– Jubelen sto i taket da jeg solgte det første huset

Som ung og nyutdannet har Kristina Omdal merket at det er krevende å konkurrere om de samme oppdragene med dem som har 30 års lengre erfaring. – Det gjelder å overbevise om at jeg har noe å fare med og ikke er så blond som hårfargen tilsier, sier 25-åringen.

Kristina Omdal fikk meglerbrevet for noen få måneder siden.  Foto: Kari Byklum

Saken oppdateres.

Du er helt nyutdannet og fikk meglerbrevet for et par måneder siden, hvordan var det?

– Det var utrolig godt å få det i hendene og vite at utdannelsen var i boks.

Jeg begynte hos Privatmegleren i sommerjobb under utdannelsen og har vært der gjennom den to år lange praksisperioden, så jeg har jo allerede jobbet noe år.

Men under utdannelsen hadde jeg alltid en ansvarlig eiendomsmegler i ryggen.

Nå står jeg mer på egne bein, og det gjelder virkelig å holde tunga rett i munnen. Men jeg kan ikke gjøre annet enn å gjøre mitt beste, og samtidig har jeg mange erfarne og rause kollegaer å rådføre meg med når det trengs.

Kristina Omdal
  • Alder: 25 år
  • Bor: I hjembygda Vennesla
  • Familie: Singel
  • Aktuell: Eiendomsmegler i Privatmegleren
  • I bransjen: Begynte i 2016, fikk meglerbrevet i februar 2018

Husker du da du solgte ditt første hus?

– Ja, så klart! Det var en bolig som jeg overtok fra en kollega som sluttet. Det hadde tidligere vært inne et bud som ble avslått, og så ble boligen liggende usolgt en stund.

Det endte med at boligen ble solgt godt over budet som ble avslått, og både kjøper og selger var for fornøyde. Jeg var helt fersk i jobben, og når man er så ung så må man gi det lille ekstra, derfor var det stas å selge det første huset. Jeg jublet høyt!

Christina Omdal husker godt da hun solgte sin første bolig. -Det var en bolig som jeg overtok fra en kollega som sluttet. Det hadde tidligere vært inne et bud som ble avslått, og så ble boligen liggende usolgt en stund. Det endte med at boligen ble solgt godt over budet som ble avslått.  Foto: Kari Byklum

Du begynte på eiendomsmeglerstudiet rett etter videregående, hvorfor så målbevisst?

– Det var faktisk min bror som først begynte å snakke om yrket da jeg gikk på videregående.

I den perioden var det også mye omtale i media om at det ville bli mangel på eiendomsmeglere når de nye utdannelseskravene ble innført.

Når jeg først hadde bestemt meg, var det ikke noe vits å drøye. Dermed flyttet jeg fra Vennesla og begynte på eiendomsmeglerstudiet i Bø høsten etter videregående.

Det var tøft, og en del byttet linje underveis, men jeg liker å jobbe med mennesker og trives med jobben.

Mange eiendomsmeglere trekker fram den harde konkurransen i yrket, hvordan opplever du den?

– Det er klart det er tøft, og kanskje spesielt når man er på befaring og skal vinne kundens tillitt i konkurranse med erfarne meglere som har vært i bransjen i 20–30 år.

Men jeg liker å gi jernet. Dessuten har jeg stor arbeidskapasitet og ingen forpliktelser på hjemmebane, og det er nok en fordel når man er fersk.

Det gjelder å overbevise om at jeg har noe å fare med og ikke er så blond som hårfargen tilsier. Det viktigste for meg er at kundene føler seg trygge og ivaretatte, og en merker jo fort når man får en god tone.

Hva er det med yrket som du trives best med?

– Jeg føler meg veldig heldig som får være med i hele prosessen gjennom et salg, for det er ofte en stor og viktig avgjørelse for dem det gjelder.

Det er både spennende og lærerikt å ta del i dette, og ikke minst givende å få tillitt hos folk. Det setter jeg stor pris på.

Har du gjort noen nybegynnerfeil eller andre tabber du tar sjansen på å dele?

– He he, det kommer kanskje noen flere mer årene, for enn så lenge er det ikke noen store tabber.

Men jeg har i alle fall erfart at det er viktig med en skikkelig bil! Første sommeren skulle jeg på befaring på en hytte, men fant ikke fram.

Det var stressende og kjempevarmt, og svetten silte siden jeg selvsagt ikke hadde aircondition i min gamle Toyota. Det ordnet seg til slutt, men det var en svett start. En annen opplevelse samme sommeren var i forbindelse med en privatvisning, hvor eierne ikke var hjemme.

Etter visningen ville de potensielle kjøperne inn for å ta en siste titt, og så smatt det ut en katt. Jeg løp etter og lette febrilsk, livredd for at det var en dyr innekatt.

Fant du den?

– Nei, men jeg fikk tak i eierne, og det var heldigvis ingen rasekatt som ikke måtte ut.

På forsiden nå