Alvorlig god

Å bli skuespiller var det eneste Tone Mostraum ville. Enten på scenen eller i prestekjole.

Saken oppdateres.

Du har kanskje sett henne på TV, som Randi i NRK-serien Svarte penger, hvite løgner? Tone Mostraum har også to roller i Lilleskogen som vises på Trøndelag Teater for tida.

- Hun har så langt fint hår.

Ordene sleper seg av gårde når Tone forteller om rollefiguren Martine. Tonefallet ender ved å gå opp som i et spørsmål. Rolig og tydelig. Hun sier det i et dødsens alvor. Så blir hun stille. Kanskje i fem lange sekunder, før en overraskende høy og befriende latter følger. Merkelig nok virker det ikke teatralsk. Bare morsomt.

- Martine er den nye i byen, som bruker lipgloss.

Tone Mostraum spås også å være den nye. Den nye norske skuespillerinnen som overbeviser publikum både på scenen og på lerretet. For tiden er hun altså begge steder.

- Hun er et funn for film, mener regissør Jarl Emsell Larsen i Svarte penger, hvite løgner.

- Hun spiller innenfra og ut. Film er avslørende, men Tone er 100 prosent troverdig. Hun går gjennom skjermen på en magisk måte, sier navn.

Ressigøren for Lilleskogen, Jon Tombre, forteller om en gåtefull, følelsesladet skuespiller som aldri tyr til A4-løsninger.

- Hun lytter, men har alltid sin egen vri. Hun kan forvandle seg fra en feiende flott kvinne til en forstokka, patetisk dame som spinner livet sitt rundt hva som skjer på TV. Hun er imponerende.

I Lilleskogen spiller Tone hovedpersonen, Julie Nilsen, som er rundt fem år gammel.

- Vi har diskutert mye hvor voksen man faktisk kan være for å bli oppfattet som et barn. Men det blir som å gjøre en hvilken som helst rolle, og gå inn og ta rollen på alvor. Ta tak i den karakteren og så gjennomleve det som et barn, forklarer Tone særdeles ettertenksomt.

En skrudd uhygge hviler over stykket. Det luskes i skogen og det viser seg at Julie er blitt seksuelt misbrukt.

- Det er et viktig tema å ta opp, men det er en påkjenning å spille. Man blir veldig berørt av stoffet. Jeg har lest bøker om temaet og prøver å få en opplevelse av det. Hvordan man kanskje har vanskeligheter med å konsentrere seg, og ha nærhet til andre. Når de følelsene setter seg i kroppen, gir det rollen et fysisk uttrykk.

Tone reiser seg og beveger seg på en smånervøs, ukoordinert og barnlig måte over gulvet, mens hun fikler med hendene og drar litt i genseren.

- Det kan være måten hun går på, det er noe greier med hendene, genseren skal ikke være sånn. Så kommer hun ut av det, klarer ikke å følge med hele tiden. Julie kommer alltid en replikk etter alle de andre. Hun skifter veldig fort, hun skremmer de andre for hun er så . . . , hun er så ustabil rett og slett.

Tone tar en lang pause.

- Det er så store svigninger hos barn, fra latterkrampe det ene øyeblikket til at de begynner å grine hvis du ser litt hardt på dem idet neste.

Stykket appellerer til Tones hovedbeskjeftigelse da hun var liten, å luske rundt. Det var et hus på hjemstedet Trysil hvor man iblant kunne se en dame i bare bh. Foruten luskingen, bød ikke Trysil på annet enn fotball, bingo og ski. Men da Tone var tolv, flyttet de til Porsgrunn hvor hun ble med i amatørteater. Derfra var det ingen vei tilbake, bare et år i Roma og en liten tur innom Menighetsfakultetet først.

- Helt siden jeg var 17 år har jeg skrevet for å få søknadsskjemaet til Statens Teaterhøgskolen, men jeg torde ikke søke og begynte å studere telogi i stedet. Man har vært på en del gudstjenester og sett at det er veldig dårlig fremførelse og det appellerer lite til at folk skal gå mer i kirken. Jeg tenkte vel egentlig at jeg kunne bli en veldig god prest og burde gå inn og gjøre en tjeneste der, smiler hun.

