Dollarglis - bare nostalgi?

Ryktet har nådd oss fra den videregående skole at dagens ungdom ikke lenger kjenner den egentlige betydningen av begrepet «dollarglis». Det er ikke noe å le av.

Saken oppdateres.

«Dollarglis» forbindes i dag visstnok helst med børshaienes og meglernes smil når de sjekker kontoutskrifter - sammen med fotballproffer og popstjerner; et av det nye årtusenets vitnesbyrd om historieløshet og kulturhistorisk forfall. For dollarglis handler om helt andre verdier.

I håp om å finne et «dollarglis for vår tid», shoppet vi litt rundt hos forhandlere av nye(re) biler og falt fort for en to år gammel, bra motorisert Chrysler Sebring Cabriolet.

- Fin bil, men noe dollarglis er det jo ikke, sier Arne Asphjell, kjent (veteran)bilentusiast og spaltist i Adresseavisen. Teknisk konsulent i AmCar-klubben, Rolf Roald, er enig. Ok forsøk, men det holder ikke at Sebringen er en amerikaner, god å kjøre, nydelig å cruise i, at den etter norske forhold er en voksen bil, og ser ganske potent ut, både for-, ba- og sidelengs. For:

- Begrepet «dollarglis» er uløselig knyttet til fronten/grillen på de aller feiteste amerikanske bilene på 50- og 60-tallet, er Asphjell og Roald enige om. Særlig kvalifisert er enkelte modeller av Buick, De Soto, Cadillac og en og annen Chevrolet. Skikkelige dollarglis var breikjefta biler med tenner som nærmest hang nedover støtfangerne, sier Asphjell.

Etter hvert kom begrepet til å romme alt av amerikansk bil som var spesielt bredt, stort, fett, kromt. Det får så være. Men å bruke dollarglis som betegnelse på Mercedeser eller generelt om store biler bare de er dyre og/eller eksklusive nok, er historieløst og nærmest blasfemisk. Da hjelper det ikke om det er Ferrari, Jaguar, Rolls eller Bentley. Amerikansk må det være.

- Rånerungdommen har bare forhold til «gamle» BMW'er og Amazoner. De vet ikke hva de går glipp av, sier Asphjell. Han håper i det hele tatt på en renessanse for det feite, svære og amerikanske. Men tidsånden tillater det neppe. En gjenfødelse av dollargliset er sørgelig politisk ukorrekt, sukker han.

Av nye biler er det kanskje de svære amerikanske SUV'ene ( Sport Utility Vehicle - ganske brutale, store firehjulsdrevne asfaltjeepluksusbiler ) som lever mest opp til dollarglis-betegnelsen, antyder Asphjell. Selv om de selger godt, sliter disse svære bensin- og dieselslukende bilene med anseelsen og stuerenheten også på hjemmebane. Kjører du en slik havner du fort i samme statusklasse som røykere.

Det ultimate gliset

Rolf Roald har selv en lang, bred, sterk og lekker Pontiac Bonneville fra tidlig 60-tall. Men ikke en gang den kvalifiserer fullt og helt til hedersbetegnelsen dollarglis, mener han beskjedent. Det samme sier Asphjell om sine mulige kandidater.



Kjell Kraakmo, derimot, tipser de. Innehaveren av Classic Autoparts har trolig Trondheims ultimate dollarglis. En Cadillac 1959-modell. Modellen fra det året da Cadillac-gliset var på det aller bredeste og halefinnene på sitt aller høyeste.

Ut fra en av Kraakmoes garasjer sklir et enormt flak av en bil. Cadillac Eldorado Biarritz. Som 1959-modell ble den produsert i 1320 eksemplar. Omkring 400 er fortsatt i live rundt om i verden. Og Eldoradoen er akkurat det den ser ut som:

- En versting, sier Kraakmo tilfreds. 5,78 meter lang cabriolet(!) 365 HK V8'er på 3,9 liter. Tre forgassere. Massivt utstyrt. Svære skinnsofaer. Alt som kan drives elektrisk er det. Seter, bakluke, kalesje, ja selv de små luftevinduene. På den tiden var Eldorado enda Cadillacs absolutte flaggskip. Den var dyrest av de dyre. Dobbel pris i forhold til fabrikkens vanlige 59-utgaver.

Selv om han godtar dollarglis-betegnelsen også på andre amerikanere, er det bare Cadillac som teller for Kraakmo. Det siste «skikkelige» Cadillac'en ble produsert i 1996, mener han. Den siste av de store, bakhjulsdrevne. Han har en slik også. Så nådde «europeiseringen» selv Cadillac. Men Kraakmo har visse forhåpninger til de helt nye modellene Cadillac'ene. De har potensiale til å gi dollargliset mening igjen.

 
 
 
 
På forsiden nå