Stein Simonsen ser skapninger i kvistene: – Jeg har det bare så grassat gøy med dette prosjektet.

Ikke alle er så heldige å få se kvistiloper, kvisthjørninger eller kvist-tapiraffer på høylys dag. Stein Simonsen kommer over disse sjeldne artene stadig vekk.

Stein Simonsen burde selvsagt sittet oppe på kvisten og jobbet med sitt nye prosjekt, men spisestuen på Tasta duger også. Der blir nye hybrider født.  Foto: Lise Bjelland

Saken oppdateres.

For de aller fleste er han bare Simon, selv om det i dåpsattesten står skrevet Stein Simonsen. Faktisk er Simon så innarbeidet at da kona Inger sendte ut bryllupsinvitasjoner med rett døpenavn, var det mange som lurte på om hun hadde funnet seg en ny mann.

Sørlendingen Simon er bosatt på Tasta i Stavanger, og han er født med en over snittet velutviklet fantasi og formsans. Av profesjon er han designer og har jobbet i reklamebransjen i mange år, men den siste tiden har tørre kvister begynt å oppta mer og mer av døgnets timer.

Hagesaksen brukes flittig

– Det er jo rene galskapen, men gu’ så gøy! Det hele begynte med et uttørket oliventre som ikke tålte overvintringen i garasjen hjemme. En dag oppdaget jeg et ansikt i det bladløse treet. I to år ble det stående på kontoret hvor jeg kikket på det hver dag. Mer eller mindre bevisst begynte jeg å betrakte hvordan trær og busker vokser når jeg var ute og gikk. Til slutt var det ingen utvei, jeg måtte bare ta tak i dette, forteller Simon.

Det er god tilgang på materiale hjemme i hagen.  Foto: Lise Bjelland

Figurer under arbeid. På spisebordet blir nye, snodige skapninger født.  Foto: Lise Bjelland

Det er viktig at kvistene er knusktørre før man går i gang med leiren.  Foto: Lise Bjelland

På et punkt begynner det å danne seg en personlighet.  Foto: Lise Bjelland

Hagesaksen ble fast følgesvenn, og trær og busker i egen hage får til stadighet unngjelde når han ser et potensial. Er det kanskje ikke noe som lurer inni der? Med saksen blir greinen raskt ekspedert og tatt med inn i garasjen hvor han foretar ytterligere kutting og frisering før videre behandling.

– Neste steg er å la kvistene tørke, for så å ta dem med opp i stua hvor de skal bearbeides videre. Hvis de er små, kan jeg også bruke stekeovnen til hurtigtørking. Ellers ligger det kvister på stoler og hyller rundt omkring i hele huset. Det er viktig at de er knusktørre før jeg går i gang med leiren.

«Kvistavind» ble født under orkanen Svanhild og ble permanent retningsvridd. Dette bidrar til en noe ensidig holdning til omgivelsene, siden den ikke registrerer resten av et normalt synsfelt. Den er værsyk og preges av et svært ustabilt humør. Kvistavind påstår hardnakket at YR ikke finnes og at Meteorologisk institutt er en sammensvergelse.  Foto: Lise Bjelland

Skapningene trer frem

Mens kvistene ligger til tørk, går Simon til og fra. Stopper opp, kikker, drar seg litt i bukkeskjegget, tenker.

– Jeg leter etter ett eller annet, og på et punkt begynner det å danne seg en personlighet. En rar, liten skapning trer frem. Da er det bare å hente pakken med leire og sette i gang modelleringen. Til øynene bruker jeg kartnåler eller klinkekuler som males. Når leiren har tørket, går jeg over med slipemaskinen, og noen blir også malt til slutt.

Med en fantasi som får løpe fritt og utemmet er det ingen grenser for hva det ender opp i. Som oftest i de rareste hybrider. Har roten en form som minner om en edderkopp, ja, da fødes en sjelden «Edderkvist».

Kvistafari og Kvistefant.  Foto: Lise Bjelland

Trollhasselen «Kvistavind» kom til under orkanen Svanhild og har greiner som alle peker i samme retning. «Hans Kvistian Andersen» derimot, preges av en bakhode-knute som visstnok skal gi en eventyrlig innsikt.

Alle nye skapninger får et passende navn som viser til inspirasjonens opphav og en tilhørende «tag» med en treffende beskrivelse av den nye arten.

– Historien som følger med er viktig, den gir en ekstra dimensjon, mener kunstneren.

«Kvist-Tapiraffen» er et litt uheldig krysningsforsøk. Hverken tapiren eller sjiraffen er spesielt stolt av forsøket og er ikke lenger på talefot. Tapiraffen viser gode resultater i enkelte deler av forsøket, som at større nese-fleksibilitet gjør det lettere å komme ned til praktisk drikkehøyde. Antall ben og gen-synkroniseringen mellom artene er derimot til besvær, siden den har en tendens til både å trave og galoppere på samme tid.  Foto: Lise Bjelland

Adopsjoner

Så langt har godt over 30 nye skapninger sett dagens lys. Fjorårets stand på julemarkedet på Varatun gård var en aldri så liten åpenbaring. Interessen for kvistkunstverkene var stor, og det ble tydelig for Simon at han lager noe som treffer ett eller annet i oss.

– Noen mente det burde vises noe nytt på årets julemarked. Har du noen rare greier, Simon, spurte de. Det hadde jeg jo så absolutt., sier han og fortsetter:

– Dermed produserte jeg på spreng gjennom sommeren og høsten for å være klar til midten av november. Alle figurene fant nye eiere. Jeg liker helst å tenke på det som adopsjoner, at alle disse merkelige skapningene får seg nye hjem og en ny flokk å høre til.

En kvist er ikke trist

For tiden produserer han også på bestilling og er i dialog med et galleri om en utstilling til høsten. Ordet sprer seg, og venner kommer trekkende med greiner de tror kan ha potensial. Hvis det viser seg at de ikke kan brukes, blir de utmerket opptenningsved. Haugen vokser, men det betyr bare at Simon har mange kjekke dager foran seg.

– Heldigvis er tilfanget av materiale uendelig. Ethvert tre er et offer, bruker jeg å si.

Snart skal noen venner slakte en diger trollhassel, og det skal bli spennende å se hva som bor i den.

– Jeg har det bare så grassat gøy med dette prosjektet. Det er deilig å kunne leke seg og bruke humor. Kunst trenger ikke alltid være så høytidelig. Tittelen min er nok «multitulling», ler Simon.

Han tar opp en ny grein som betraktes nøye fra alle kanter. En «ConKvistador» med bukkeskjegg?

På forsiden nå