Midt i teologistudiene ble Tone tilbudt rollen som prostituert i filmen «En mann må gjøre det han må». Det var hard kost for en 19-åring å bli revet av klærne og klådd på puppene av den mye eldre Lasse Kolsrud. Til slutt fikk hun tryglet seg til å få sydd en liten truse under voldtektsscenene.

- Selv om forelesningene var interessante, ble det veldig stille på Menighetsfakultetet, og etter innspillingen torde jeg å spørre skuespillerne der om de kunne lese med meg til opptaksprøven på Teatershøgkolen.

Tone hadde tidligere tatt heisen mye på Teaterhøgskolen. Men hver gang dørene gikk opp, og hun fikk et glimt av de andre skuespillerstudentene, ble hun bare med heisen ned igjen. Først da hun var 20 år torde hun å gå gjennom dørene og skled rett inn på første forsøket.

- Det er den beste dagen i livet, den dagen jeg kom inn. Det var Det Eneste Jeg Ville, sier hun med trykk på hvert ord.

På Teaterhøgskolen traff hun Ane Dahl Torp, som spiller hovedpersonen i Svarte penger, hvite Løgner.

- Jeg syntes Ane var en dum blondine, som kjente alle, og jeg håpet jeg ikke kom i klasse med henne. Det gjorde jeg, og så ble vi veldig gode venninner.

- Er du litt dømmende? spør fotografen.

- Du hadde dømt henne du og.

- Hvordan var det å se bestevenninna få hovedrollen og ikke du?

- Det er begge gode roller og vi var bare lykkelige at vi fikk jobbe sammen. Ane fikk rollen før meg, og en av auditionene mine var å spille mot henne. Jeg bare så i blikket at hun hjalp meg.

Men Tone er ikke sentimental og liker ikke jenteklemming. Hun bedyrer at hun ikke er særlig romantisk av seg heller. Selv om hun 6. april gifter seg i Italia og skal ha 60 gjester på samme sted som Ibsen skrev Et dukkehjem . . .

- Vi var på en sånn brudemesse i går. Hun snakker nesten fort i iveren over å fortelle hvor smakløst det var.

- Det var virkelig sånn som du ser på alle sånne, ja Ungkaren, sånn var det. Så det var helt fantastisk, ja altså jeg mener grusomt da. De viste g-strenger og stygge kjoler og så gikk vi.

Tone er en av få som blir kalt et komisk geni. Under improvisasjonstrening på Teaterhøgskolen spratt en av lærerne opp og utbrøt i begeistring; «you're a clown!» Likevel er det alvoret kollegaer og venner nevner først i beskrivelsen av henne.

- Selvfølgelig har man et alvor i seg, men jeg tror ikke det kommer først. Vi tøyser jo hele tiden. Alvorlig høres veldig trist ut, jeg tror mer det er et engasjement eller en lidenskap, sier hun rolig. - Jeg tar det som et kompliment. Folk oppfatter kanskje alvor som selvsikkerhet, men jeg var mye på do i pausene med en gang jeg begynte på teateret her. Bare for å være litt for meg selv. Det tar litt tid å bli kjent, men det finnes jo fine folk overalt.

Innimellom siver det inn litt drømmende, noen ganger en slags japanskinspirert geishamusikk på høyttaleren på bakrommet. Det er musikken til Lilleskogen. Tone setter seg foran sminkebordet før fotograferingen.

- Skal jeg ta på litt lipgloss, spør hun fotografen.

- Ja, hvis du synes det.

- Ja, det synes jeg. Lipgloss er genialt. Nå ble jeg jævlig fin.

Hun går ujålete over gulvet i sjokkrosa strømpebukse og selskinnsstøvletter fra ungdomsskolen, snur seg raskt så hun skal få vind i håret på bildet.

- Hva er yndligsuttrykket, spør fotografen bak kamera.

- Gråtkvalt. Svaret kommer kontant, en pause og så ler hun høyt igjen.

Det beste med å spille Julie Nilsen i Lilleskogen er at hun har et etternavn og det har ikke de andre.

- For man husker så godt fra barndommen de man kalte med hele etternavnet. Det var noe spesielt med dem.

Og vil hun fortsatt hete Mostraum etter at hun er gift? Ja.



Noe sier oss at Tone og Mostraum kommer til å være uadskillelig om få år.

Foto: HÅVARD KALLESTAD 

Foto: HÅVARD KALLESTAD 

Gikk du glipp av disse?
 
 
 
 
 
 
På forsiden nå