Dro fra Australia til Norge: – Det er fint å ha det litt annerledes og uvanlig

For å føle seg hjemme tok familien favoritt-tingene sine med på flyttelasset.

Stuen og spisestuen er adskilt av en vegg med buet åpning. Over skapene fra Ikea har Sophie laget en bildevegg. Teppet var med fra Australia. Metallstolene er en gave fra en venn, de andre er bruktfunn. Foto: Jan Inge Haga

Saken oppdateres.

Det som ikke er fra Ikea, er tatt med fra hjemlandet. Slik valgte familien på fire å møblere det nye, norske hjemmet sitt da de flyttet til Stavanger fra Tasmania for fire år siden.

– Det tok lang tid før møbelcontaineren kom frem, men det var fint da den gjorde det. Slik føler vi oss hjemme, sier Sophie Noonan.

Skatollet ble med i containeren fra Australia. Foto: Jan Inge Haga

Hun har inntrykk av at den skandinaviske stilen er veldig populær i Australia.

– Det er et så ungt land at vi ikke har noen tradisjonell australsk stil. Australiere er nok tiltrukket av det lyse og luftige. Vanligvis har vi nok likevel mer farge i hjemmene våre, sier hun.

Litt påvirket

Sophie liker å ha det litt annerledes og uvanlig, noe hun har fått til med personlige møbler og gjenstander. Stilen hennes har ikke endret seg særlig mye over tid, men den har kanskje fått et litt enklere uttrykk etter at familien kom til Norge. Favorittfargene er blekrosa og grønt.

Den antikke sjeselongen hadde opprinnelig grønt stoff, men Sophie har trukket den om i et livligere mønster. Skapet i hjørnet var også med fra Australia. Foto: Jan Inge Haga

Hjemmefølelse og tilhørighet

Flere ting kan skape hjemmefølelse når man flytter til et nytt land, ifølge Marianne Elisabeth Lien, professor i sosialantropologi ved Universitetet i Oslo.

– Trangen til å ha med seg ting hjemmefra er like normal som ikke å ha behov for dette. På det nye hjemstedet vil mange prøve å gjenskape ting de kjenner til fra før. Hva man velger å ta med, kommer an på hva man synes er viktig i dagliglivet, sier hun.

Mange er opptatt av å skaffe bestemte matvarer eller andre ting som er mangelvare på det nye stedet. Lien viser til historier om briter som i kolonitiden dro til Afrika og fikk de innfødte til å bære badekarene de hadde tatt med.

– De ville gjøre ting på samme måte som før. Nordmenn tar for eksempel ofte med seg dyner når de flytter til utlandet, sier hun.

Andre tar med gjenstander som gir dem en følelse av slekts- eller stedstilhørighet, gjerne med affeksjonsverdi.

– Noen bor i små museer av hjemlandet sitt hele livet, sier Lien.

Professoren har fordypet seg i opplevelsene hos de britiske kolonistene som slo seg ned i Australia på 1800-tallet.

– Det de virkelig var opptatt av, utenom matvarer, var at landskapet var så fremmed. Det var tørt, og fullt av eukalyptustrær. Det ga ikke hvile til sjelen, og kunstnerne fant ingen estetisk inspirasjon, sier hun.

For å skape hjemmefølelse plantet britene ut furu- og eiketrær, anla rosebed og plener. Estetisk vakkert, men de tok samtidig landskapet fra aboriginene og gjorde det ubeboelig for dem som bodde der fra før.

– Tilhørighet er viktig for alle mennesker. Det varierer hva vi gjør for å skape det, og hvor langt vi går for å omforme omgivelsene. Sistnevnte er også et spørsmål om makt. Noen kaller seg kosmopolitter og finner seg til rette alle steder. Andre strekker seg langt for å forandre de ytre omgivelsene i sitt eget bilde.

Hun og familien flyttet fordi samboeren fikk jobb i Norge. Det betyr kortere arbeidsdager enn i Tasmania, hvor mannen kunne være borte fra klokken syv om morgenen til syv om kvelden. Derfor får familien også mer tid sammen.

Men i starten fikk Sophie også mye tid for seg selv.

Også på barnerommet er det ting fra Australia, som kofferten og kisten foran sengen. Dukkehuset er Sophies prosjekt. Foto: Jan Inge Haga

Matten bak sengen er fra Madagaskar, funnet på en lokal gjenbruksbutikk. Kisten er tatt med fra Australia, men ble en gang sendt dit fra Berlin. Foto: Jan Inge Haga

– Jeg måtte være hjemme med barna, som ikke fikk barnehageplass med en gang. Jeg hadde ingen venner og måtte være produktiv for å holde meg selv opptatt med noe, minnes hun.

Det var slik den gamle sjeselongen, som opprinnelig hadde grønt mønster, fikk nytt banantrekk. Sophie syr også en del klær, og hun lager smykker. Fotoutdanningen sin bruker hun i jobben hun har fått i kommunikasjonsbransjen, hvor hun også driver med grafisk design. Flere av bildene hennes pryder veggene i leiligheten i det gamle trehuset de har bebodd i to og et halvt år.

