Den gamle mannen og bilen

Sverre Simones (85) kjører fremdeles rundt i IFA-bilen som faren kjøpte i 1954. Selv om han synes det er en dårlig bil.

Pappaen til Sverre Simones (85) kjøpte den grønne IFA F9 på Notodden i 1954. Fremdeles kjører junior rundt i den østtyske bilen.  Foto: Paal Kvamme

Saken oppdateres.

– Jeg liker å eie den, på grunn av historikken og minnene. Ellers liker jeg ingenting med bilen. Kvaliteten er dårlig, sier Sverre Simones.

85-åringen lirker seg på plass bak det store, hvite bakelittrattet. Så våkner totaktsmotoren til liv, og IFA F9 glir sakte ut av garasjen. Kveldssolen skinner i blanke hjulkapsler og listverk, og motoren synger som om den var ny.

– Den er fra Øst-Tyskland, sier han med alvorlig røst.

– Stålet var dårlig, alt var egentlig dårlig. Derfor er det mer moro å restaurere en slik bil enn en Volvo PV eller noe sånt. Der kan du bare kjøpe ny skjerm og skru den på. Her er det nesten umulig å få tak i deler, sier Simones om bilen, som har fulgt ham i 65 år.

Før i tiden kjørte Sverre Simones som om han hadde Fanden i hælene. – At det har gått bra, er ikke min fortjeneste, sier 85-åringen i dag.  Foto: Paal Kvamme

Sverre Simones har fremdeles faren sin gamle kjøpetillatelse fra 1954.  Foto: Paal Kvamme

Hva er en IFA F9?

Østtysk personbil, produsert mellom 1949 og 1956.

Tresylindret totaktsmotor på 910 kubikkcentimeter og 28 hk.

Hadde såkalt frihjul på fjerdegiret, som kobler ut motorbrems.

En populær bil i Norge på 1950-tallet, da et unntak i bilrasjoneringen gjorde det mulig å kjøpe østblokkbiler.

Produsert i Zwickau og Eisenach, i nær 41.000 eksemplarer.

Ble nektet Volkswagen

I 1954 fikk Sveinung Simones innvilget kjøpetillatelse for bil. Jernverksformannen fikk ikke lov til å kjøpe VW-boblen han drømte om. I stedet måtte han nøye seg med en østtysk IFA.

– Far kjøpte bilen i lunsjpausen 7. mai 1954 hos A.A. Ryen i Storgata. Der kunne man kjøpe lysekroner, gummistøvler, biler ... alt unntatt mat, sier sønnen Sverre.

Da faren kom hjem fra jobb, 11.500 kroner fattigere, fikk junior låne den flunkende nye bilen.

– Jeg kom lenger og lenger hjemmefra, og fant ikke reversen. Jeg måtte sette snuten oppover i en bakke, trille bakover og svinge, sier Sverre.

Den usynkroniserte girkassen var vært en utfordring.

– En gang hadde jeg full fart opp en bakke, og skulle gire ned til andregir. I stedet satte jeg den rett i revers. Da var det bom stopp. Girkassen sprakk, men jeg klarte å kjøre videre, sier han.

I 1956 omkom Sverres far i en ulykke. Bilen ble registrert på moren, som ikke hadde førerkort.

– Så jeg har kjørt bilen hele tiden. Og jeg kjørte mye, overalt, 30.000 kilometer i året på grusvei, islagte vann, over markene ... Motoren var nesten aldri kald, humrer han.

På 1950-tallet var IFA populære biler i Norge. I dag er biltypen et uvant skue.  Foto: Paal Kvamme

Bak dette rattet har Sverre Simones tilbrakt mye tid. Dashbordet er ikke treverk, det er bare lakkert for å se slik ut.  Foto: Paal Kvamme

Retningsvisere à la 1950-tallet.  Foto: Paal Kvamme

Sære løsninger

Bilen hans ble egentlig utviklet av tyske DKW på slutten av 1930-tallet, med navnet F9. Annen verdenskrig satte en stopper for den nye bilen, og etter krigen ble fabrikken liggende i det nye Øst-Tyskland. DKW kom seg vestover, og fikk etter hvert i gang produksjonen av bilen. På andre siden av jernteppet begynte kommunistene å lage samme bil på den gamle DKW-fabrikken – under navnet IFA F9.

