Mette Jacobsen bor i ett av få hus i Vadsø som overlevde krigens bomber: – Det er så mange finurlige løsninger her.

Når en skal innrede et hus fra 1855 i en gammel stil, bør man like å være på skattejakt.

Mette Jacobsens hus er en attraksjon både blant Vadsøfolk og turister. Et skilt ønsker alle velkommen til en pause på trappen.   Foto: Alf Ove Hansen

Saken oppdateres.

– Mange sier «at du gidder, du som er alene. Kjøp deg leilighet». Jeg har valgt å ta vare på huset, selv uten støtte fra kommunen og Riksantikvaren. Jeg har spurt, men fikk negativ respons.

Huset Mette Jacobsen tar vare på med liv og lyst og fra egen pengebok, er ett av få hus i Vadsø som overlevde krigens bomber.

Er du i byen og kjører Havnegata, vil du som de fleste stoppe opp. For designer Steffen Aronsen har dekorert den ene siden med et maleri som ber om å bli fotografert.

HER BOR

Navn: Mette Jacobsen og Vimsa, en flatcoated retriever

Hus bygd: Cirka 1852

Areal: 94 m², alle knekk-rommene kommer ikke med

Byggematerialer: Russeplank/tømmer

Oppvarming: Strøm og vedovn

– Jeg vurderte å sette inn en ny dør, men det ble for kostbart med 30.000. Ønsket var likevel å beholde karmene, og de har designeren brukt godt. Damen som liksom titter ut av døren for å hente avisen, ser opp mot bombeflyene som kom 23. august 1944 og la nesten hele byen i ruiner. Jeg er blitt fortalt at en kvinne faktisk kom ut på trappen da det skjedde.

Vadsø-folkene er blitt vant til den spesielle utsiden. Mange spurte også forsiktig om de kunne få komme nærmere.

– Derfor satte jeg opp et skilt sist år som sier at det er lov. Ta på veggen eller drikk en kopp kaffe på trappen. Det er bare koselig.

Huset har et spesielt maleri på den ene veggen.   Foto: Alf Ove Hansen

Huset med de tusen rom er nesten en sannhet. En fall-lem over trappen gir adgang til systuen, der Mette Jacobsen fikser opp retrokjoler og lager bilder av stoff fra 60-tallet.   Foto: Alf Ove Hansen

Under oppussingen har hun funnet aviser fra husets første dager, blant annet Aftenposten. De er så gamle at de er vanskelige å redde. Enn så lenge er de tapet på en bod.   Foto: Alf Ove Hansen

Gjenværende beboer

Hun har funnet ut at huset fra rundt 1852, var et av de første i byen som hadde toalett og det ble kalt huset med de tusen rom.

– Det er så mange små rom og finurlige løsninger her, så det er spennende å pusse det opp rom for rom. Mange eldre i byen har også et forhold til huset. Her om dagen ringte en dame i 80-årene på, hun ville gjerne se overetasjen for der hadde det vært en frisørsalong.

Da hun ble tilbudt å kjøpe huset for rundt ti år siden, var det ikke tvil i hjertet.

– Da jeg satt på kjøkkenet, kjente jeg en helt egen ro og en fantastisk atmosfære. Etter mange år som streifer, der jeg har jobbet med alt fra å egne liner til å servere på hotell, bestemte jeg meg for å slå meg ned i Vadsø. Nå er apotekjobben min rett rundt hjørnet, og jeg stortrives. Selv med husets eget spøkelse. Vi er omsider blitt venner.

Respatexbordet og stoler kom i hus etter et Facebook-oppslag. Rusten fikk hun vekk med stålull.   Foto: Alf Ove Hansen

Kjøkkenduken er en klokkestreng som skulle vært i glass og ramme, men som fikk et nytt liv på bordet.   Foto: Alf Ove Hansen

Telefonen er det lyd i, og er fra et loppemarked i Finland. Så langt har den vært stille.   Foto: Alf Ove Hansen

Måkene flyr opp ned

Selv om alt er lutter glede, er det også mye hardt arbeid som har vært utført. Både rent praktisk og detektivmessig. Hun begynte med å fjerne en del møbler og male alt i én farge for å starte en plass. Så tok hun det steg for steg.

– Husmorvinduene hadde falske ruteinndelinger i plast. De var livsfarlige, stygge og upraktiske. Når stormen kommer her, står huset nesten i luften og måkene flyr opp ned. De måtte byttes, og jeg ville at huset skulle få tilbake sine opprinnelige vinduer.

