Slik lever ekteparet i et 160 år gammelt hus

Flagget vaier i vinden og det skvulper beskjedent når sjøen slår inn over Høllesanden i Søgne. Her bor ekteparet Ertzeid i et spesialantikvarisk område, og kan i grunnen ikke tenke seg noe bedre.

SOMMERLIG: Fra gammelt av var den hvite malingen dyrest og forbeholdt fremsiden av husene. Slik er det fortsatt i det spesialantikvariske området i Høllesanden.   Foto: Børre Eskedahl

Saken oppdateres.

«Hvor mange er dere som kommer? Jeg vil gjerne servere dere litt kortreist mat».

Vidar Ertzeid smiler bredt når han, i ført hvit kokkejakke, tar oss imot en times tid etter at sms-en tikket inn.

– Når man leser at selv de norske jordbærene er sprøytet fulle av fanteri, synes vi det er tryggest å dyrke vår egen mat. I fjor fikk vi 80 kilo poteter her ute i hagen, og gulrøttene våre får du smake i fiskesuppen, smiler Søgne-mannen mens han åpner den hvitmalte stakittporten til det 160 år gamle hjemmet på Høllesanden.

IDYLLISK: Vidar Ertzeid var egentlig ikke så interessert i det gamle huset da han fikk tilbud om å kjøpe det på begynnelsen av 1980-tallet, men nå kan hverken han eller kona Unni Brenna Ertzeid tenke seg et bedre sted å bo.   Foto: Børre Eskedahl

Bak ham dukker Unni Brenna Ertzeid opp. Dama fra Eidsvoll som han tilfeldigvis møtte på en golfklubb i Spania, og som han nå har vært gift meg i noen og tredve år.

– Min mor hadde hørt om Søgne på grunn av Rockefeller-bryllupet, men jeg hadde aldri vært lenger sør enn Risør da jeg traff Vidar. Første gangen jeg kom hit var en sen høstkveld, det regnet og var mørkt, og så viste Vidar meg dette her. Et gammelt hus fra 1860 som ikke engang hadde innlagt vann, ler Unni.

Tilpasset huset til familien

Ved første øyekast ser det ut som et lite dukkehus, men så er ikke det opprinnelige huset mer enn 49 kvadratmeter. Syv ganger syv meter utvendig, men bygd av solide tømmerstokker og derfor enda mindre innvendig. Tre av ytterveggene er for øvrig originale. I gamle dager bodde det en familie med fem barn her, så det må ha vært trangt om plassen.

– Jeg var egentlig ikke interessert i huset, men så overtalte min far meg til å kjøpe det av noen slektninger i 1982. På den tiden var jeg singel, så det var jo flaks at hun som skulle bli min kone også ble glad i stedet etter hvert, smiler han.

STEMNINGSFULLT: Det er god atmosfære og nydelig lys i den 160 år gamle stuen.   Foto: Børre Eskedahl

FRED OG RO: Her er det lett å finne roen i en gammel lenestol omgitt av spennende litteratur.   Foto: Børre Eskedahl

Vidar eide huset et par år før han og den da høygravide Unni flyttet inn i 1984. Først bygget de på en kjøkkendel på 20 kvadratmeter i bakgården, og et tidligere uthus ble erstattet med ytterligere et tilbygg på 75 kvadratmeter, som rommer stue og et par soverom.

– Det er en livsstil å bo slik som dette. Da barna var små, sov de med lue og votter de kaldeste vinternettene, minnes Unni.

– Ja, men det er et sunt hus, og barna var aldri syke, parerer ektemannen.

KJØKKEN: Kjøkkenet ligger i mellomtilbygget. De originale stokkbygde veggene er den opprinnelige ytterveggen i det laftede huset.   Foto: Børre Eskedahl

GODT BRUKT: – Her hjemme bruker vi møblene til de er utslitt, og vi har regnet ut at vi kun brukte 11.000 kroner på møbler i løpet av 30 år, sier Unni.   Foto: Børre Eskedahl

FRILUFTSLIV: Vidar er en habil kajakkpadler, og legger ofte ut fra Høllesanden rett nedenfor hagen.   Foto: Børre Eskedahl

KLART TIL VINTEREN: Veden er selvhugget og står til tørking utendørs, før den snart skal inn i vedskjulet.   Foto: Børre Eskedahl

Bruker møblene til de er utslitt

Det er krevende å ta vare på et gammelt hus, spesielt siden det ligger i et spesialantikvarisk område.