Ingen skal påstå at bilen ikke har personlighet. Interiøret er pent designet, og lakkert for å ligne treverk. Over de tre vanlige pedalene finnes en fjerde pedal, som skal tråkkes på hver tiende mil. Pedalen styrer bilens sentralsmøring, og sørger for at kingbolter, pedaler og styring blir smurt. Noe varmeapparat fantes ikke.

At bilen ikke har bensinpumpe, kunne gjøre pussige utslag i motbakkene. I oppoverbakkene skvulpet bensinen seg naturlig nok bakover i tanken, og da hendte det at bensinen ikke nådde frem til bensinrøret fremme i tanken.

– Hadde jeg under kvart tank, måtte jeg rygge opp bratte bakker. Jeg fikk god ryggetrening, sier eieren.

Også en slektning av Sverre Simones kjørte IFA. Dette bildet er fra 1956. Bak rattet i H-8678 sitter Sverre Simones, den lille jenta foran er hans lillesøster, Else Simones. Bak står hans mor, Margit Simones. Ved H-19859 står Sverre sin fetter Halvard Kastet, og bak står Ragnhild Kastet, Sverres tante og Hallvards mor. Fotografen er trolig Olav Kastet, eier av H-19859, som var ektemann til Ragnhild og far til Hallvard.  Foto: Privat

Ventet i fem år

Utpå 60-tallet tar denne historien en omvei. IFAen begynte å skrante, så Simones skaffet seg en britisk bil og solgte F9 til en nabo. Denne tok aldri i bruk østtyskeren, som ble overlatt noen russ. De kjørte bilen ut i skogen og ramponerte den.

– Ungdommene skjøt på den med hagle, sier han.

Simones fikk bilen tilbake, og oppdaget at salgsmeldingen aldri hadde blitt innlevert. Formelt sett har bilen altså aldri vært ute av familien. Bilen var et vrak, og sto uten skilter i en årrekke. Simones ble skipsmaskinist (for øvrig en av få i Norge som er sertifisert dampskip-maskinist) og var borte i lange perioder. Han satte i gang en restaurering som tok flere tiår. Da han omsider var ferdig, viste det seg at bilens opprinnelige registreringsnummer var overført til en annen bil. Til tross for lukrative tilbud Simones ville ikke skiltets nye eier gi slipp på H-8678.

– Jeg var så sta at jeg ikke ville kjøre bilen uten riktige skilter. Så jeg ventet. Bilen sto ferdig i fem år før jeg fikk skilter på den.

En god sjåfør må ha orden på både kraftstoff og wassertemperatur.  Foto: Paal Kvamme

Eksosanlegg med løveføtter, fra den gang Esso reklamerte med «tiger på tanken».  Foto: Paal Kvamme

Brukte hesjestreng på bilen

Noe kjedelig liv har bilen neppe hatt. Simones kjørte som om han hadde Fanden i hælene.

– Det er ikke min skyld at det gikk bra, sier han med et smil.

På vinterstid kjørte Simones rundt med kjettinger på slitte sommerdekk, og dekkene ble ikke byttet før slangen var på vei ut gjennom gummien. Bilen ble brukt som traktor – han slepte telefonstolper med den da han jobbet i Sauland Elektrisitetsverk. Simones var heller ikke redd for å improvisere litt når problemene dukket opp.

– Da jeg en dag var på vei til Trøndelag, begynte eksosrøret å subbe nedi bakken. Da klippet jeg ståltråd fra en hesje langs veien. Ståltråden ble trukket under bilen, inn gjennom dørene og sveivet rundt rattstammen. Da holdt eksosanlegget seg på plass.

Et minne om faren

I dag er kjørestilen noe roligere, men IFAen får luftet seg jevnt og trutt.

– Det blir et par tusen kilometer i året. Mange har spurt om jeg vil selge den, men da sier jeg nei. Bilen er et minne om min far, som jeg mistet så tidlig. Den hører så veldig til i familien, sier Sverre Simones.

Der skal den bli. Når Sverre en gang ikke lenger er blant oss, går bilen til sønnen Svein. Som allerede har seks stykk IFA F9.

– Mange har spurt om jeg vil selge bilen, da sier jeg nei. Bilen er et minne om min far, sier Sverre Simones.  Foto: Paal Kvamme

På forsiden nå