To etasjers toppleilighet med fri sikt: – Et eksempel på god fortetting.

Hvite lavblokker med tun og hage omkranser Smestad gårds gamle våningshus i et fortettingsprosjekt med 65 boliger fra 80-tallet.

Hélène Formo og Svein Kristiansen trives på toppen av blokken, og sender arkitekten en vennlig tanke for den diskrete løsningen med glass i vegger og tak som skråner fra tre meters høyde.   Foto: Signe Dons

Saken oppdateres.

– Her har vi følelsen av å bo på landet i byen. Vi har utsikt og sykkelavstand til sjøen, sentrum og marka, kort gange til parkanlegg og offentlig transport, sier det nybakte ekteparet Hélène Formo og Svein Kristiansen.

– Det er litt som å bo i en enebolig, men slippe alt vedlikeholdet, sier Kristiansen, som kom fra en villa han pusset opp to ganger.

Fra terrassen er det utsikt mot det gamle gårdshuset, flere av lavblokkene med tilsvarende toppboliger og felles hage. Her kan det ikke bygges mer.   Foto: Signe Dons

– Dette er et townhouse, et lite hus i en blokk, med flott utsikt og en nydelig felleshage, hvor du kan være med i et eget hagelag og bidra med hagearbeid hvis du vil, sier Formo.

De kjøpte toppleiligheten over to etasjer på Smestad for tre år siden og flyttet dit med de to yngste av sine tilsammen fire barn, som alle er unge voksne nå. Så ble det bryllup og fest med 50 gjester inne i familieboligen og ute i felleshagen.

Smestad Hovedgård

Boligsameiet Smestad Hovedgård i Monolitveien 40–84 ligger i bydel Ullern i Oslo.

Smestad gårds våningshus i sveitserstil ble bygget om til seks leiligheter, og seks postmodernistiske bygninger med tilsammen 59 boliger gruppert rundt to tun ble oppført 1987/88.

Arkitekt: Kari Nissen Brodtkorb.

– På trappen ut til terrassen kan det også sitte gjester, sier paret, som valgte blå toner i salongen.   Foto: Signe Dons

Ulike boliger for ulike livsfaser

Få flytter herfra, men noen flytter internt. Det finnes ulike typer leiligheter i forskjellige størrelser, så man kan bytte bolig etter livsfase og antall personer.

– Når barna flytter ut fra familien i en stor bolig, ønsker kanskje mor og far en mindre og enklere leilighet, mens familier som øker, søker en større bolig. Det er imidlertid sjelden noe til salgs i sameiet, forteller paret.

Det er ca. 30 år siden det postmodernistiske anlegget var ferdig og gjorde seg bemerket i nabolaget. Det skinte i glass og all sin hvithet på grønn bunn mot blå himmel med Smestaddammen i vest. Tre og fire etasjer høye funkispregede bygningskropper sto der mellom høyblokken på Smestad sykehjem som ragende nabo i øst og villaene i nord.

Spisestuen får fint lys inn fra øst og sør ettersom vindusrekken fortsetter innover på kjøkkenet mot høyre, og peisen gir lys og varme til alle sonene i toppetasjen.   Foto: Signe Dons

– Det grønne livet må ikke bli borte

– Dette er et eksempel på vellykket fortetting, mener beboerne.

Sameiet ligger rett ved grensen til det omstridte fortettingsområdet som er planlagt i småhusmiljøet rundt Smestad T-banestasjon.

– Med all fortettingen som er på gang i denne byen, blir det grønne livet, som er så viktig for helsen og oss mennesker, ofte borte. Det skjer jo når man bygger høyt og tett, sier Formo.

– Sånne kvaliteter som er grunnen til at vi valgte å bo her, må tas vare på. Dette anlegget er forbilledlig på flere måter, også teknisk. Det er solid bygget og lydtett mellom leilighetene. Takvinduene er tette og nesten vedlikeholdsfrie. Vi har aldri pusset dem. Vi har fire årstider over hodene våre hver dag, for været skifter jo. Vi ser fjorden og byen på den ene langsiden og åsene på den andre, og på takterrassen er det sol hele dagen, sier Kristiansen.

Fra spisestuen mot kjøkkenet. Toppetasjen har kun vegg mellom kjøkken og salong, men sonene er godt adskilt. Sofaen er kjøpt etter mål og følger hele veggen.   Foto: Signe Dons

Lever et aktivt uteliv i byen

Terrassen er på 16 kvadratmeter.

– Når vi er hjemme, kan vi være ute nesten hele tiden i sommerhalvåret. Det er en fantastisk mulighet å ha; å kunne velge mellom uteliv på terrassen og grøntanlegg ute, og dessuten ha lett tilgang til store friområder året rundt. Sånn bør det også være i en by, sier Formo.

Hvis beboerne vil, kan de være med i hagelaget og delta i hagearbeid, men slippe å klippe plenen. Grønnsakshage har de også.

