et grundig oppgjør med seg selv og treningsopplegget sitt. Hun konkluderte med at hun hadde trent kroppen i senk og aldri vært i stand til å hente seg inn. Med hjelp av psykolog, en dyktig landslagsledelse og lagvenninner i verdensklasse snudde hun alle steiner i jakten på å komme tilbake. Treningsopplegget ble forvandlet, men den kanskje aller største endringen var at Bjørgen lærte å stole på seg selv og lytte til sin egen kropp og sitt hode.

BLE HISTORISK: Her går Marit Bjørgen inn til sitt åttende olympiske gull. Hun var i en egen klasse og vant med nesten to minutter på tremila i Pyeongchang. Nå er 37-åringen tidenes største vinterolympier.   Foto: RUNE PETTER NESS

Hun måtte helt til bunns for å forstå at det måtte endringer til. Bunnpunktet fant sted i Liberec.

Resultatene kom kjapt. Bjørgens andre gullperiode startet i Vancouver og fikk sin foreløpige ende i Pyeongchang. Med bakgrunn i historien blir derfor tremilsgullet søndag morgen en ekstra sterk opplevelse.

Ikke bare for Bjørgen, men også for oss som har fulgt henne tett helt siden de nitriste dagene i Liberec for ni år siden.

På forsiden nå