Et blodig ansikt over snøkanten

Det var Adresseavisens journalist Ulf Moen som skrev ulykkesreportasjen i 1962. Her er noen av utsagnene fra offeret Steinar Kleveland og lensmann Per Jostein Brattset.

Saken oppdateres.

Steinar Kleveland:

«Jeg ble kastet ut gjennom døren og seilte gjennom luften, og da så jeg bilen foran meg i svevet.»

«Jeg halte meg oppover etter grener og stammer som jeg fikk tak i. De verste plassene måtte jeg slenge meg fra gren til gren, fra tre til tre for å komme over passasjer der det var umulig å gå eller krype. Jeg var nødt til å spille Tarzan, enda lysten til det var meg fjernere enn noe annet.»

«Votter eller hansker hadde jeg ikke. Hendene mine frøs snart, og ble mer og mer stive og ufølsomme. Kulden, stivheten og ufølsomheten krøp etter hvert oppover armene. Jeg var redd de skulle svikte. Men merkelig nok lystret de ordre til jeg kom opp.»

«Det ble en uendelig lang klatretur, og jeg følte at kreftene ble liksom tappet ut av meg av anstrengelser, frost og smerter. Men jeg ga ikke opp. Litt senere klatret jeg over snøkanten på veien. Jeg så at det var folk der, og det var godt å bli tatt hånd om.»

Lensmann Per Jostein Brattset:

«Det er den mest mirakuløse redning jeg har opplevet. Jeg var overbevist om at det ikke ville bli behov for lege etter en slik ulykke. Samtidig fikk alle vi som stod der en overraskelse: Opp over snøkanten stakk et blodig ansikt.»

«Og det sier jeg rett ut: Jo mer en ser på denne historien, jo mer utrolig virker den. Jeg vet nesten ikke lenger hva som er mest utrolig: At Kleveland slapp så enestående lett fra selve utforkjøringen, eller at han virkelig maktet å slite seg opp på veien igjen.»

«Ruten som bilen først hoppet og falt nedover, og som Kleveland senere klatret oppover igjen, er faktisk meget verre enn hva man kan tenke seg når man står oppe på Pynten. Det var minst fire-fem stup den kjørte utfor, enkelte av dem var høyere enn fireetasjers leiegårder.»





 
 
På forsiden nå