Da Aina og Leif Næss ble spurt om å leie hytta på Myking, fikk de frie tøyler til oppussing

Med enkle grep ble hytta forvandlet til familiens paradis.

SKIVEBOM: Peisen i hytta var stygg, mente Aina og ga den en omgang med kalkmaling. – Det ble ikke noe fint. Så da var det bare å finne frem tapen og male en ramme rundt. Slik får man inntrykk av at det er større åpning. Peishyllen var en våt stokk hun fant på låven. – Den kan jeg bruke tenkte hun, og saget i vei. Og vips var den på plass.   Foto: Vidar Askland

Saken oppdateres.

Da de tre barna til Aina og Leif Næss var små, hadde de tilgang til familiehytte ved sjøen og firmahytte på fjellet. Helt perfekt syntes de, i en travel småbarnstid. Men da barna, nå 29, 15, og 21 ble store og flyttet hjemmefra, ville de gjerne ha et eget sted. Gjerne i fjellområdene rundt Nesbyen, der de hadde feriert en del.

Etter noen forsøk her og noen forsøk der, slo tilfeldighetene til.

– Vi kjenner veldig godt grunneieren her oppe, og en dag ringte han og spurte om vi ikke hadde lyst til å leie en enkel seter på Bruset ved Myking, forteller Aina.

HYTTELEIERNE: Ekteparet Leif og Aina Næss er glade i gå på tur både på beina og på ski. På Myking er det flotte turmuligheter.   Foto: Vidar Askland

MYKING

Myking ligger ca. 20 km vest for Nesbyen sentrum i Buskerud.

Fra Oslo er det 2,5 time og fra Drammen 2 timer.

Naturparken E.K.T. Langedrag ligger ca. 20 km unna.

Vinterstid tilbyr området ca. 70 km med oppkjørte løyper i lett kupert skogs- og høyfjellsterreng.

– Seteren var opprinnelig en gammel hallingstue, og det var strøm, men ikke innlagt vann. Da vi kom opp for å se på den fikk vi litt kultursjokk. Det var som å komme inn i en Kvikklunsj. Grønt, gult, rødt ...

Men Aina og Leif så samtidig at seteren hadde en nydelig beliggenhet og det var et flott turterreng rundt.

– Vi er glad i både å gå på tur og på ski. Stedet var definitivt noe for oss. «Men på én betingelse», sa vi. «Vi må få lov å freshe den opp». «Vær så god», sa vennen vår. «Gjør hva dere vil». Og slik endte vi her i 2011, sier Aina.

Enkel oppussing

Hun fortsetter:

– Setra er blitt pusset opp med enkle grep. Og det har ikke kostet mye penger. Det har bare kostet prosjektet, for å si det sånn. Men vi er vel over gjennomsnittet handy. Jeg kaller oss «tyggegummisnekkere», ler Aina.

SMART LØSNING: Skiene ble funnet langt inne i fjøset. Mange ting i hytta er funnet litt rundt omkring. Sofaen er egentlig en hjørnesofa delt i to. Slik får de en ekstra overnattingsplass.   Foto: Vidar Askland

– For vi er ikke redde for å prøve å gjøre ting selv.

Leif smiler bekreftende. I mange hytter er det damene som har de gode ideene og mennene som må utføre dem. Hos Aina og Leif får de gode ideer og gjennomfører dem begge to.

Aina har et eget kreativt gen. Hun kan for eksempel våkne og kjenne at hun har lyst til å lage noe av en rull med sauegjerde som står på låven. Og så «bare lager hun en lampe».

At lampen er klin lik de som ble solgt i interiørbutikk til flere tusen kroner, men kostet henne 40, gjør jo ingenting ...

SAMLING: I gangen er det «litt museum», mener Aina. Men når man dekorerer ved å sette ting sammen, blir det mye bedre.   Foto: Vidar Askland

KOSELIG: For å få mer plass ble verandaen bygget inn og det ble satt inn gamle vinduer som er arvet av et vennepar. Her er det nå kombinert inngangsparti og en deilig sitteplass. Perfekt for frokost, og dager det blåser. Putene har vært med familien lenge.   Foto: Vidar Askland

RITUAL: Når det kommer gjester på hytta åpnes det alltid en flaske med bobler på kjøkkenet. Korkene er blitt dekorasjon.   Foto: Vidar Askland

Praktisk planløsning

Seteren tilhører grunneieren som bor på en gård nede i bygda. Det er hverken lov å selge seteren, eller bygge noe nytt på vollen. Aina og Leifs fritidsparadis består derfor av en litt falleferdig låve og selve hallingstuen.

Som skikken var med hallingstuer kommer man inn i en lukket gang. Derfra er det innganger til kjøkken og stue med soverom. Fra gangen er det også inngang til et lite bad med forbrenningstoalett.

FOR KORT: I hovedsoverommet var det så korte plassbygde senger at Leif ikke fikk plass. Dermed måtte de ut. Den nye madrassen er deilig, selv om den tar nesten hele rommet. Bjørneskinnet fra Canada er fra 1969.   Foto: Vidar Askland

FARGER: Fargene på gjesterommet er «stjålet» fra Hallingdal Museum. Aina er litt usikker. Rødt på soverom er jo ikke helt ok, så hun vurderer om hun ikke bare skal «dra over» med brent umbra.   Foto: Vidar Askland

Å ha lukkede dører inn til boenhetene var for å holde kulden ute. Men for Aina, som er ekstra A-menneske og våkner rundt 05:00, er det praktisk med et stort og deilig kjøkken der hun kan tusle rundt mens mann eller barn og barnebarn eller gjester på besøk sover.

