Det dreier seg om den samme problemstillingen som hos så mange andre: Husdyr, skal, skal ikke? Jentene våre har jobbet godt sammen over lengre tid, med en heftig og tidlig utviklet sans for lobbyvirksomhet, vi voksne har stått imot etter beste evne, enige om at husdyr vil vi ikke ha. Gradvis har vi merket at argumentene våre har blitt frynsete i kantene og stadig mer slitte. «Tante er allergisk», sier vi. «Neida», sier tante (hun er litt i unåde). «Jeg kan ta medisin, jeg.» «Vi vil ha mulighet til å stikke på helgetur, da kan vi ikke ha hund», sier vi. «Men dere kan hvis dere kjøper katt», sier venner. «Det er så mye styr», sier vi. «Vi ville blitt så glade», sier ungene.
Så kom jeg over et papirark som hadde falt under stuebordet. Det viste seg at niåringen og ei klassevenninne hadde hatt strategisamling. Seks argumenter og gjøremål i punktform, som skulle skaffe til veie et husdyr. Deriblant sto det «ring tante». En samtale som etter niåringens oppfatning endte i en lovnad om en kanin som tante slett ikke eier, mens tante på sin side satt med telefonen i handa etter endt samtale og spurte høyt ut i rommet: «Hva skjedde nå?»
Konklusjonen ble i alle fulle fall at mor og far, uten at ungene vet det ennå, har gitt etter og kjøpt katt. «Kjøpt?» spør du. Jepp, det har seg nemlig slik at mor stakk fingeren dypt i jorda og innså at ansvaret for katten, det blir mitt. Dermed skulle jeg også bestemme type katt. Og jeg har bestemt, noe mot fars vilje. Så nå gleder jeg meg stadig mer til at en utgave av verdens største tamkattrase, Maine Coon, flytter inn hos oss. Far har hetta. Jeg viser frem bilder fra oppdretteren: «Se, så søt», pludrer jeg lett forelsket. «Nå må den slutte å vokse», sier han med lett angst i stemmen. Så henter jeg bilder på nett, av de aller største
utgavene, og viser ham. Mens han kaldsvetter og gruer seg og jeg fryder meg over bildene.
Det var mest for ungenes skyld at vi skulle ha husdyr, men mens de ikke aner noenting er det mor som er på tuppa og synes det er veldig lenge til juni og ankomstdato. Jeg er blitt lett tullete. Ser stadig etter nye bilder av kattungen vår på oppdretterens nettside og kjøper stæsj på nett. Redebygging, sies det om gravides lignende adferd. Det er nesten så jeg stryker på sofaputa mens jeg ser tv når mannen er borte. Og du verden som jeg gleder meg til å overraske jentene. Det blir en gave å se dem like på tuppa som mor.