På veggen i stua kom det opp et panel som passet inn, etter lang tids søk.

– Tømmerveggen bak var ødelagt, og jeg ville ha det samme. Moelven-panelet kostet en formue, men det er verdt det. Stuen får en flott lunhet, og når lyset skinner på det endres fargen.

Kjøkkenet og stua skulle være gjort raskt og enkelt, men etter en historie med to bærevegger som var tatt vekk så hele huset sank – tok det både lengre tid og kostet mer.

– Det var krise. Etter all jekkingen, gikk i alle fall dørene på overetasjen skikkelig igjen. Ulempen er at en hel vegg forsvant er nede, slik at jeg mistet plass til krydderboksene og alle tingene mine. Jeg får nesten abstinens av å snakke om det!

Det meste er gjenbruk, men skjenken i hjørnet er ny-retro og huser både vinglass og loppefunn.   Foto: Alf Ove Hansen

Den gamle tømmerveggen var ikke mulig å redde. Panel ble løsningen, og gir stua en lunhet.   Foto: Alf Ove Hansen

Et eget hjørne i stua er viet gamle minner fra familien i Berlevåg. Lampen ble reddet fra søppelplassen, mens Jesus er tatt fra hytta og klokkestrengen var bestemorens.   Foto: Alf Ove Hansen

Jakter nedfallsfrukt

For Mette Jacobsen har et godt øye til gamle ting. Én ting er å få på plass et kjøkken i gammel stil uten dilldall, en retrovifte, tapet i eldre stil og historiske fliser. Hun har stirret seg sliten i øynene på PC og bladd i permer så hun er blitt sår i nevene. En annen like viktig ting, er nemlig å få plassert alle skattene på rett sted.

– Galskapen begynte på et loppemarked i Kirkenes, med Mor Monsen jordbær-syltetøyglassene som vi drakk melk fra. Husker du dem? De kostet bare ti kroner. Nå har jeg 30, og sliter med å få tak i flere. Det er altfor mange som har oppdaget verdien av dem.

Vakre kvinnehoder kjøpt av onkler i utenriksfart, har fått nytt hjem i vinduskarmer og under tv. Kjøkkenstolene og respatexbordet ble fangsten etter flere Facebook-oppslag. Rasjoneringskort, noen bilder og en appelsin-plakat har en annen historie. De kommer fra falleferdige hus, som er en liten besettelse.

– Jeg husker mitt første hus. Da var jeg 12, og gikk til nabohuset som var helt igjenspikret med hull i taket. Det var vinter og litt snø, men jeg gir meg ikke så lett og kom inn. På loftet var det en død fugl og rare saker. En venn av meg sier at jeg stjeler, men jeg svarer: «Dette huset har ikke vært i bruk på 100 år, og jeg tror eierne hadde blitt glad dersom noen berget bildet på veggen». Jeg har uansett bare tingene på lån, andre overtar etter meg!

Samlelysten startet med Mor Monsens jordbærsyltetøy-glass. Nå er det mange som kjenner verdien av disse, så hun får ikke flere for ti kroner stykket.   Foto: Alf Ove Hansen

Flere av familiens leker fra mors side har fått hedersplassen i stua.   Foto: Alf Ove Hansen

Plakaten på veggen er skrapt av appelsinkasse fra en falleferdig hytte.   Foto: Alf Ove Hansen

Glad i vinden

Oppussingen tar aldri slutt og det koster, men tanken om at alt skal tilpasses huset står hun fast ved. Her tas ingen snarveier.

– Jeg la mye penger i gulvet nå til påske, og tok det dyreste jeg kunne finne. Når du har hund blir gulvet rasert, og jeg orker ikke å bytte etter ti år.

Selv får hun mye glede av det som er helt gratis. Nemlig å se ut vinduet når det blåser som verst.

– Det er herlig å se ut mot Barentshavet når vinden tar tak. Kjerringene utenfor holder seg i veiskiltene og får pusten igjen i håndvesken!

PS: Mette Jacobsen ønsker seg nå bare én ting: Elg i solnedgang-lampe. Du vet hvor du finner henne.

Hun fikk såre hender av å bla i tapetpermer, men fant til slutt den perfekte til kjøkkenet. Tavlen er fin til å påminnes om viktige ting i livet.   Foto: Alf Ove Hansen

Mange husker nok dette fjeset. Akkurat denne er fra barndomshjemmet.   Foto: Alf Ove Hansen

På forsiden nå