– Jeg elsker trehusene. De er vakre, sier hun.

  • Lest denne?

Sophie Noonan synes det er viktig med ting som vekker følelser og minner. Foto: Jan Inge Haga

– Jeg liker at ting rundt meg vekker følelser og minner. Mange minner er for meg knyttet til møbler.

Morens gamle skrivepult står i stuen. Et skap fra Australia har også fått plass. Den mest komfortable av spisestuestolene er tatt med hjemmefra. Det samme gjelder for salongbordet, som ungene gjerne snur opp ned og bruker som plaskebasseng.

Salongbordet blir et perfekt plaskebasseng for barna om det snus opp ned. De har også brukt det som «hamsterhjul». – Det går ikke an å ødelegge, sier Sophie. Foto: Jan Inge Haga

Bildevegg i forandring

Hjemmet er også fullt av minner fra reiser til land som Japan, Marokko og Vietnam. Noen er plassert på en svær bildevegg i stuen, sammen med andre unike kunstverk. Bildeveggen er i konstant forandring.

Hun går gjerne på markeder og kjøper fra lokale kunstnere. Flere av motivene kaller på smilet.

– Det må være interessant å se på, ellers blir det kjedelig.

Fra stort til mindre

Samtidig som hun knytter seg til eiendelene, er ikke Sophie redd for å kvitte seg med ting. Det var familien nødt til da de skulle forlate huset i Tasmania. Det hadde fire soverom, nå bor de i en leilighet som er omtrent en fjerdedel av størrelsen.

Sophie liker å lage ting og har blant annet snekret bildeboksen øverst til venstre. Hun brukte planker fra huset de bodde i før. Foto: Jan Inge Haga

Stolen i stuen er kjøpt hos en antikkforhandler, og puten har fått stoff fra Vietnam rundt seg. Foto: Jan Inge Haga

– Venner som leier huset vårt i Tasmania, forstår ikke hvordan vi fikk det til. Jeg liker vel en utfordring, sier hun.

En utfordring er det også til tider å leie bolig istedenfor å eie.

– Det er mye man ikke kan forandre, man må godta tingene slik de er, sier hun.

For eksempel skulle hun gjerne hatt et stort kjøkken i åpen løsning med stuen, slik de hadde før.

Treet i stuen fikk Sophie av naboen. Foto: Jan Inge Haga

– Vi hadde en enorm, gammel låvedør til kjøkkenbenk. Skillet mellom innen- og utendørs var mindre enn det er her. I Australia griller vi hele året, sier hun.

Savner stor hage

Det gjør de også her, på hageflekken de har utenfor terrassedøren. Det familien savner mest, er å ha en stor hage. Som kompensasjon har Sophie fylt stuen med grønne planter.

– Vi pleide å stå opp om morgenen, gå ut på terrassen, ta på støvlene og gå i hagen. Her i Norge tilbringer vi mye mer tid innendørs.

Derfor skulle hun også gjerne hatt en peis, slik de hadde i Tasmania. For også der kan det bli ganske kaldt om vinteren. Faktisk har hun tenkt på å ta med seg en norsk peis hvis de noen gang flytter tilbake.

Matten bak sengen er fra Madagaskar, funnet i en lokal gjenbruksbutikk. Foto: Jan Inge Haga

– Det var ikke kulden som overrasket meg mest i Norge. Det var heller at det er så mange dager med dårlig vær, og at man ikke er garantert å få ordentlig sommer. Men jeg tenker ikke så mye på været, egentlig. Man kan jo ikke gjøre noe med det, sier Sophie.

Vinterstid har hun merket seg at nordmenn henter frem pledd og stearinlys.

– Det er vel for å gjøre vinteren mer overkommelig, og å gjøre det koselig. I Australia har man ikke stearinlys liggende i alle hjem, det skaffer man helst for spesielle anledninger. Folk kommenterer det gjerne dersom du har tent lys en dag.

Orden på kjøkkenet med krukker og skuffer. Foto: Jan Inge Haga

Kisten foran sengen er tatt med fra Australia, men ble en gang sendt dit fra Berlin. Foto: Jan Inge Haga

Barna deler rom. Foto: Jan Inge Haga

Hun tror nordmenn respekterer hverandres grenser på en annen måte enn mange australiere.

– Det har jeg tenkt mye på. I Norge er det tettere mellom husene, og folk har mindre plass rundt seg. Dere har folk rundt dere hele tiden. Vi har så mye plass i Australia. Det er gjerne et lite hus på et svært, øde område. Dukker noen opp på døren, er det bare veldig hyggelig.

Vil du følge Sophie Noonan på Instagram, er kontoen hennes wingandkeel.

§
Vis debatt
Gikk du glipp av disse?
 
 
 
 
 
 
På forsiden nå