Hund i sofaen. Hund under spisebordet. Hund i senga. Det er ikke verdens strengeste hundehold her i huset. Vi praktiserer myk tilnærming med bortimot alle rettigheter for husets firbeinte. Men det er én ting jeg er superstreng på. Mat. Theo får aldri noe annet enn hundemat, altså det moren min (mormor) kaller gørrkjedelig tørrfor. Godbitene vi gir ham er også spesialfôr for hunder. Grisehaler eller griseører er noe han kun får i helgene. Som lørdagsgodt. Her er jeg strengere enn «tante Sofie», og gir aldri etter for tigging. Det vil si, Theo tigger ikke. Han har for lengst skjønt at det er nytteløst. Vanlig menneskemat er bare å glemme. Men, glemme og glemme, fru Blom. Theos taktikk har gitt oss en tyv i huset. En som stjeler mat fra bordet når vi ikke ser det. Og nå har han begynt å stjele barnas matpakker. En typisk frokostsituasjon :
- Mamma, så du hvor jeg la matpakken min?
- Nei.
- Har du sett Theo?
- Nei.
Og det er når vi ser etter Theo at vi finner både matpapir og mellomleggspapir. Ingen mat, men en fornøyd og mett hund.
Theos ti regler
Så heretter blir matpakkene lagt direkte i skolesekker med glidelås. Sorry, Theo. Det er best for deg. Best for tenner, best for pelsen og best for magen. Men så skjer det da, at mormor kommer på besøk. Og hun synes så fryktelig synd på Theo som aldri får noe godt å spise. Mormor begrenser seg ikke til å stikke noe godt til barnebarn, hun kan ikke motstå bikkjas bedende blikk heller. Det er lett å avsløre.
- Har du gitt Theo matrester igjen nå da?
- Nei, nei, nei, overhodet ikke. Ingenting. Helt sant!
- Åhh, vi ser jo det. Han følger etter deg som en klegg.
- Altså, han fikk en bittebitteliten pølsebit bare…ja, nesten ingenting, fikk han!
annemona.grann@adresseavisen.no