Bilen står i garasjen under huset og blir lite brukt. Begge sykler til jobben på andre kanter av byen. Hun er karriereveileder og arbeider på Carl Bernes plass, han er barnevernspedagog og terapeut ved Ullevål sykehus. De sykler ned til fjorden når de skal ut i kajakk. De tar T-bane ut til marka for å gå på ski.

En del av veggen har fått grå kalkmaling i en litt annen nyanse enn kjøkkenet for å bryte alt det hvite. Taket stiger til det når tre meter midt i allrommet. Rundt bordet står gamle og nye stoler som var bryllupsgaver.   Foto: Signe Dons

– Boliganlegget virker tidløst og litt sydlandsk

– Er det noe dere synes virker utdatert, eller holder bygningene seg med tiden?

– Mye 80-tallsbebyggelse ser stygg og slitt ut i dag, men denne opplever jeg som tidløs og velholdt. Stilmessig gir dette anlegget meg mer en følelse av funkis enn av 80-tall, sier Kristiansen.

På den tiden det ble bygget arbeidet han som ingeniør nettopp med glasskonstruksjoner i byggebransjen, og er fornøyd med det han ser av slikt rundt seg hjemme nå. Det er ganske mye, og han sender arkitekten en vennlig tanke.

Hele kjøkkenet var hvitt da paret flyttet inn. Innredningen ble sendt til et lakkeringsverksted, resten har husbonden malt. Han har også bygget trehyllene.  Foto: Signe Dons

Hobbymusikeren Svein Kristiansen ville ha en mørk «hule» til seg og gitarene sine, og ominnredet et hvitmalt soverom til musikkstudio.  Foto: Signe Dons

– Alle veggene og skråtakene av glass gjør at vi – uforstyrret og uten å forstyrre andre – kan sitte flere steder i toppetasjen og se i flere retninger samtidig. Det var kanskje hovedgrunnen til at vi kjøpte denne boligen. Det er stilig å se ut i uvær og kunne følge med når det drar rett over oss. På det høyeste er det tre meter under taket her, sier han.

– Jeg tenker ofte med glede på spanske eller greske bygninger og stemninger når jeg går rundt her blant alt det hvite og lyse – både ute og inne, sier Formo.

– Men inne var det for hvitt!

Leiligheten har egen inngang fra en utvendig trappeoppgang og går over to etasjer. Opprinnelig kom man fra entreen inn i en svær hall omgitt av fire soverom og to bad og med en trapp opp til toppetasjen med stue og kjøkken.

– Alle vegger ute og inne var hvite. Alt var i det hele tatt hvitt her inne. Det ble for mange hvite flater, syntes vi. Huset virket kaldt. Vi bestemte oss for å male om i mørke blå- og grånyanser mange steder og bruke kalkmaling på noen vegger for å gi liv til flatene. Ellers kan mørke farger fort virke døde, sier Kristiansen.

– Hallen var dessuten unødvendig stor. Vi bygget den om etter vårt behov. Tilsammen har vi fire barn, som nå er voksne. To av dem flyttet med oss hit og har beholdt sine gutterom her, forteller Formo.

Kommoden var bryllupsgave til Formos besteforeldre fra hennes oldefar.  Foto: Signe Dons

Turkis keramikkvase og lysestake i rødt glass er gammelt gods som piffer opp blant de nye møblene.  Foto: Signe Dons

Malte og snekret selv

Paret fikk hjelp av en arkitektvenn til å tegne om hallen og utførte mye av arbeidet selv. De rev en garderobe og laget en TV-stue utenfor de to gutterommene. Den fikk skyvedør mot hallen og er til glede for alle parter, enten man vil se på TV eller holde TV-lyden ute fra resten av leiligheten. Under trappen skjuler det seg en fryseboks bak et diskret forheng.

– Med enkle midler fikk vi utnyttet plassen bedre og gjort leiligheten lunere, sier paret.

I tillegg til å male vegger, har Kristiansen bygget noen hyller, benker og bord i tre. Sammen med eikegulvet er de med på å skape en mykere atmosfære i et hus bygget uten treverk.

Gamle gaver og nye møbler

– I så måte synes jeg det også er viktig å finne fine plasser til gamle ting vi har med oss. Jeg har tatt frem trau og tiner og annet etter bondeslekten, men bare sånt som vi faktisk bruker. Det er hyggelig å ta vare på arvegods og minner innen rimelighetens grenser, sier Formo.

– Rundt spisebordet har vi mikset stoler som mine foreldre fikk i bryllupsgave på 60-tallet med stoler vi selv fikk til bryllupsdagen. Kommoden i stuen var en bryllupsgave til mine besteforeldre fra oldefar, sier Formo.

I salongen står derimot en ny sofa og en ny stol med et nytt bord på et nytt teppe i avstemte farger – alt kjøpt etter mål for å passe akkurat der.

– Riktig trivelig ble det ikke før en arvet keramikkvase og en gammel lysestake kom på bordet som oppkvikkende, sier Formoe.

På forsiden nå