– Man kan ikke gjøre som man vil, og selv små endringer må søkes om til fylkeskonservatoren, sier Vidar.

Men han er opptatt av bevaring, og har erfart at det lønner seg å gjøre vedlikehold i forkant i stedet for å vente til det er tvingende nødvendig.

– Man må lære huset sitt å kjenne, og ta tak der det trengs. Vi byttet nylig takrenner, men de måtte spesialbestilles. Nå venter vi på ny dobbeltdør ut til hagen. Heller ikke det er standard, den må lages for hånd og koster 44.000 kroner, forteller han.

DET GODE LIV: – Det er en livsstil å bo slik som dette, sier ekteparet Ertzeid i Høllesanden.   Foto: Børre Eskedahl

SELVFORSYNT: I drivhuset så bugner det av grønnsaker, alt sådd og drevet frem i kompostjord omdannet fra eget matavfall.   Foto: Børre Eskedahl

VARME: Her i huset fyres det mest med ved, og det finnes tre peiser i familiens hjem.   Foto: Børre Eskedahl

HJEMMEKOSELIG: Det er en lun og god stemninghjemme hos ekteparet Ertzeid.  Foto: Børre Eskedahl

Men livskvaliteten kan sjelden måles i penger. Og selv om det er kostbart, kniper de igjen på andre ting.

– Vi regnet ut at vi bare har brukt 11.000 kroner på møbler i løpet av 30 år, så du kan si det slik – vi bruker møblene til de er utslitt og det er sjelden vi skifter gardiner, smiler Unni.

Selvforsynt med frukt og grønt

Så er heller ikke interiør den store interessen for noen av dem, for Vidar er det derimot båtliv, fisking og seiling som trekker. Og ikke minst hagelivet.

– Vi er selvforsynte på omtrent alt av grønnsaker og bær, fisk og kjøtt. Det er moro å holde på med, og føles veldig riktig. Den industrielle kjøttproduksjonen forurenser mer på verdensbasis enn all biltrafikk tilsammen, og de enorme mengdene med gift som brukes i landbruket bekymrer meg.

Vidar mener at de store miljøproblemene må angripes internasjonalt, men at folk flest også bør ta egne grep.

– Dette er i alle fall vårt miljøbidrag i så måte, forklarer han.

Bugnende hage

Og på Høllesanden så bugner det av poteter, ertepeiser, rødbeter, purre, tomater, gulrøtter og hvitløk, for å nevne noe. Alt sådd og drevet frem i kompostjord omdannet fra eget matavfall, og maten brukes rå, syltes, tørkes, forvelles eller fryses, alt etter som.

– Det er blitt en lidenskap å følge det som vokser og gror. Dessuten liker jeg å lage mat av det, forteller Vidar og serverer rykende varm fiskesuppe kokt på kraft fra berggylt.

En god kraft er all matlagings mor, og det blir ikke nok smak i kraften fra bare hvit fisk, mener han.

– Det er Vidar som tar seg av mesteparten av vedlikeholdet, for jeg har ikke engang bæretillatelse for malerkost. Og det er også han som lager maten her hjemme, men jeg baker brød, altså, ler Unni.

Men selv om ekteparet er ulike på flere områder, er det en ting som opptar dem like mye, barnebarna Marius (5) og Fredrik (3).

– Sist de var her kom Fredrik inn tidlig om morgenen og ville ut for å sjekke om potetene kunne høstes. Jeg tror det er verdifullt at de neste generasjonene får oppleve sånt, slik at de lærer hvor ting kommer fra og ser verdien i å skape noe og ta vare på det man har, avslutter Vidar Ertzeid.

På forsiden nå