For 100 år siden var det utenkelig for en byborger å ha tilgang til sol og frisk luft i egen hage med mindre du var bemidlet nok til å eie en villa.

Stadsarkitekt og NTH-professor Sverre Pedersen fant løsningen som gjorde det mulig å bo smått også utenfor de store bygårdene: en «miniblokk». I dag er firemannsboliger en utbredt bygningstype i mange norske byer - delvis fordi boligtypen sto øverst på departementets prioriteringsliste for materialkvoter etter krigen, men det hele startet altså i Trondheim og ble først ansett for å være en professors pussige påfunn.

Sverre Pedersen omtalte boligtypen som en «demokratisk mellomform», mellom eneboliger og leiegårder. For hvorfor skulle det være slik at bare de som hadde råd til enebolig, skulle ha tilgang til sol og frisk luft i egen hage?

Gruppehus i etablerte nabolag

Den typisk trondhjemske firemannsbolig er oppført i to etasjer og inneholder fire familieleiligheter, to i hver etasje. Alle leilighetene har tilgang til kjeller og loft, noe som var vesentlig i tiden før kjøleskap, vaskemaskin og tørketrommel ble fast inventar i alle hjem. I motsetning til større blokker kunne dette gruppehuset gli relativt ubemerket inn i et nabolag med eneboliger og tomannsboliger. Å bygge en firemannsbolig krevde ikke store tomteområder, som blokker ville gjøre, og heller ikke like store investeringer. Dette var enkelthus som kunne settes opp av private byggherrer, på ledige tomter i etablerte nabolag. Folk som slett ikke kunne drømme om å eie en enebolig, kunne dermed bo i nabolag med hager og luft mellom husene i stedet for å være henvist til bygårder med mørke bakgårder og tett bebyggelse på alle kanter.

«Enkelthus-bebyggelsen gir bedre anledning til å få sol inn i boboelsesrummene, hvad der for nordlig beliggende land med en lang vinter spiller en meget stor rolle», skrev Pedersen i 1927, om lag ti år etter at han planla og bygde de første firemannsboligene i Trondheim. Dette var Lillegården hageby på nordsiden av Eidsvollsgate. Siden fulgte firemannsboligene på Øya, Rosenborg og Lerkendal for å nevne noen.

Anonym, men populær

De første firemannsboligene hadde regulære, monotone huskropper og fasader, noe som gled godt inn i 20-tallets klassisisme. Etter hvert blir en gryende funksjonalistisk påvirkning synlig, med hjørnevinduer og balkonger som er inkludert i veggenes liggende panel.

Sverre Pedersen ble i 1920 ansatt som professor på NTHs arkitektutdanning og lærte opp nye generasjoner i firemannsboligens fortreffeligheter. Pedersen selv, og andre samtidige arkitekter, utarbeidet noen faste typer, som byggmestere kunne variere med og tilpasse. Firemannsboligene Pedersen tegnet på Øya er gode representanter for mellomkrigstidens typiske trehusbebyggelse.

Firemannsboligen Hjem besøkte denne gang, ble bygd i 1933, hele 15-20 år før resten av landet oppdaget hvilken fortreffelig løsning som var blitt utviklet i Trondheim.

Sverre Pedersen Foto: ARKIV
Med to leiligheter i hver etasje ble firemannsboligene betegnet som miniblokker. Da denne ble bygd på Øya i 1933, var firemannsboliger ennå et fenomen som bare fantes i Trondheim. Byen vår har fortsatt mye bebyggelse av denne typen, men som en konsekvens av økte krav til alburom, er svært mange omgjort til tomannsboliger. Foto: Guro Kulset Merakerås