Man skal heller ikke glemme at dette er en fordel også for småbarnsforeldre, at barna kan kose seg på kjøkkenet med bestemor slik at de selv får en ekstra time på øyet. Eller at noen kan ha fest på kjøkkenet mens andre vil sove.

DRØMMEKJØKKEN: Det fantastisk hyggelige kjøkkenet er hyttas største rom. – Her gjør vi alt fra å smøre ski til å lage mat. Legg merke til vegghyllen til venstre. Det er den gamle fjøstrappen. – Jeg hadde så lyst til å lage noe med den, forteller Aina. – Materialene var så fine. Og vi synes den ble ganske kul. Bordet er over 50 år gammelt, også det har Aina malt sort. I taket skimtes så vidt lampen hun laget av litt sauegjerde og et skjerf til 40 kroner.   Foto: Vidar Askland

– Et rekreasjonssted

Søvnkvaliteten på setra er det i alle fall ikke noe å si på. Den blir bra. For her er det stille og rolig, knapt en bil å høre siden veien stopper rett oppe i svingen. Det er bare vinden som kan høres. Men når vinden tar godt tak i hytta, er det bare ekstra hyggelig å sitte ved det store bordet på kjøkkenet eller ved peisen i stua.

FIFFIG: Hytta har ikke innlagt vann, men med noen vannbøtter og et pumpesystem går det meste.   Foto: Vidar Askland

UTVIDET: Da de trengte litt mer benkeplass på kjøkkenet utvidet de ved å redesigne en trekasse og bruke en gammel dør/lem til brønnen.   Foto: Vidar Askland

– En hallingstue har en genial løsning, sier Aina.

– Men det er jo ikke all verdens med plass. Hytta er på bare 55 kvadratmeter, i tillegg har vi en åtte kvadratmeter stor veranda. Den har vi bygget inn med gamle glassvinduer, og det er praktisk både med tanke på at vi har en litt større inngangssone, samtidig som det er et utrolig koselig sted å sitte og spise frokost eller når det blåser.

– Hytta er et rekreasjonssted, sier Leif.

– Det er her vi lager mat i flere timer, det gjør vi ikke hjemme. Vi har sommervann og strøm, TV med parabol, det er grenser for hvor mye spill vi spiller. Og vi kan også jobbe litt herfra.

KOSEKROK: Fint å sitte her med kaffekoppen, eller et glass vin.   Foto: Vidar Askland

SLÅ FOR: Gamle låser er både praktiske og dekorative. Så de er naturligvis beholdt.   Foto: Vidar Askland

Venner i bygda

Paret bruker i underkant av tre timer hjemmefra og til hytta. De handler gjerne nede i bygda, og når de kommer opp fyrer de først i ovnen på kjøkkenet. Kjøkkenet blir varmt mens de pakker opp, deretter åpner de dørene og varmer opp rom for rom etter hvert.

– Vi har veldig sosiale jobber begge to så det er deilig å komme opp hit å bare være oss, skyter Aina inn.

– Men vi har ofte besøk av familie og venner også. Og rett som det er har vi middag med venner vi har fått i bygda. Det er utrolig spennende å snakke med dem som har vokst opp her.

Langsom prosess

– Vi skyndet oss langsomt, forteller Leif og Aina om prosessen der de forvandlet «Kvikklunsjen» til en koselig og lun hytte.

– Vi begynte med å ta ut absolutt alt av inventar, sier Aina, og nevner bare prolapsen som fulgte i en bisetning.

– Deretter satte vi på plass en del ting som var her, og som vi følte at vi kunne bruke. Jeg hadde nemlig sett med én gang hvordan jeg ville ha det.

EGENDESIGN: Mangler man et dørhåndtak eller to. Vel da er det jo bare å finne noen passende kvister?   Foto: Vidar Askland

Det var ikke nødvendig med så mange flere sitteplasser, for når det er en liten hytte med sengeplasser til fire trenger man ikke sitteplasser til 12. Men fire-seks mennesker i stuen går fint.

– Sofaen er egentlig en hjørnesofa vi ikke hadde plass til hele hjørnet av. Men vi kjøpte den med tanke på at den gir en ekstra soveplass og har «delt den i to». Vi behøver flere soveplasser, men får se om det går an å trylle frem noen på låven etter hvert.

STASELIG: Da Aina så det flotte gamle «pilarskapet» med sin svarte ramme, ombestemte hun seg. Innerdørene skulle ikke være hvite likevel, men svarte.   Foto: Vidar Askland

Pilarskapet satte fargen

Veggene i hytta er beholdt slik de var, men dørene skulle Aina male hvite. Derom var det ingen tvil. Lyst og fint skulle det bli.

– Men da jeg så Pilarskapet fra 1828, et slikt rosemalt skap som husfruen på setrene hadde til sine personlige ting, var det helt umulig med hvitt. Rammen rundt det fantastiske skapet var sort. Så da ble det svarte dører også.

Ekteparet Næss er glade i gamle ting, men opptatt av at hytta ikke skal være et museum heller. Det må være en blanding. Gulvteppe fra Marokko, noe fra låven, noe malt og noe nytt. Eller noe Aina har laget selv.

– Jeg er glad i å lese og kose meg, sier Aina.

– Men når det er dårlig vær får jeg alltid lyst til å gjøre noe. Sy, snekre eller sage litt. Før jul i fjor våknet Leif til lyden av meg som snekret på låven. Da han kom ut hadde jeg laget et reinsdyr. Som juledekorasjon!

STEINKAST: Hytta ligger bare noen meter fra et vann med både fiske- og bademuligheter. Legg merke til steinbordet ute. – Det er gull verdt. Det brukes til alle utemåltider, snekring og maling, forteller Aina og Leif.   Foto: Vidar Askland

Artikkelen har tidligere stått på trykk i Hyttemagasinet.

På forsiden nå